Vranglære angår alle

Det går knapt en dag, i hvert fall ikke en uke, uten at vi leser om den pågående kampen om lære i norske menigheter.

Illustrasjon: Arneberg kirke - foto Wikipedia

Kampen om hva som er sann kristen lære, er ikke for spesielt interesserte. Den angår alle som tror og som vil at mennesker skal bli frelst.

For i 2. Peters brev står det at det i blant oss skal «komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse».

Det er ikke et spørsmål om vektlegging av forskjellige hensyn. Det handler om evigheten!

Lenge var dette en debatt innen Den norske kirke. Nå er det frikirkelige menigheter som har blitt slagmark for hva som er Guds gode vilje om familie, ekteskap og kjønn.

Debatten i Frikirken og Misjonsforbundet følger samme dialogsporet som i Den norsk kirke. I begge tilfeller har konservativ side flertall og har, på et vis kontroll på utfallet. Likevel legges det opp til dialog, drøftelser og prosess. Tanken er god – det handler om å sørge for at alle blir hørt, og at det er legitimitet i beslutningene.

Men jeg våger påstanden at dette ikke er den metoden bibelen foreskriver for å møte vranglære.

Hør hva Paulus skriver i Titus brev, 3:10.

«Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise etter å ha formant ham én og to ganger, da du vet at en slik person er på villspor og lever i synd, han har fordømt seg selv».

Veldig sterke ord. Du skal avvise vranglæreren. Altså ikke bare vranglæreren, men også dem som står for den. Det passer ikke oss så godt her i Norge. Vi vil jo gjerne se og anerkjenne det beste i alle, også dem vi er uenige med.

Men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Bibelen er så kategorisk på dette feltet, når vi ser hva som skjer når man i stedet for å avvise vranglæreren, inviterer til felles prosess, drøftelser og kompromiss. Da vinner vranglæreren til slutt.

Slik har det vært i Den norske kirke. Slik gikk det i Metodistkirken. Og slik kan det gå i Frikirken og Misjonskirken også, dersom man lar vranglærerne få holde det gående med prosesser uten ende.

Det er litt annerledes i bedehusorganisasjonene og i Pinsebevegelsen. Der har svaret vært mer lik det som Paulus foreskriver, en avvisning av vranglærerne. Dette er ikke en debatt de vil åpne opp for.

Det tror jeg er en riktigere og mer effektiv måte å møte presset fra dem som vil endre menighetens syn på ekteskap og samliv gjennom 2000 år.

Så må vi skille skarpt mellom dette – hvordan vi skal møte vranglære i menigheten, og hvordan vi møter mennesker som ikke har en kristen tro og bekjennelse. Bibelen gjør dette skillet tydelig.

Guds bud om familie og ekteskapet er rett nok en velsignelse for alle. Men vi kan ikke stevne til regnskap, dem som ikke tror, for bibelens standard.

De gangene vi som kirke har gjort det, og det har det vært mye av, har vi ikke vært gode formidlere av evangeliet.

Men svaret er ikke å forandre evangeliet, men å være det sannheten tro i kjærlighet.