.png)
Forskning viser at det aller fleste som tar imot Jesus, gjør det før de blir 18 år. Det betyr ikke at ikke mange gjør det senere, men det forteller oss hvor viktig det er å formidle tro til barna.
Hjemmet er den viktigste arenaen for formidlingen av tro. Men det er ikke den eneste. Venner, besteforeldre, tanter, onkler og andre kan være nøkkelpersoner som kan vise vei til Jesus.
Og i jungelen av YouTube, TikTok og andre sosiale medier, er det også mange som forkynner evangeliet til barn og unge. Det er deres hjemmebane. For barna er innpakningen viktig.
Jeg vokste opp med Børud-gjengen. Deres sanger, produksjoner og innpakning var beregnet på meg. 40 år etter at jeg hørte på Børud-gjengen, nynner jeg fortsatt på sangen deres «Tøff nok». Den var et slags motto gjennom barndom og tenårene.
Da jeg så fikk egne barn, var Lisa Børud i sving med musikk som traff dem. Og så kom Jarle Waldemar på arenaen. Også han laget innhold som begeistret våre barn. Jarle ble en stemme som bekreftet det budskapet de hørte hjemme.
Jeg kjenner en dyp takknemlighet når jeg ser at Rebecca Waldemar står på scenen og bergtar barna med evangeliet. Hun kommer i perfekt timing til barnebarna.
Å formidle troen til neste generasjon er det viktigste vi gjør.
Se hva Moses sa til folket: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine».
Guds ord skal være med oss i alt, og det skal gjentas for våre barn, alltid.
Dagens kirkeledere har forstått dette. Det satses masse på barnearbeid i norske menigheter. Barneledere, barnepastorer, leirer og stevneopplegg, Awana, Tentro, søndagsskole er noe av det som blir får mest ressurser. I tillegg startes det nye kristne skoler, senest i fjor – to skoler i Oslo.
Og behovet er ikke mindre nå enn tidligere. Kulturen barna vokser opp i er giftig. Dersom vi ikke er veldige besluttsomme i å formidle tro til neste generasjon, står verden klar til å forkynne dem helt andre sannheter og verdier enn de bibelen har.
Går vi utenfor den kristne sfære, er virkeligheten at barn ikke lærer om Jesus verken hjemme eller på skolen. Det skulle vi ønske var annerledes. Men bibelen sier at evigheten er lagt ned i menneskenes hjerter. Lengselen etter Gud er en del av alle mennesker, også barna.
Og i en kultur som vender seg bort fra Gud, er evangeliet det eneste som kan gi fremtid og håp, når ateismens illusjoner brister.
Derfor skal vi som tror, med større frimodighet enn noen gang, forkynne evangeliet til barn og unge. Og så skal vi folde våre hender og be.
Det går knapt en dag, i hvert fall ikke en uke, uten at vi leser om den pågående kampen om lære i norske menigheter.
Illustrasjon: Arneberg kirke - foto Wikipedia
Kampen om hva som er sann kristen lære, er ikke for spesielt interesserte. Den angår alle som tror og som vil at mennesker skal bli frelst.
For i 2. Peters brev står det at det i blant oss skal «komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse».
Det er ikke et spørsmål om vektlegging av forskjellige hensyn. Det handler om evigheten!
Lenge var dette en debatt innen Den norske kirke. Nå er det frikirkelige menigheter som har blitt slagmark for hva som er Guds gode vilje om familie, ekteskap og kjønn.
Debatten i Frikirken og Misjonsforbundet følger samme dialogsporet som i Den norsk kirke. I begge tilfeller har konservativ side flertall og har, på et vis kontroll på utfallet. Likevel legges det opp til dialog, drøftelser og prosess. Tanken er god – det handler om å sørge for at alle blir hørt, og at det er legitimitet i beslutningene.
Men jeg våger påstanden at dette ikke er den metoden bibelen foreskriver for å møte vranglære.
Hør hva Paulus skriver i Titus brev, 3:10.
«Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise etter å ha formant ham én og to ganger, da du vet at en slik person er på villspor og lever i synd, han har fordømt seg selv».
Veldig sterke ord. Du skal avvise vranglæreren. Altså ikke bare vranglæreren, men også dem som står for den. Det passer ikke oss så godt her i Norge. Vi vil jo gjerne se og anerkjenne det beste i alle, også dem vi er uenige med.
Men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Bibelen er så kategorisk på dette feltet, når vi ser hva som skjer når man i stedet for å avvise vranglæreren, inviterer til felles prosess, drøftelser og kompromiss. Da vinner vranglæreren til slutt.
Slik har det vært i Den norske kirke. Slik gikk det i Metodistkirken. Og slik kan det gå i Frikirken og Misjonskirken også, dersom man lar vranglærerne få holde det gående med prosesser uten ende.
Det er litt annerledes i bedehusorganisasjonene og i Pinsebevegelsen. Der har svaret vært mer lik det som Paulus foreskriver, en avvisning av vranglærerne. Dette er ikke en debatt de vil åpne opp for.
Det tror jeg er en riktigere og mer effektiv måte å møte presset fra dem som vil endre menighetens syn på ekteskap og samliv gjennom 2000 år.
Så må vi skille skarpt mellom dette – hvordan vi skal møte vranglære i menigheten, og hvordan vi møter mennesker som ikke har en kristen tro og bekjennelse. Bibelen gjør dette skillet tydelig.
Guds bud om familie og ekteskapet er rett nok en velsignelse for alle. Men vi kan ikke stevne til regnskap, dem som ikke tror, for bibelens standard.
De gangene vi som kirke har gjort det, og det har det vært mye av, har vi ikke vært gode formidlere av evangeliet.
Men svaret er ikke å forandre evangeliet, men å være det sannheten tro i kjærlighet.
Øynene er i ferd med å åpnes for det som skjer med kjønnsideologien i Norge. Så var det ikke umulig å snu avkristningen likevel.
Skjermdump fra Klassekampen lørdag 20. april 2024.
Store ord kanskje. Avkristningen er ikke snudd – tvert imot, den foregår for fullt.
Men ideen om at det finnes mer enn to kjønn, er et brudd med bibelens ord om at det finnes bare mann og kvinne – eller «til mann og kvinne skapte han dem», som det står i i Første mosebok.
Og der er det i ferd med å gå opp et lys for både fagfolk og politikere.
For vanlige folk har det aldri vært noe stort spørsmål. De fleste har et avslappet forhold til hele kjønnsideologien, og tenker at det ikke angår dem.
Og at folk må gjøre som de vil – vil de endre kjønn, så får de gjøre det.
Men forestillingen om at man kan være et annet kjønn enn det man er født som, biologisk, og at man kan «forandre kjønn», er en myte som er i ferd med å bli avslørt.
For det første er vi mennesker født med kjønnskromosomer. De er integrert i hver celle i kroppen. Kvinner har to x-kromosomer. Det gjør dem til kvinner. Menn har et x og ett y-kromosom – det gjør dem til menn.
Det kan aldri endres på noe sykehus. Fordi det er sant som Bibelen sier: Til mann og kvinne skapte han dem.
Likevel har det de siste 20 årene vært en bølge av mennesker som har søkt såkalt «kjønnskorrigerende behandling», som egentlig bare er å gjøre skade på kroppen.
Dette er det nå stadig flere som vitner om. Mennesker som har gått gjennom denne behandlingen, fordi de på et tidspunkt i sine liv opplevde eller trodde på at dette ville gjøre dem hel, lykkelig eller tilfreds.
Sannheten for mange var det motsatte – det førte dem til et liv med fysisk, mental og sjelelig smerte. Det gjorde dem avhengige av medisiner og kroppen lot seg ikke reparere.
De leger og sykepleiere som har bidratt til denne type behandling burde fratas autorisasjonen. Dette er ikke helsehjelp – det er skadeverk. Og det er det stadig flere som ser. Nå har helsedirektoratet, som før kjørte i full fart frem, drevet av av media, aktivister og politikere, stoppet opp og er i ferd med å snu.
Direktør Bjørn Guldvog i Helsedirektoratet sier til Klassekampen at de vil endre retningslinjer. Andre land gjør det samme, klassifiserer det som eksperimentell behandling, eller forbyr det.
For oss som tror på bibelens ord om at det finnes to kjønn, er dette en bekreftelse – men også en overraskelse. En bekreftelse på at Guds ord bevises av vitenskapen. En overraskelse fordi vi er vant til at avkristning og kjønnsideologi går i en rett linje – at alt bare blir verre og verre.
Plutselig er det i ferd med å snu, akkurat på dette området.
Det er gode nyheter for dem som vokser opp og føler at de ikke trives som den de er. Da kan de faktisk få hjelp til å finne ut av det – og å finne seg selv. Da blir de ikke skadet av et helsevesen som vil bedra dem til å tro at løsningen på deres indre smerte finnes på en operasjonssal.
Det er mye å beklage seg over når det gjelder den moralske og ideologiske utviklingen i det norske samfunnet.
Men dette er et lite skritt i riktig retning. Det må vi glede oss over.