Prosessen med frigivelsen av israelske gisler, i bytte mot Hamas-terrorister, har demonstrert hvilken avgrunn det er mellom menneskesynet til Israel og Hamas. Hvorfor vil ikke verden se det?

Når Israel fortvilet vil ha tilbake sine uskyldige sivile innbyggere, som ble tatt som gisler på den grusomste dagen i Israels historie, 7. oktober, er prisen fryktelig høy.
For hver sivile som settes fri og får komme tilbake til sine hjem, må Israel sette fri 30 terrorister. Gisselutveksling, kaller flere medier det. Som om det er to parter som begge holder gisler fra den andre. Det er en språklig fadese, som skaper en slags moralsk likeverd mellom at en terrororganisasjon drar sivile kvinner og barn ut av deres hjem, og at Israel arresterer terrorister som angriper og dreper sivile.
NÃ¥r Israel leverer fra seg dømte terrorister, som trolig vil begynne Ã¥ planlegge nye angrep mot jøder umiddelbart, viser det Israels umulige valg. Dette er ogsÃ¥ terror. Â
Lørdag 8. februar slapp Israel ut 183 palestina-arabiske fanger, noen av dem med livstidsdommer for terror. Til gjengjeld fikk de selv utlevert tre utmagrede sivile som hadde sittet i tunnelene i Gaza i 491 dager. Ifølge medierapporter er de underernært og har en rekke helseproblemer.
Etter å ha hørt åpenbart falske meldinger om sult og hungersnød på Gaza det siste året, er det nokså tydelig at de eneste som sulter på Gaza, er de israelske gislene.
Or Levy, Eli Sharabi og Ohad Ben Ami ble satt fri den dagen. De tre jødene har blitt holdt i Hamas’ tunneler hele tiden, uten kontakt med omverdenen overhodet. Levy ble kidnappet fra Nova-festivalen og samme dag ble konen hans drept. Siden da har familien hans passet på hans tre år gamle sønn.
Eli Sharabis kone og to døtre ble drept under terrorangrepet – og han visste ikke at de var døde før han ble løslatt.Â
Ohad Ben Ami ble kidnappet idet han forsøkte å stenge alle innganger til huset sitt etter først å ha sørget for at kona hans var i sikkerhetsrommet i huset. Hun ble også kidnappet den dagen.
Â
Hva er det som gjør at denne klare kontrasten mellom menneskeverd og humanitet på den ene siden, og barbari på den andre, får så liten eksponering i hovedstrømsmediene? De dekker dette som om det er to likeverdige parter som kriger, og nå har kommet til en minnelig avtale om å utveksle gisler.
Og mens Israel kjører terroristene til Gaza i nøytrale busser, og gjør minst mulig ut av situasjonen, er overleveringene fra Hamas et propaganda-show uten like. Ydmykede gisler paraderes opp på en scene, der væpnede Hamas-terrorister poserer med de stakkars jødene, foran jublende publikummere, både barn og voksne.
Hvor er Røde Kors og FN, når dette får utspille seg? Hvor er raseriet fra alle verdens humanitære aktivister, mot disse krigsforbrytelsene? Og når vi først snakker om det, det er påfallende hvor stille det er fra dem som kjemper for kvinners rettigheter, og mot krenkelse av kvinner, etter hvert som de kvinnelige gislene har kommet ut og fortalt om overgrep og ydmykelser i fangenskap. #Metoo-bevegelsen gjør kanskje unntak for jødiske kvinner.
Krigen mellom Israel og Hamas har demonstrert forskjellen mellom det gode og det onde, for den som vil se.
Men dessverre er det mange som ikke ser, fordi de ikke vil se, eller blir forledet.
 Det kommer en regnskapsdag når det gjelder hva verdens organisasjoner, nasjoner og ledere har gjort mot Israel i denne tiden.
De kan ikke si at de ikke visste, slik noen gjorde etter at jødene ble forsøkt utryddet i Europa på 30- og 40-tallet.
For ondskapen, barbariet og grusomhetene står åpenbart til skue for alle, og historiens dom vil bli hård.
Vi som tror, vil være blant dem som hever stemmen og snakker sant om den uretten Israel blir utsatt for. Og om vi ikke kan stanse den, så kan vi i hvert fall være vitner for våre jødiske venner, som ser uretten og ser deres sak.
Og så kan vi løfte våre øyne opp til fjellene, til Israels vokter som ikke sover og ikke slumrer.
Samtidig som vi står til knærne i verdikamper, med abortutvidelse som den siste, må vi ta på alvor at det kommer en ny og alvorlig kamp om ikke lenge: Kampen mot aktiv dødshjelp.

Det er ikke en ny debatt. Men det har ikke vært politisk flertall verken for å aktualisere debatten, eller å foreslå nye lover som skal gjøre det tillatt å ta liv. Men utvidelsen av fri abort viser at et slikt flertall kan oppstå veldig fort.
Du husker kanskje de mange reportasjene i kristne medier og andre, der vi alle spekulerte i om det kunne bli flertall for en utvidelse av retten til fri abort til uke 18.
Journalistene talte på enkeltrepresentanter i Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, for å se om det kunne bli 85, akkurat nok til å få flertall for loven.
Da det kom til votering var det 115 som stemte for. Det var altså egentlig ingen grunn til spenning. Disse stortingspolitikerne er mer verdiliberale enn folk flest. Det gjelder særlig Senterpartiet og Fremskrittspartiet. De har verdikonservative talspersoner, som Kjersti Toppe og Sylvi Listhaug. Men når stortingsgruppene fristilles, kommer sannheten frem. De fleste har samme syn i verdisaker som Venstre og SV.
Det samme kan skje dersom aktiv dødshjelp kommer til stortinget. Vi kan tro at det ikke er flertall, men så vil det vise seg at det blir flertall likevel.
Derfor er det all grunn til å være på vakt nå. For nå skjer det noe i folket. I Nederland er dødshjelp blitt en helt ekstrem virksomhet, som tar livet fra mennesker i alle aldre, også små barn.
I Danmark er det nå en bevegelse for å følge etter.
Og historien har vist oss at Norge veldig gjerne følger etter de to landene, og liberaliserer lovgivingen både i familiepolitikken, og i spørsmål om liv og død.
I disse dager går det en dokumentar på TV2 som setter søkelys på nettopp hvor lyssky og makaber dødshjelp-bransjen er. Og det fortjener TV2 ros for. Det kan vaksinere seerne mot å institusjonalisere dette inn i norsk lovverk.
For lover vedtatt i stortinget forteller oss ikke hva som er tillatt. De har også en normativ effekt, slik at forbausende mange mennesker stiller sitt verdikompass inn etter det politikerne har vedtatt.
Kampen mot aktiv dødshjelp er nå. Og det er ikke tid for å sitte stille i den kampen.
For den dagen den kommer til stortinget, er det trolig for sent.
Og dette landets verdivalg er for viktig til å overlate til politikerne.
Den siste uken har vi gjort noe som er litt uvanlig i kristen TV. Vi har snakket om ting i kristen-Norge som ikke er som det skal være.

Vi Kristen Media Norge bruker mesteparten av vår sendetid til å snakke om alt det gode som skjer i kristen-Norge. Og der er det lykkeligvis mye å fortelle.
Vi deler vitnesbyrdene til mennesker som har møtt mannen fra Nasaret, og opplevd hans godhet. Og vi løfter opp sannheter fra Guds ord som har adresse til oss selv som tror, og til samfunnet vi er en del av.
Men det er ikke det eneste vi vil gjøre. Vi vil også sette lys på det vi trenger å gjøre noe med, i våre egne rekker. Det kan være ubehagelig, men det alene er ikke en grunn til å la det være.
I tre program forteller vi historien om Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad, gjennom øynene til Veronika Hægeland, som i dag har forlatt forsamlingen og startet et nytt liv. Hun har bevart familien, troen på Jesus og troen på det kristne fellesskapet.
I TV2-serien «Under Guds øye», dokumenteres det som skjedde i menigheten, en forsamling som ble til med gode intensjoner, men som utviklet seg til et miljø som ble til skade.
Mandag kveld sender vi programmet «Vi møtes på tvers», der journalisten bak serien, Tonje Steinsland, forteller om sitt møte med et usunt kristent miljø, og de modige menneskene som ville fortelle sin historie.
Hvorfor gjør vi dette? Det hadde kanskje vært mest behagelig å la det være.
Men vi tror på å snakke om det som er vanskelig, også når det kan være anstrengende. Det er leit når noen kommer i et dårlig lys som følge av dette, særlig hvis de har hatt gode intensjoner. Men vi må likevel våge å ta det opp, så skånsomt som mulig.
Kristne fellesskap er viktige for oss. Men de vil alltid være ufullkomne, fordi de består av mennesker. Vi må være ydmyke for at det er slik. Og når noe kommer for en dag som ikke er bra, bør vi snakke sant om det, be hverandre om tilgivelse og rette opp det som har gått feil.
Mennesker som har makt i kristne organisasjoner, enten det gjelder i menighet, organisasjoner eller virksomheter, har et særlig ansvar for å ikke misbruke den, og ta seg til rette på andres bekostning. Det handler ikke om at det er galt å ha makt, for det må noen ha, men om å ha et tjenersinn.
I Efeserne introduserer Paulus et begrep som er ukjent i verden utenfor menigheten. Det er et kristent prinsipp, som ikke fungerer i business eller politikk. Han sier «Underordne dere under hverandre».
Det er et kristent sinnelag som gjelder uavhengig av makt og hierarki. Det handler om ydmyket, respekt og erkjennelsen av at selv om vi kan ha ulike roller, er vi likestilte som mennesker. I Galaterne står det: « Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»
Dette prosjektet å være Guds menighet, er ikke bare lett. Vi er alle underveis. Vi må tåle hverandre. Men vi må ikke lukke øynene for urett, overgrep eller forhold som skader mennesker vi er satt til å tjene.