Jubel for gislene – marerittet fortsetter

Det var rørende å se gjenforeningene, da de tre israelske gislene kom hjem søndag. Romi Gonen, 24, Emily Damari, 28, og Doron Steinbrecher, 31, er endelig tilbake i hjemlandet.

FRI: Det var rørende å se gjenforeningene, da de tre israelske gislene kom hjem søndag. Foto: GPO

Video av de frigitte gislene i det de omfavner foreldre, søsken og nære venner er sterkt å se. Hjemme igjen, 471 dager etter at de ble brutalt bortført, 7. oktober 2023.

For Israel som nasjon er dette en kollektiv følelsesmessig berg-og-dalbane. Først bortføringen, deretter den psykologiske terroren fra Hamas, gisler som drepes, videohilsener fra fangenskap, signaler om våpenhvile, og deretter det motsatte. Det er vanskelig å forstå hvilket traume det har vært for Israel.

For de tre jentene var hele nasjonens døtre. Enhver mor eller far, så sine egne i dem som ble bortført fra musikkfestivalen, eller fra sine hjem 7. oktober. På samme måte som de gjør det med hver fallen soldat, slik er ingen uberørt av dem som er fanget, som lider og i verste fall dør i tunnelene på Gaza.

Minutter tidligere hadde de vært geleidet av maskerte og bevæpnede Hamas-terrorister fra en av deres biler, til en Røde Kors-bil, og mot frihet. Når fikk de vite at det var det denne dagen skulle bringe? Kanskje like før? Kanskje en dag tidligere?

Etter hvert får vi vite hva disse har opplevd i fangenskap. Gleden og smerten vil gå hånd i hånd for Israel, slik det har gjort siden Israel ble født i 1948.

Israels fiender lever for dette. Ikke for å skape en fremtid for seg selv og sine barn, men for å plage, terrorisere og ødelegge for jøder og for staten Israel.

I Israel gråter folket av glede for å få sine hjem. I Gaza ser vi bilder av Hamas-uniformerte menn med maskingevær som hylles av folk i gatene. Kontrasten mellom den siviliserte jødiske staten, og det barbariske muslimsk-arabiske voldsdiktaturet kunne ikke vært tydeligere.

Fortsatt sitter mange titalls kvinner og menn fanget hos terroristene. De neste seks ukene blir en tålmodighetsprøve for Israel. Og det kommer til å bli mange tunge stunder, etter hvert som det blir klart hvem som ikke har overlevd, av de mange som fortsatt er savnet.

Det er jubel og glede for dem som nå er fri. Og vi gleder oss med dem og alle dem som står dem nær. Og vi fortsetter å be for dem som fortsatt sitter fanget i Gazas tunneler, og dem som venter på dem.

Dramaet i Midtøsten er som en skrekkfilm, bare verre.

Lidelsene på begge sider er enorme. Hamas har ansvaret alene.

Nå venter krevende uker.

Bibelen er svaret

I over 50 år har samfunnet utviklet seg i verdiliberal retning. Nå er det ting som kan tyde på at den utviklingen ikke vil fortsette i en rett linje. Det er gode nyheter. Men en reaksjon på normoppløsningen er ikke svaret i seg selv. Bibelen er svaret.

I høst kom undersøkelsen Norsk Monitor fra Ipsos, som skapte overskrifter. Den viste det vi hadde hatt en fornemmelse av. Noe er i ferd med å endre seg i samfunnet.

Norsk Monitor-undersøkelsen er utført annethvert år siden 1985. Under presentasjonen i høst, sa Ipsos at de aldri før har målt en så sterk dreining i konservativ retning.

Vi fikk vite at politisk korrekthet og såkalt woke-kultur nå møter motstand, og at de unge omfavner tradisjonelle verdier.

Det er et ubetinget gode. Normoppløsningen har gått for langt, for lenge siden. Konsekvensene melder seg i form av menneskelige og samfunnsmessige kriser på flere hold. Og mange ser tydeligvis hva som skjer.

Politisk går det ut over de politisk korrekte fanebærerne, og den store vinneren er FrP. I tillegg vokser KrF litt, og det trengte de.

For oss som tror, er det god grunn til å bli entusiastiske for det som skjer. Dette er svaret på mye av det vi har ønsket lenge.

Men det er også viktig å ikke miste nyansene. For en konservativ samfunnsutvikling, er ikke nødvendigvis det samme som at kristendommen går frem. Det finnes eksempler på det i andre deler av verden.

Det vi vil se, det vi ber om er en gjenoppdagelse av Bibelen.

For dersom vi nå ser en reaksjon på det lange 68-opprøret, så må vi ikke glemme at det i sin tid også var et opprør mot noe. Vi setter ikke vår lit til reaksjoner og pendelsvingninger. Den kristne filosofen Søren Kierkegaard sa at den som gifter seg med tidsånden, bli fort enke.

Bibelen er den eneste sannheten som står fast til evig tid. Den har overlevd alle trender og alle pendelsvingninger. Den er ikke bare en kilde til verdier, leveregler og god moral. Den er sannheten, i bestemt form.

Vi gleder oss over tendenser til gjenoppdagelse av tradisjonelle verdier. For det betyr også at kristne verdier får en renessanse. Det gagner samfunnet. Det er bare bra.

Og så løfter vi opp bibelen som har all sannhet, visdom og rettledning. Og som er et levende ord, en kilde til liv og frelse for mennesker.

Ingenting slår det.

Et år for vennskap mellom jøder og kristne

Det blir mer og mer klart at Israels beste venner i verden, er oss som er evangelisk kristne. I år vil det bli enda tydeligere.

Donald Trump kan bli den mest Israel-vennlige presidenten på mange tiår.

Israel står i et vanvittig drama, ved inngangen til det nye året. Midtøsten endrer seg fra uke til uke. Like ved Israels grenser stiger og faller nasjoner, ledere og terrororganisasjoner.

Israel gjør militær suksess, og en våpenhvile kan være mulig. Samtidig rives nasjonens hjerte i stykker over gislene som sitter i Hamas-tunnelene.

Om to uker tiltrer en ny president i USA, og mye kan endre seg. Han kan bli den mest Israel-vennlige presidenten på mange tiår. Og hvorfor er han det?

Hovedforklaringen, etter mitt syn, er den evangelisk kristne bevegelsen i USA.

For da Trump gikk til valg i 2016, var denne gruppen helt avgjørende. Og Trump gikk målrettet etter deres støtte. Israel-politikken var sentral i å vinne støtte fra denne gruppen. Han fulgte opp med å flytte ambassaden, og være en god venn av Israel.

Den samme kristne støtten til Israel, sementerer det republikanske partiet som det nå mest Israel-vennlige, og derfor er maktskiftet i USA gode nyheter for den jødiske staten.

Men kristen støtte til Israel handler ikke bare om politikk. Den finnes også på et annet nivå. Den kommer til uttrykk i tider som disse, når den politiske støtten til Israel svekkes. Da viser Israels beste venner sin trofasthet, sitt klarsyn og sin kjærlighet.

Vi taler vel om Israel, demonstrerer for Israel, reiser til Israel og bygger relasjoner med jøder i inn- og utland.

Bak dette ligger et kristent kall, som er klart beskrevet i bibelen.

2025 blir det året der dette kommer til å bli enda tydeligere. Den nye amerikanske politikken er ett element. Men det andre er den oppvåkningen som skjer blant kristne i hele den vestlige verden. Israels kristne venner er i vekst.

Det er også en voksende erkjennelse og verdsettelse av dette vennskapet fra jødisk og israelsk side. Stadig oftere står fremtredende jødiske personer frem og setter ord på den kristne støtten til Israel.

Det er ingen selvfølge, 2000 år med kristen jødeforfølgelses tatt i betraktning. Denne vonde historien lever sterkt i jødisk bevissthet, og det tar tid å danne en ny virkelighet. Men det skjer nå, i høyt tempo.

2025 blir året der jøder og kristne finner sammen igjen, som aldri før.