Én ting er de enige om

Det som forener alle de fem partiene på rødgrønn side, er motstanden mot Israel. Det er dårlig nytt, enten de blir enige om statsbudsjettet eller ikke.

Statsminister Jonas Gahr Støre kan nå stå overfor en politisk krise.

Underveis i budsjettforhandlingene fikk vi vite gjennom lekkasjer at de to store spenningene mellom partiene var oljesektorene og Israel.

Disse folkene som vil gjøre kampen mot Israel til et avgjørende spørsmål i forhandlingene om et norsk statsbudsjett, jobber ikke for deg og meg, våre barn eller barnebarn. De har en annen agenda med norsk økonomisk politikk en nordmenns interesser.

Det de alle samler seg om, er å øke presset på Israel. I enigheten mellom Arbeiderpartiet, Rødt og Senterpartiet heter det at det blir forbudt ved lov å innføre varer fra - og til Judea og Samarie og at Norge skal jobbe for at andre land innfører den samme boikotten.

Videre skal Norge støtte den internasjonale straffedomstolen ICC som har rettet arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Regjeringen skal dessuten jobbe for at voldelige israelske bosettere blir straffeforfulgt, og stille Israel ansvarlig for folkerettsbrudd.

Hvordan dette dukket opp i forhandlingene om et statsbudsjett, kan man bare lure på.

Fra MDG og SV, som ikke kunne godta denne budsjettenigheten, vet vi at deres krav bare ville være enda mer ytterliggående, basert på måten de har profilert seg de siste par årene.

Det hele beviser først og fremst at Senterpartiet ikke er et parti som vil bremse de ytre venstrepartiene. Den rollen hadde partiet tidligere, men det er lenge siden. De har enkeltrepresentanter som frir til kristne velgere når det er valg, men er dessverre et parti den ytre venstresiden kan regne med i verdipolitikken, enten det gjelder Pride, Israel eller abort. Partiene fra Senterpartiet og utover mot venstre, er i så måte én blokk som opptrer samlet i disse spørsmålene.

Dessuten har de siden 2005 stått for en felles retning i den økonomiske politikken. De vil la staten ese ut på bekostning av landets konkurransekraft og økonomiske bærekraft. Og de vil skattlegge befolkningen hardere og flytte pengene fra borgernes lommebok, over til staten – fordi staten vet best.

Nå står og faller alt på om Norge skal ha oljeinntekter i fremtiden eller ikke, og MDG setter hardt mot hardt. Gir de seg på det, og det gjør de sannsynligvis, blir det mer av alt det kristenfolket ber og arbeider imot.

Gir de seg ikke, kan det tvinge Senterpartiet over på borgerlig side og det vil gi muligheter for en ny retning.

Det er grunn til å tro at de blir enige, fordi de alle har en felles interesse i å beholde spillebrikkene på sin side av midtstreken i norsk politikk.

Men for Norge er det dårlig nytt, fordi vennskap med Israel både er moralsk riktig og i tråd med norske interesser. Derfor gir det mening at ytre venstre gir begge deler på båten. De er ikke så opptatt av noen av delene. De viker i alle fall for kamp mot den jødiske staten.

Det er lov å håpe på at Senterpartiet bytter side. Og det er det mange som gjør. Men siden 2005 har Senterpartiet vært et pålitelig rødgrønt parti, og ingenting synes å være så ytterliggående at ikke de kan godta det, så lenge de får penger til sine særinteresser.

Det rødgrønne flertallet kan selvsagt sprekke på dette budsjettet, men det har formodningen mot seg. Det er mer som skiller dem enn som forener.

Og skulle det sprekke, er det godt nytt for Norge. Da kan vi kanskje også begynne å lappe sammen det sårede forholdet til Israel. Det trenger vi.

Den konservative vinden snur ikke

Den konservative bølgen har skylt langsomt over kristen-Norge de siste 2-3 årene og kommer ikke til å snu.

Illustrasjonsfoto: iStock

I min levetid har tidsånden blitt stadig mer verdiliberal og samfunnet har vært i drift bort fra de kristne verdiene, som var selvsagte for tidligere generasjoner.

Utviklingen i menigheter og trossamfunn har vært helt parallell. Det har kulminert i at en rekke av dem har brutt med bibelens ord om ekteskap, og i større eller mindre grad godtatt en hel ideologisk pakke som innbefatter samboerskap, homofili, kjønnsnøytrale ekteskap, trans-ideologi og ideer om at det finnes mer enn to kjønn. Alt er integrert i menighetens lære, på kreativt vis.

Den norske kirke og Metodistkirken har gjort vedtak på kirkesamfunnsnivå. Ellers er det enkeltmenigheter, forkynnere og kjente profiler i flere kirkesamfunn som har heist pride-flagget i ord eller handling.

Men så. Da pendelen hadde svingt langt nok, snudde den.

Det er vanskelig å sette et nøyaktig tidspunkt for når det skjedde, men vi snakker om noe som har tiltatt over de siste to-tre årene.

Flere ting skjer parallelt, og de har kanskje noe med hverandre å gjøre. Det ene er den konservative anti-woke-bølgen som har slått inn i storsamfunnet. Det andre er at unge kristne flagger tradisjonelle verdier og går i verdikonservativ retning. Og det tredje er at stadig flere, og særlig unge, søker til kristne menigheter.

De kristne internatskolene er et slags mikrokosmos der alt dette blir veldig synlig.

Samtidig vokser konservative podkaster og nye medier frem som alternativer til de bestående. Og senest forrige uke var det debatt i landets største og viktigste debattprogram om NRK, VG og Aftenpostens venstreliberale slagside. Dette hadde ikke skjedd for bare noen år siden.

Samlet sett utgjør dette en markant samfunnsendring som er spennende å følge i sanntid. Og viktigst av alt, dette er en endring som vil vare.

For den reaksjonen som nå kommer mot woke og politisk korrekthet er ikke simpelthen en politisk vind som farer forbi. Det er oppdagelsen av løgn og bedrag, som i fortellingen om Keiserens nye klær.

Og når man først har sett det og påpekt det, kan man aldri mer late som.

Derfor vil oppgjøret med Pride-ideologien og Pride-teologien tilta. Min egen generasjon vil være de siste som snur, men de unge har bestemt seg. De vil ha sannhet og de vil ikke bøye seg for politisk korrekthet.

Det vil ta lang tid før dette eventuelt fører til nye vedtak i Den norske kirke og Metodistkirken, som snur hele organisasjonene. De to organisasjonene er for en tid tapt. Men innenfor dem kan positive ting skje.

Og kraften i den unge generasjonen som leser bibelen og vil tro det som det står, er enorm og den finner et uttrykk innenfor eller utenfor trossamfunnsstrukturene. Det er en ny tid. Evangeliet kan leses, forstås og erfares av alle.  Sannheten lar seg ikke vedta bort på et kirkemøte.

Dette er dessuten særlig godt nytt for de kirkesamfunnene som har hatt debatt om likekjønnet samliv, men unnlatt å gjøre vedtak av den typen Metodistkirken har valgt. Det gjelder Pinsebevegelsen, Baptistkirken og Frikirken – og i de to sistnevnte er de menighetene som har valgt bort Guds ord på vei ut av kirkesamfunnet, i stedet for å forbli på innsiden og prøve å endre hele bevegelsen.

Men liberale kirker er tomme kirker. Kraften og veksten følger der evangeliet forkynnes klart. Det er da og bare da det blir vekkelse og varig vekst. Og det er det vi nå skal få se.

Jeg er glad for å få oppleve dette i min levetid. For det som har gått i en rett linje i 50 år har snudd – og nå ser fremtiden lys ut.

Så får vi hente frem igjen et par strofer fra Fedrelandssalmen.

«Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men, Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde.».

La det skje.

USA og Israel på kollisjonskurs

USA vil at den nylig vedtatte Gaza-prosessen i Midtøsten skal følge et veikart til en palestinsk stat. Dette har de nå satt ord på i et notat til FN i forbindelse med vedtaket, og med det tydeliggjør de noe som har vært bevisst utydelig, frem til nå.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu. GPO/Amos Ben Gershom

Flere kommentatorer sier at dette er en del av en avtale med Saudi-Arabia som skal innebære at de slutter seg til Abrahamsavtalene, noe som har vært et felles mål for både USA og Israel, siden disse avtalene så dagens lys.

Men denne avtalen er giftig for Israel, og allerede i helgen gjorde både Israels forsvarsminister Israel Katz og statsminister Benjamin Netanyahu det tydelig at Israels politikk ikke har endret seg. De vil ikke ha noen palestinsk stat under noen omstendigheter.

Det betyr med andre ord at USA og Israel nå er på kollisjonskurs. Det skyldes ikke at ikke begge ønsker fred og sikkerhet for Israel. Men Israel har ikke tro på verken lederne eller folket i de palestina-arabiske områdene, og det er ikke ubegrunnet.

Nå ligger det fast at PA, den palestinske myndigheten, først må gjennomgå omfattende reformer for å oppnå sitt mål om å få en egen stat. Dette inkluderer en total overhaling av skolebøkene som lærer barna å hate og drepe jøder, og en slutt på utbetalinger til familiene til dømte terrorister fengslet i Israel.

Ingenting av dette vil noen gang skje. Disse tingene er jo selve grunnen til at palestina-arabiske ledere står opp om morgenen. Drømmen om å utslette Israel er begrunnet i mange århundrer med hat og indoktrinering. Det er ikke rasjonelt, og derfor er det heller ingen grunn til å tro at lederne for Hamas eller Fatah, de to politiske maktfaktorene, vil opptre rasjonelt.

Flere og flere israelere uttrykker både sinne og skuffelse over det amerikanske forslaget til FNs sikkerhetsråd som skisserer en vei mot en palestinsk stat.Mange spør seg om Israels sikkerhet nå blir ofret for å sikre Saudi-Arabias inntreden i Abraham-avtalene, for at den amerikanske presidenten skal få en ny avtale å vise til, på verdensscenen.

President Trump har til nå vært en veldig sterk alliert av Israel. Det gjelder både Abrahamsavtalene, ambassadeflytting, aksjoner mot Irans atomanlegg og opptreden i FN og ellers. Statsminister Netanyahu har sagt at Israel aldri har hatt en bedre venn i Det hvite hus, enn Trump.

Likevel er det verdt å huske på at Donald Trumps Israelvennskap ikke er ideologisk eller verdibasert, først og fremst. Han har ikke samme forhold til Israel som mange av de Israelvennene ham omgir seg med. Trump er transaksjonell, vil gjøre dealer og skiller ikke mellom de gode og de onde. Han er ekstremt pragmatisk.

Det betyr at dersom han mener Israel står i veien for en deal, vil han presse dem til å snu. Og det kan bli krevende.

Men Israel går ikke på kompromiss med sin egen sikkerhet, så lett. De har lært av fadesen at de evakuerte sine egne innbyggere fra Gaza i 2005. Det lærte dem hva en palestinsk stat er. Det er en utskytingsrampe og en terrorfabrikk som konspirerer mot Israel.

Den feilen gjør de ikke igjen. Og det kan bli Benjamin Netanyahus tunge jobb å lære Donald Trump det.