Den ondeste antisemittismen

Den ondeste antisemittismen er antisionismen. For den alminnelige muslimsk-arabiske antisemittismen dreper jøder sporadisk, der de samles. Men den voksende politiske antisionismen ligner mer på det Hitler holdt på med – et forsøk på å utslette hele det jødiske folket, ved å frata dem retten til det eneste stedet i verden de er trygge.

Illustrasjon: iStock

«Bare fordi de er jøder» er tittelen på boken vi har vært med å løfte frem i høst. I helgen ble den aktuell igjen, da terrorister drepte 16 jøder som feiret Hanukka på Bondi Beach, bare fordi de er jøder.

Barn og voksne, unge og gamle, kvinner og menn – jødehatet gjør ikke forskjell – alle skal dø.

I Harald Avtjerns bok Bare fordi er jøder, som nærmer seg 10 000 solgte eksemplarer på drøye to måneder, beskrives antisemittismens historie fra gammeltestamentlig tid, og frem til i dag. Dette evige viruset som stadig muterer til nye former og dukker opp til alle tider.

Og hver dag får vi nye påminnelser om dette, i en fase i historien der jødehatet intensiverer i offentligheten, og der jødehaterne blir stadig mer skamløse og frittalende. Og der dem som skulle forsvare sivilisasjonen vår fra viruset, blir stadig mer ulne, utydelige og dobbeltkommuniserende. Jeg snakker i denne sammenhengen om våre statsledere og ledere for internasjonale organisasjoner.

Det er fordi de selv har fått viruset. Antisemittisme-viruset er det ingen av oss som er immune mot. Når holocaust ikke var en effektiv vaksine, kan vi slå fast at en vaksine ikke finnes.

Antisemittismen er farlig, og det er bærerne av den som utfører terror av den typen vi så i Sydney. Det er på grunn av slike de jødiske institusjonene i Norge har politivakthold døgnet rundt. Og ingen tror vel at ikke angrep på jødiske mål både kan og vil skje i Norge. Det skjedde allerede i 2006, da flere muslimer stod bak skyting mot synagogen i Bergstien i Oslo.

Men den seneste mutasjonen av antisemittismen, er antisionismen. Den hevder å skille mellom jødehat og kritikk mot Israel. Men det er bare mutasjonen. For antisionismen er antisemittismens nyeste og farligste form.

De politiske elitene i vårt eget land og ellers, angriper i økende grad Israels eksistens. De snakker om «Det som ble galt i 1948», og flyktningene fra den gangen, som arabiske land nekter å integrere – men heller vil ha som et virkemiddel mot Israel.

Slik vil de undergrave jødenes rett til sitt evige hjemland som de har et 3500 år gammelt skjøte på. Og der det har bodd jøder uavbrutt like lenge.

Antisionistene unner ikke jødene å leve – og derfor vil de undergrave deres land, Israel.

I våre gater hører vi ropet: From the river to the sea, Palestine shall be free. Det er et opprop for å utslette jødene og kaste dem på havet. Det gjaller i gatene i det landet, hvis eget politi sendte jødene til konsentrasjonsleirene i 1942.

Likeledes roper de: Ingen sionister i våre gater. Det gjør de vel vitende om at 98% av verdens jøder er sionister. Sionist er et kodeord for jøder, men verken politi eller politikere bryr seg. Vi får bare håpe PST følger med.

Antisemittisme, antisionisme, politikere som skygger unna – det er alt en del av det samme komplekset vi har sett før i historien. Og som i 1942 får dette mutere og vokse uten at de ansvarlige lederne tar ansvar.

For når norske politikere kondolerer og advarer mot antisemttisme den ene dagen, men neste dag angriper legitimiteten til den eneste jødiske staten i verden, og det eneste stedet jødene kan forsvare seg selv – så er de farligere enn geværmennene på Bondi Beach.

Julegudstjenestene og vekkelsen

Den årvisse diskusjonen om julegudstjenester er her. Sekularistene som vil rydde vekk alt av kristendom har sin årlige parade gjennom nyhetsstudioene, for å advare mot at skoleelever skal gå i kirken.

Ilustrasjonsfoto: IStock

Lenge var det kampen for retten til fritak fra julegudstjeneste. Når den var på plass, ble det kampen for at elever med fritak skulle få et likeverdig og attraktiv tilbud, slik at det ikke skulle være stusselig å bli igjen på skolen når de andre elevene feiret gudstjeneste.

Deretter kom kravet om at det måtte være aktiv påmelding til gudstjenesten, slik at de elevene som ingenting gjorde, ikke dro på gudstjeneste.

Dernest, og der er vi blant annet kommet i Hamar, skal skolegudstjenesten fjernes som tilbud fullstendig.

Det er en historie om avkristning – fra skolegudstjeneste for alle, til ingen skolegudstjeneste for noen – på én generasjon.

Personlig synes jeg fritaksrett er en god og prinsipiell ordning. Man kan tenke seg selv om man bodde i et land med en annen hovedreligion, at man gjerne ville i det minste ha muligheten til å velge bort besøk i en moské, et buddhistisk eller hinduistisk tempel eller andre former for religiøse handlinger. Fritaket er begrunnet i trosfriheten og foreldreretten, og den bør ikke minst kristne være opptatt av.

Men resten av denne julegudstjenestekampen bygger på noe annet. Den bunner i den marxistiske læren om at religion er opium for folket. At kristendom er noe skadelig man må beskyttes på. For i den sammenhengen Karl Marx sa dette, var det kristendommen som var den fremtredende religionen.

Marxismen var også 68-bevegelsens politiske idégrunnlag, og det er denne ideologien som har fått prege vårt samfunn på et så dypt plan at vi knapt forstår det selv. I dag kan du møte hengitte kristne som har sans for denne idéen om at kristendom er noe vi må være forsiktig med å fremme til folk. At vi må sette oss i baksetet, i samfunnet. Det tankegodset kommer altså ikke fra bibelen, men fra Marx.

Det er verdt å merke seg at dette skjer i Hamar. Dette bispedømmet har vært fremst i kampen for å utvanne bibelens lære og margstjele kirken. At folk på Hedmarken, i dette tilfellet skoleledelsen på Hamar, ikke vil ha det kirken har å tilby,

er kanskje ikke så rart. Den liberale kirken avkristner seg selv og sine omgivelser, og resultatet blir deretter. Hvem vil gå til en kirke som ikke har et evangelium som de må ta stilling til? Der alt er likegyldig – og hver kan ha sin egen sannhet…

Ja, visst er det ille, og like visst kan det bli enda verre. Men jeg ber om og håper at vi med dette har nådd bunnen i avkristningen og er på vei til en ny kristen oppvåkning.

Forrige uke fikk jeg gleden av å besøke min gamle barneskole og undervise dem om kristendom i Norge. Jeg fortalte dem om et land som lenge var kristnet fra kongen og nedover – til et land som for alvor ble kristnet da Hans Nielsen Hauge fylt av Guds ånd,  reiste fra bygd til bygd og forkynte evangeliet. Jeg fortalte om hvordan hele samfunnet ble forandret når evangeliet fikk plass i hjertene til helt vanlige folk.

Det skjer spennende ting, kanskje en gryende vekkelse i Norge. La oss fortsette å be om det. At ikke vi bare skal ha skolegudstjenester – men at Jesus får gripe de unge så sterkt at de begynner å dele evangeliet med hverandre.

Vi må argumentere og arbeide så godt vi kan for at landet vårt skal ta vare på det vi har. Og så må vi også huske at vi ikke har kamp mot kjøtt og blod. Mot byråkrater eller sosialister.

Vår kamp er åndelig. Og den kan vi kjempe fra vårt lønnkammer. Og der ligger nøkkelen til en nasjon som igjen bøyer seg under korset. Da blir det skolegudstjenester da. Ikke bare til jul.

Det er noe å tenke på når vi snart skal feire den viktigste begivenheten i verdenshistorien – at når vi trengte en redning, ble det født oss en frelser i Davids by. Han er frelser for deg og for meg, og han er Norges eneste håp.

Én ting er de enige om

Det som forener alle de fem partiene på rødgrønn side, er motstanden mot Israel. Det er dårlig nytt, enten de blir enige om statsbudsjettet eller ikke.

Statsminister Jonas Gahr Støre kan nå stå overfor en politisk krise.

Underveis i budsjettforhandlingene fikk vi vite gjennom lekkasjer at de to store spenningene mellom partiene var oljesektorene og Israel.

Disse folkene som vil gjøre kampen mot Israel til et avgjørende spørsmål i forhandlingene om et norsk statsbudsjett, jobber ikke for deg og meg, våre barn eller barnebarn. De har en annen agenda med norsk økonomisk politikk en nordmenns interesser.

Det de alle samler seg om, er å øke presset på Israel. I enigheten mellom Arbeiderpartiet, Rødt og Senterpartiet heter det at det blir forbudt ved lov å innføre varer fra - og til Judea og Samarie og at Norge skal jobbe for at andre land innfører den samme boikotten.

Videre skal Norge støtte den internasjonale straffedomstolen ICC som har rettet arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Regjeringen skal dessuten jobbe for at voldelige israelske bosettere blir straffeforfulgt, og stille Israel ansvarlig for folkerettsbrudd.

Hvordan dette dukket opp i forhandlingene om et statsbudsjett, kan man bare lure på.

Fra MDG og SV, som ikke kunne godta denne budsjettenigheten, vet vi at deres krav bare ville være enda mer ytterliggående, basert på måten de har profilert seg de siste par årene.

Det hele beviser først og fremst at Senterpartiet ikke er et parti som vil bremse de ytre venstrepartiene. Den rollen hadde partiet tidligere, men det er lenge siden. De har enkeltrepresentanter som frir til kristne velgere når det er valg, men er dessverre et parti den ytre venstresiden kan regne med i verdipolitikken, enten det gjelder Pride, Israel eller abort. Partiene fra Senterpartiet og utover mot venstre, er i så måte én blokk som opptrer samlet i disse spørsmålene.

Dessuten har de siden 2005 stått for en felles retning i den økonomiske politikken. De vil la staten ese ut på bekostning av landets konkurransekraft og økonomiske bærekraft. Og de vil skattlegge befolkningen hardere og flytte pengene fra borgernes lommebok, over til staten – fordi staten vet best.

Nå står og faller alt på om Norge skal ha oljeinntekter i fremtiden eller ikke, og MDG setter hardt mot hardt. Gir de seg på det, og det gjør de sannsynligvis, blir det mer av alt det kristenfolket ber og arbeider imot.

Gir de seg ikke, kan det tvinge Senterpartiet over på borgerlig side og det vil gi muligheter for en ny retning.

Det er grunn til å tro at de blir enige, fordi de alle har en felles interesse i å beholde spillebrikkene på sin side av midtstreken i norsk politikk.

Men for Norge er det dårlig nytt, fordi vennskap med Israel både er moralsk riktig og i tråd med norske interesser. Derfor gir det mening at ytre venstre gir begge deler på båten. De er ikke så opptatt av noen av delene. De viker i alle fall for kamp mot den jødiske staten.

Det er lov å håpe på at Senterpartiet bytter side. Og det er det mange som gjør. Men siden 2005 har Senterpartiet vært et pålitelig rødgrønt parti, og ingenting synes å være så ytterliggående at ikke de kan godta det, så lenge de får penger til sine særinteresser.

Det rødgrønne flertallet kan selvsagt sprekke på dette budsjettet, men det har formodningen mot seg. Det er mer som skiller dem enn som forener.

Og skulle det sprekke, er det godt nytt for Norge. Da kan vi kanskje også begynne å lappe sammen det sårede forholdet til Israel. Det trenger vi.