top of page
Søk

Norges ansvar for Israel og jødene


Da terrorangrepet rammet Israel 7. oktober, og hele verden strømmet til med kondolanser og omsorg til Israel, og fordømmelser av både Hamas og av terrorangrepet i løpet av timer, tok det statsminister Støre én dag før han ville kalle Hamas-angrepet et terrorangrep og fem dager å kalle Hamas en terrororganisasjon.


TERROR: 7. oktober 2023. Foto: IDF


Det var påfallende langsomt. Skulle vi la tvilen om at vår regjering svikter i møte med terror mot Israel komme den til gode, så kunne det kanskje forklares med norsk treghet.


Men den tvilen ble feid til side da Norge som eneste nordiske land stemte for en våpenhvile som ville vært en gavepakke og et klapp på skulderen til Hamas.


Mens Hamas holder gisler og det regner raketter over Israel, og Israel sender sine soldater inn for å hente sine egne livredde borgere hjem, slutter Norge seg til et arabisk våpehvile-initiativ, som ikke en gang tar seg bryet med å fordømme Hamas… En våpenhvile som ville gi Hamas en strategisk mulighet til å forflytte seg selv og gislene, og å forberede nye angrep på israelske soldater og sivile.


Israels utenriksminister kalte det med rette for avskyelig. Og Hilde Henriksen Waage, en av Israels mest forutsigbare kritikere i Norge, sa at «Norge har her inntatt et helt annet standpunkt enn hva vi pleier. Norge har skilt lag med store deler av Europa»

Og like raskt var utenriksminister Espen Barth Eide ute og stilte seg til dipsosisjon som fredsmegler mellom Hamas og Israel.


Det samlede Budskapet var ikke til å ta feil av:


Vi i Norge vil legge oss under for Israels fiender, for å skape en kortsiktig fred, på bekostning av Israels sikkerhet og Israels innbyggeres liv.


Og vi er ikke redde for å utmerke oss som den mest anti-israelske nasjonen i Europa, bare forbigått av Erdogans Tyrkia.


Og for å understreke hvordan vi forholder oss til den arabisk-muslimske antisemittismen, når det bryter ut antisemittiske demonstrasjoner i norske gater, og det israelske flagget tegnes med hakekors, an antisemittisk handling etter IHRAs defninisjon, som Norge har sluttet seg til, blir det ingen etterforskning.


Budskapet er klart: Norge er et fristed for sjikanøs adferd mot Israel og mot jøder.

Og på toppen av dette, har stortinget bestemt seg for at de vil anerkjenne en palestina-arabisk stat, uten krav om fred med Israel. Og dette etter at myndighetene i Gaza, altså Hamas – har begått terror av verste slag mot sine jødiske naboer. Jeg tror ikke norske politikere ville hatt en slik stat ved vår egen grense… jeg vet i hvertfall at det norske folk ikke ville ønske det.


Norge har et særlig ansvar i denne situasjonen. Vi har vår egen antisemittiske historie, nemlig. Og den hviler over vår nasjon. Da grunnloven vår, som vi er så glad i, og feirer hver 17. mai, ble skrevet i 1814 – inneholdt den en egen bestemmelse om at jøder ikke hadde adgang til riket.


Og da Hitler-Tyskland ville ha norske jøder sendt til gasskamrene i Auscwitz-Birkenau i 1942, stilte norsk politi velvillig opp og hentet dem på adressene og sendt dem om bord i MS Donau, 529 personer i alt. Bare ni av dem kom levende tilbake.


Og foranledningen til begge disse skamplettene i vår nokså nære historie, er at de fant sted i en tid da antisemittismen blomstret, og det var langt mellom dem som hadde mot til å tale imot den.


Så hva har det å gjøre med den pågående situasjonen i Midtøsten, og Norges offisielle utspill, i så måte?


Dessverre har det alt å gjøre med disse tingene. For igjen lever vi i en tid der antisemittismen sprer seg som ild.


Og testspørsmålet for om vi klarer å stå imot denne bølgen, blir veldig fort hva vi sier og gjør med Israel. Måler vi dem med samme målestokk som andre, eller gjentar vi historiens klassiske antisemittiske urett – å ha en dobbelstandard.


Ett sett regler for jøder, et annet for andre.


Så kom det frem, at regjeringen hadde sviktet nettopp her.


For i et brev fra Utenriksdepartementet til Hans majestet kong Harald, advarte regjeringen ham mot å sende kondolanseprotokoll til Israel slik sedvanen ville vært, etter at landet hadde vært utsatt for det mest grusomme terrorangrepet man kunne tenke seg.


Begrunnelsen var, ifølge brevet fra UD, «konfliktens politiske natur».

Men det var lite politikk inne i bildet da Hamas tok seg inn i hjemmene til uskyldige sivile jøder, unge og gamle, kvinner og barn i kibbutzene ved Gaza-grensen. Dette var rå terror, ingenting annet.


Men nei, ingen kondolanser til Israel – de skal få en annen behandling enn andre.

Etter andre verdenskrig var det mange nasjoner og statsledere som måtte gjennom en selvransakelse. De hadde ikke bestått prøven, da antisemittismen vokste frem, og resultatet så vi i årene fra 1940 til 1945. Men varslene så vi gjennom 30-tallet.


Og det er der vi er nå. Dette er 30-tallet igjen – og så langt må den norske regjeringen få karakteren «ikke bestått».


Men det er ikke for sent, og det er ingen skam å snu.

57 visninger

Comments


bottom of page