Kampglød i Danieltider

Vi lever i en tid som minner om den tiden Daniel i bibelen levde. Presset øker på oss som tror, om å avstå fra å leve ut troen.

I podcasten Tore & Tarjei som utgis av Dagen, forteller generalsekretær i svenske Evangeliska Alliansen, Olof Edsinger, om en vesentlig forskjell mellom Norge og Sverige. Han har reist og forkynt mye i Norge og sier at det er større kampglød blant kristne i Norge, enn hos Søta bror.

Det er skrevet og sagt mye om hvordan kristne skal møte avkristningen og motstanden fra verden. Vi i Kristen Media Norge påberoper oss ikke fasiten, men vi har noen tanker.

For det første må vi vite at vi ikke har en kamp mot kjøtt og blod, altså mot mennesker. Vi har ikke fiender. Vi har en åndelig kamp, mot åndelige krefter. Og vi tror at den kampen må kjempes med åndelige våpen.

Sannhet er et sånt våpen. Det står omtalt i Guds fulle rustning i Efeserne 6. «Spenn da sannheten som belte om livet», står det.

Vi trenger også å møte dette med frimodighet, ydmykhet og kjærlighet. For vi vet at frimodigheten har stor lønn. Den ydmyke får nåde. Og vi vet at uten kjærlighet, er vi ingenting.

Dessverre, må vi si, har kristne, i sine svakeste øyeblikk vært alt annet enn ydmyke og kjærlige. Noen ganger har vi gitt inntrykk av at vi er bedre enn andre mennesker. Det er vi ikke. Vi er jo kristne nettopp fordi vi har erkjent at vi ikke får det til, og trenger en frelser. Hvis ikke det gjør oss ydmyke, er det mye vi ikke har forstått.

Når vi først snakker om hvordan vi ikke skal gå frem, er det viktig at vi ikke får det til å handle om oss. Vi er ikke kalt til å være påfugler som tiltrekker oss oppmerksomhet gjennom vår kommunikasjon eller vår fremferd. Vi er ambassadører for Guds rike, og det må alltid handle om ham.

Daniel i løvehulen er vårt store eksempel. Han var under press for å bøye kne, og ble satt på prøve. Han ville heller lyde Gud. Det står at han åpnet vinduene mot Jerusalem, og bøyde kne i bønn til Gud, som han alltid hadde gjort.

Han skammet seg ikke for sin Gudsdyrkelse. Han gjorde som han alltid hadde gjort, verken mer eller mindre. Han provoserte ikke. Han fikk det ikke til å handle om seg selv. Han var simpelthen tro mot Gud og bestod prøven. Og Gud var med ham.

Det var dette som reddet Daniel, og som snudde hele nasjonen. Én mann som var frimodig og ydmyk og stod fast da han ble satt på prøve.

Det er veldig oppmuntrende å høre at det er stor kampglød blant norske kristne. Vi ønsker å være en del av den bevegelsen som vil kjempe troens gode strid. Og vi er opptatt av at det skjer på en måte som viser Kristi sinnelag.

Det er ikke vanskelig å finne ting å bekymre seg over i vår tid. Men det skjer samtidig så mye spennende, som lover godt for Norge. Det reiser seg en generasjon unge som vil være som Daniel. De vender seg til bibelen og det kristne fellesskapet på jakt etter en autentisk tro og overgivelse som ikke er forurenset av tidsånden.

Og de vil være frimodige og lide Kristi vanære, når det kreves.

Det er en spennende tid nå. Det er som om noe er på gang som skal sette Jesus på agendaen i landet vårt, og vi er satt inn i denne tiden for å tjene ham nå og under disse omstendighetene.

Og Daniels Gud er vår Gud.