Hvilken side er dere på?

Den norske regjeringen har gått seg inn i en posisjon som er stadig vanskeligere å forstå og forsvare. Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide svikter dem som står for frihet, fred og humanitet, og tar parti med terrorister.

VENNER MED TERRORISTER: Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide har endret norsk utenrikspolitikk, og er nå venner med terrorister i Iran, Gaza og Taliban. Foto: Bernt Sønvisen

Norge har ofte spilt en rolle som megler, nøytral tilrettelegger og pådriver for fred rundt om på kloden. Det mest vellykkede eksempelet er kanskje Colombia, der Norge har meglet mellom FARC-geriljaen og regjeringen.

Listen over mislykkede forsøk er enda lenger, med Sri Lanka, Malaysia og Midtøsten som noen eksempler. Oslo-avtalen mellom Israel og PLO på 90-tallet er kanskje det mest symboltunge nederlaget for norsk diplomati.

Det er ingen enkel jobb å skape fred, og Norge kan ikke bebreides for at edle forsøk på fred, ikke fører frem.

Under Jonas Gahr Støre har norsk fredspolitikk tatt en destruktiv retning. Nå er Norge blitt bestevenn med flere av verdens verste regimer og en fiende av Midtøstens eneste demokrati, Israel.

I 2011 måtte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre innrømme, etter først å ha benektet det, at han hadde hatt kontakt med Hamas. Det var en aldri så liten skandale den gangen, men det skulle vise seg at det var begynnelsen på et linjeskifte i norsk utenrikspolitikk under Arbeiderpartiet. 

I 2022 fløy Jonas Gahr Støre Taliban-ledere til Oslo med privatfly til 3,5 millioner kroner, i nok et forsøk på å være «først i verden» på å åpne døren for terrorister, med forhåpning om kunne utrette noe, i det godes tjeneste.

Så langt kunne man avskrive dette som norsk naivitet og overdrevne ambisjoner om å spille en rolle som fredsskaper. Det er knapt en norsk statsminister som ikke ser en fremtidig nobelprismottaker når de står foran speilet om morgenen.

Men nå har Arbeiderpartiregjeringen beveget seg fra å være blåøyde diplomater som søker heder, ære og høye stillinger i internasjonale organisasjoner, til å bli aktive støttespillere for noen av de verste kreftene på planeten.

Veien kan være kort fra fredsmegler til terrorsympatisør.

Jeg skal ikke gjenfortelle hele den pinlige håndteringen av 7. oktober-massakren, der regjeringen viste sterk ulyst til å kalle det for terror, og nektet kongen å kondolere. For det var bare begynnelsen.

Under Gazakrigen har regjeringen kommet med pliktmessige fordømmelser av Hamas, men harmdirrende fordømmelser av Israel. De sår tvil ved israelsk informasjon, som kommer fra en demokratisk valgt regjering som ettergås av en kritisk presse og opposisjon. Men de legger til grunn som fakta, det som kommer fra Hamas, som har en patologisk omgang med sant og usant, og henretter meningsmotstandere på gaten.

Regjeringen belønner Hamas med anerkjennelsen av en palestinsk stat, og viser åpen ringeakt for hensynet til en trygg nasjon for jøder.

La meg skynde meg å legge til at det det er legitimt å diskutere forholdsmessigheten og hensiktsmessigheten til de operasjonene Israel gjør på Gazastripen. Den diskusjonen foregår ikke minst blant Israels egne. Men den norske regjeringen driver med noe annet – de har tatt parti med Hamas og motarbeider Israel og de sivile på Gaza som lengter etter frihet og trygghet.

Og det samme er nå i ferd med å skje overfor Iran. Et sekulært og på mange måter moderne iransk samfunn ble i 1979 utsatt for et brutalt kupp av det islamske presteskapet. På kort tid førte de Iran tilbake til middelalderen. Den lille gruppen som støtter regimet undertrykker kvinner, homofile og meningsmotstandere.

De har endetidslignende fantasier om å utslette Israel og var i følge Benjamin Netanyahu, som har demonstrert at Israel har svært god etterretning, dager eller uker unna å kunne sende atomraketter til Tel Aviv, og skulle samtidig utruste houthi-militsen i Yemen med atomvåpen. Målet er klart. De vil ha et nytt holocaust.

Når så Israel, gjennom en imponerende og presis aksjon stanser dette, rykker Støre-regimet ut med fordømmelser av Israel. Ikke av Iran, verken for at de vil utslette Israel, eller at de bygger atombomber for formålet. Eller for den saks skyld at de undertrykker sin egen befolkning.

Bare dager før dette hadde utenriksminister Espen Barth Eide og statsminister Jonas Gahr Støre besøk av den iranske utenriksministeren for å snakke om «felles interesser». Skulle man se på hva den norske og iranske utenriksministeren har levert av offentlige uttalelser det siste halvannet året, synes de å ha én veldig skremmende felles interesser. Og det er ikke at den jødiske befolkningen skal leve innenfor trygge og forsvarbare grenser i Israel.

Vi legger bak oss 15 år med moralsk og strategisk forfall i norsk utenrikspolitikk, under Jonas og Espen. Det er nok nå.

De bør få avløsning, og aldri komme tilbake til regjeringskontorene.  

Konservativts utsikter

Hvordan er utsiktene til at Konservativt kommer inn på stortinget ved høstens valg? Hvis vi skal lese meningsmålingene, er de dårlige.

Konservativt satser for fjerde gang på stortingsvalg. Så langt, ligger det ikke an til å bli stortingsplass på dem.

Partiets kandidater er optimistiske. Det har de vært fra dag én. Da Partiet de kristne, som det het, stilte til valg i 2013, var målet vippeposisjon i stortinget,

regjeringsdeltakelse og utenriksministerposten. Partigründer Terje Simonsen var en mann som ikke så noen begrensninger – bare muligheter.

Resultatet ble et veldig respektabelt valgresultat, men det var et godt stykke unna målet. 

Siden den gang har resultatene gått ytterligere tilbake. 

Dersom meningsmålingene stemmer, og det gjør de som regel, er det ingenting som tyder på at Konservativt skal på stortinget i år heller. 

Partiet har aldri, siden sitt første stortingsvalg i 2013, hatt en meningsmåling eller et valgresultat som har vært nær en stortingsplass. Sitt beste valg gjorde de i 2013 med 0,6 %  – knapt 18 000 stemmer. Ved forrige valg var resultatet 0,4% og ca 10 500 stemmer fordelt på hele landet. 

Siden da har oppslutningen på meningsmålingene økt. I mars var gjennomsnittet på meningsmålingene 1,0%. I april 0,8% og i mai 0,9%. Så langt i juni er snittet 1,2% 

Fortsatt er det ingenting som tyder på at partiet vil være komme nær stortingsrepresentasjon. 

Kan det endre seg? Det kan det. Og det ville være et politisk jordskjelv om Konservativt begynte å se 3-tallet på meningsmålingene nasjonalt. Det ville kunne bety stortingsplass.

Midt i august begynner valgkampinnspurten for fult. Da har vi gjennomsnittstallene for Konservativt i juni og juli. Det vil gi enda bedre grunnlag for å si noe om utsiktene til partiet.

Enn så lenge, all den tid Konservativt er et godt stykke unna stortingsplass, er det mest interessante spørsmålet: Hvor mange vil stemme Konservativt, som ellers ville stemt KrF, og hva har det å si for KrFs representasjon, for sperregrensen og for om det blir rødt eller blått styre. 

Det er for eksempel ikke utenkelig at det var denne velgeradferden som gjorde at KrF falt under sperregrensen sist. Tallene kan tolkes slik. Det må KrF ta ansvar for, ikke Konservativt. 

Det politiske rommet som finnes «til høyre for KrF», er det KrF som må innta. Og det er mye som tyder på at de er i ferd med å gjøre det. KrFs gjennomsnitt på meningsmålingene økte fra 3,3 prosent i mars, til 3,6 prosent i mai, og er hittil i juni på fire prosent og over sperregrensen. Hvis det holder seg slik gjennom måneden, vil det være første gang på et år.

Dette er de nøkterne tallene i kampen om «de kristne velgerne». Kan det komme andre velgere å gi Konservativt et løft? Det er ikke umulig. Det finnes velgere blant de andre små partiene og hos FrP som kan vandre. Men denne sommeren bør de dukke opp på målingene, dersom de skal gi noe begrunnet håp for Konservativt.

Det er noen som sier at det er bortkastet å stemme på Konservativt. Jeg forstår hva som menes med det. Jeg liker ikke det uttrykket. Enhver stemme er berettiget og verdifull i demokratiet – også en blank stemme, eller en stemme til et parti som ikke har utsikter til representasjon. Kall det gjerne en proteststemme. 

Men slik det ser ut nå, står kampen om stortingsplassene og om hvem som skal styre landet, mellom de partiene som er representert i dag. Og sperregrensen blir fort avgjørende for om det blir en ny regjering eller fortsatt rødt styre.

Det gamle evangeliet

Forkynnelsen av evangeliet er sentralt i misjonsbefalingen, som er alle kristnes oppdragsbrev. Det må ikke gjøres vanskeligere enn det er. 

Forrige uke var 1000 kristne ledere fra hele Europa samlet i Berlin. Foto: Billy Graham Evangelistic Association

Det forskes mye på hva som er den beste måten å drive kristent arbeid på. Missiologi er et helt fagfelt, der noen av de beste og skarpeste i blant kristne akademikere og kirkestrateger jobber med formelen for Guds rikes vekst.  

Ære være dem som gjør dette, og det er mye nyttig læring i det. Samtidig er det en fare for at vi fokuserer for mye på sosiologi, og for lite på det enkle evangeliet.  

Jesus har gitt oss oppskriften gjennom sitt eksempel og gjennom bibelen. Det handler om å være full av kjærlighet til mennesker og Gud og om å forkynne evangeliet.  

Forrige uke fikk jeg være gjest da organisasjonen som ble startet av Billy Graham inviterte til en samling om evangelisering i Europa. På talerstolen stod det mange imponerende forkynnere og akademikere. Men det de forkynte var ganske enkle sannheter, som ikke var særlig nye eller oppsiktsvekkende.  

Det handlet om følgende veldig enkle sannheter. 

·       Guds bud til oss, er å forkynne evangeliet.  

·       Om at evangeliseringen må bygge på bibelen og god teologi.  

·       Mennesket er fortapt uten Jesus 

·       En evangelist må leve et hellig liv 

·       Tjeneste for evangeliet har en omkostning 

·       Bønn er avgjørende for å forkynne evangeliet 

·       Den hellige ånd hjelper oss i forkynnelsen 

·       Vi må sette mennesker på valg 

·       Vi skammer oss ikke over evangeliet 

Som sagt, ingenting nytt eller overraskende, men du verden hvilken sprengkraft disse sannhetene har.  

Sosiologien er forskjellig på tvers av kulturer. Men evangeliet er det samme.

Ingen vet dette bedre enn Billy Graham-organisasjonen, som virker over hele verden. Oppskriften er den samme, over alt. Det handler om å forkynne evangeliet og sette mennesker på valg.  

Det begynte Billy Graham med i 1937. Det holder hans sønn Franklin og sønnesønn Will på med, snart 90 år etter.  

Det har vært rikelig anledning til å spore av og følge moter og trender gjennom 90 år, men det har familien Graham latt være. De har holdt seg til det gamle evangeliet og forkynnelsen av dette, og det har de gjort til vekkelse over hele verden i 90 år.  

Vi lengter etter vekkelse også i Norge. Den siste tiden har vi i Kristen Media Norge satt fokus på evangelisttjenesten, som har vært på vikende front i Norge de siste tiårene. Evangelistene må tilbake, vi mangler noe, når det er få av dem. 

Vi har også satt fokus på det som faktisk skjer av vekkelse i Norge, nemlig den stille vekkelsen blant unge kristne, som blant annet viser seg gjennom bevegelsen krigerne og søstrene. Hva er hemmeligheten der? Det viser seg at det handler om forkynnelsen av evangeliet, lesing av bibelen, bekjennelse av synder, forbønn og åndelig fellesskap.  

Det er enkle, grunnleggende praksiser som har stått seg i 2000 år, gjennom skiftende epoker og kulturer. For tidene forandrer seg, men evangeliet består uforandret og er like aktuelt i dag som da Billy Graham gikk på talerstolen for første gang i 1937, eller da den kristne kirke ble etablert på pinsedag for 2000 år siden.  

Det er en oppmuntring til alle oss som ikke har doktorgrad verken i teologi eller sosiologi. Troen kommer av forkynnelsen.