Håpet stråler for 2025

Vi nærmer oss slutten av året, og for et år det har vært! Det har vært mye dramatikk og mørke i verden. Men 2025 byr på håp!

I Ukraina har krigen pågått med store omkostninger for mennesker på begge sider.  Av alle meningsløse kriger, og dem er det mange av, er denne blant de verste. Mange hundre tusen har mistet livet i en utmattelselskrig drevet av en diktators private ambisjoner.

I Midtøsten har titusen mistet livet på Gaza, i en krig drevet frem av terrororganisasjonen Hamas og deres vanvittige forestillinger om å utslette Israel. 100 gisler sitter fortsatt fanget i mørke tunneler.

Og i Syria har borgerkrigen herjet på 13. året, og endt med at diktatoren tok halen mellom beina, og over 100 milliarder dollar med seg til Russland, og overlot landet til jihadister.

I USA har det vært åpne grenser, rusepidemi, inflasjon og politiske institusjoner under press.

Vi vet ingenting om hva som venter i 2025. Men noen av årets begivenheter kan peke på et håpefullt år.

Valgresultatet i USA har allerede skapt nye dynamikker. Den nye presidenten har lovet å gjøre ende på krigen mellom Russland og Ukraina. Nå snakkes det om en mulig fredsavtale. Det gir håp om fred.

Assad-regimets fall kan potensielt gi Syria tilbake til folket. Og dersom de nye makthaverne snakker sant, vil minoriteter bli beskyttet og det skal ikke yppes til krig med andre land, inkludert Israel. Det gir også håp.

Og i Israel ryktes det at det kan bli våpenhvile også med Hamas, i en avtale som innebære at gislene blir levert tilbake. Samtidig har Israel ryddet i regionen og har en vesentlig bedre sikkerhetssituasjon enn ved årets begynnelse. Det gir håp for både Israel og folk i landene omkring, som er trette av krig.

Den israelske nasjonalsangen heter Hatikvah. Det betyr håp. Det er en betegnende overskrift for en nasjon som har håp skrevet inn i sitt DNA.

Her hjemme er det fredelig, sammenlignet med alle andre steder i verden. Vi går mot nok en fredelig maktovergang i 2025. Nye krefter skal inn og styre landet i en bedre retning. Håp også for Norge.

Men før året skifter, skal vi feire jul. Julens budskap er også håp. Vi gjør vel i å legge vekt på alt som er håpefullt i nyhetsbildet. Men vårt egentlige håp, det som overgår alt annet, er håpet som kommer med barnet i krybben.

I Efeserne står det at vi før Kristus kom, var uten håp og uten Gud i verden.

Men så står det om Frelseren som kom til oss. Det står at han er: Kristus i dere, håpet om herlighet.

Det er et håp av en annen verden.

Alt dette som vi ser rundt oss som vi skulle ønske var annerledes, er midlertidig. Det er en veldig god nyhet å melde, mot slutten av året.

For uansett om ikke alt vi håper på for 2025 skulle gå bra, er ikke vårt håp knyttet til begivenheter i inn- eller utland. Det knytter seg til det som vi synger i en av de vakreste julesangene.

Fra krybben til korset gikk veien for deg, slik åpnet du porten til himlen for meg.

God jul!

«Al-Qaida»-ideologien har overtatt Syria

Familiedynastiet til Bashar Al Assad i Syria er historie, etter 50 år. En brutal diktatorslekt er jaget fra makten av sitt eget folk. Det var ikke en dag for tidlig.

Al Qaida: Abu Mohammad al-Julani har bakgrunn fra Al Qaida. Nå har han tatt makten i Syria, gjennom et væpnet kupp. Veien videre for Syria er svært usikker.

Foruten all den ondskap  Assad har stått bak i eget land, har han inngått i ondskapens akse med Russland og Iran, og bidratt til å spre uhygge i hele Midtøsten.

Regimeskiftet i Syria er en stor overraskelse. En uke før Damaskus falt gikk Cecilie Hellestveit, en av Norges fremste Syria-eksperter ut og slo kategorisk fast at opprøret ikke var en fare for regimet.

Dagen før Damaskus falt gikk professor Hilde Henriksen Waage ut og sa at Assads venner kom til å redde ham.

Men mye tyder på at Assad allerede da var på vei til Russland, på flukt fra en hevngjerrig mobb.

De fleste syrere jubler over dette! Det gjelder også kristne i Syria.

Gjennomgangstonen er at alt er bedre enn Assad. Men det er ikke sikkert. Selv om opprørerne sier at de vil respektere minoriteter og bygge et inkluderende samfunn, er det ingen som tar det for gitt. Man håper på det beste, og frykter det verste.

Den store historien i tillegg til regimeskiftet i seg selv, er hvordan Israels militære suksess i kampen mot Hamas, Hizbollah og Iran har gjort det mulig å frigjøre Syria.

Israel har gjort en fantastisk innsats for å tilintetgjøre Hamas, og sette Hizbollah 20 år tilbake i tid, og vist Iran at de har lite å stille opp med mot Israel.

Og mens USA, Norge og resten av verden har ropt på våpenhvile, har Israel gjort jobben skikkelig, og fortjener stor takk fra hele verden for å ha satt Iran og deres undersåtter tilbake.

Det er også riktig å ta med den heroiske innsatsen til Ukraina, som gjør at Russland ikke hadde militær kapasitet til å stille opp for Assad i Syria.

Israel og Ukraina – to av frihetens utposter i regioner preget av totalitære banditter, har indirekte sørget for en stor seier!

I vakuumet som oppstår mellom Assad og Al-Julani, har Israel vært snare med å ta ut våpenlagre og annen infrastruktur som kunne komme til å brukes mot dem. I tillegg sikrer Israel seg en buffer i Syria, i påvente av at de nye makthaverne i Damaskus er klare for å forhandle om hvordan grenselivet skal være.

Al-Julani har sagt at han ble inspirert til jihad av den andre palestina-arabiske intifadaen i 2000. Navnet på organisasjonen hans Hayyat Tahrir al-Sham, tyder på at han drømmer om et stor-Syria som inkluderer Israel. Det er all grunn til å være mistenksom, og det er Israel. Samtidig råder den sedvanlige israelske optimismen. Hele Israel står klar med en hånd rakt ut til fred med samarbeid.

Hele verden, minus Iran, Russland, Hizbollah og Hamas, feirer at Assad-regimet er historie. Nedsiden er likevel iøynefallende. Jihadistene i Hayyat Tahrir al-Sham, med sin Al-qaida-bakgrunn kan vise seg å bli verre for befolkningen i Syria, inkludert den kristne og kurdiske minoriteten. Og det kan vise seg å bli en ny fiende for Israel.

Men oppsiden, muligheten, er også lett å få øye på. Det kan bli et Syria som respekterer sine minoriteter og lar menneskerettighetene få råde i landet. Og Syria kan bli en del av den nye freds-aksen som begynte med Egypt i 1978 og fortsatte med Abraham-avtalene i 2020.

Det er grunn til å være pessimist for Syrias del. Men alltid et alternativ å være optimist.

Derfor satser vi

Vi ser tilbake på tre nydelige kvelder med Thanksgiving fra Emigrantkirken på Sletta. Det ble gode og sterke historier, evangelisk forkynnelse og vakker musikk. De av oss som var til stede i Emigrantkirken hadde en stor opplevelse.

SAMTALE: Programleder, Tone Haukeland Mork (t.h.) i samtale med Haldis Reigstad, lørdag kveld.

Og det strømmer også på med gode meldinger fra dem som fulgte Thanksgiving-feiringen via TV-skjermen. Det er vi takknemlige for.

Når vi gjør slike TV-produksjoner, strekker vi oss, og går utenfor det trygge og sikre, fordi vi har en drivkraft som hele tiden vil gjøre nye ting, og forbedre og utvikle det vi har gjort før.

Det samme opplever vi med Sommerleiren som i disse dager går på Kanal 10 og Bedehuskanalen. Det tryggeste hadde vært å gjøre det vi og de fleste andre kristne TV-arbeid allerede gjør, lage studioprogram med samtaler og musikk. Det skal vi fortsette med og prøve å utvikle oss innenfor det formatet. Men vi vil også satse på ting med større fallhøyde.

Da må vi være modige, ta risiko og satse. Og så må vi gjøre det så billig som mulig. Både fordi vi har begrensede ressurser og fordi vi kjenner plikt til å forvalte de midlene vi blir betrodd på en ansvarlig måte. Men også fordi vi tror det er mulig å gjøre ting bra, og likevel være varsom med ressursbruken.

Ett eksempel er vårt realityprogram Sommerleiren. Det er uten sidestykke vår største satsning på disse to årene vi har holdt på. Når alt er ferdig kan kostnaden komme opp i 1,5 million. Fryktelig mye penger, synes vi selv. Men vi er nokså trygge på at hadde vi overlatt til et produksjonsselskap å gjøre det, hadde det kostet det tredoble. Og da hadde det ikke blitt noen sommerleir i vår regi i hvert fall.

Tilbake til Emigrantkirken og Thanksgiving. Det er en stor TV-produksjon i en liten kirke på et lite sted der forholdene ikke ligger til rette for å sende TV-signaler. Utfordringene står i kø. Men du verden så flott det er å få være der og fortelle om utvandring og dele evangeliet.

Så ble det også noen tekniske ting som skar seg, på tross av all planlegging og testing. Det er vi fryktelig lei oss for. Vi vet at det er risiko i det vi gjør, men vi vil så gjerne at det ikke skal merkes for seerne der hjemme.

Uten sammenligning for øvrig, husker jeg Ronald Reagans tale etter at romskipet Challenger eksploderte i 1986. Han ville trøste alle barna som hadde sett på rakettoppskytingen, som kanskje ikke forstod. «Dette er en del av prosessen med utforskning og oppdagelse. Det del av å ta sjanser og utvide menneskets horisont. Fremtiden tilhører ikke de svake; den tilhører de modige.» Og så forsikret han om at dette ikke var slutten på USAs ambisjoner i verdensrommet.

Det er kanskje litt pompøst å sitere Reagan i denne sammenheng. Men det er sånn det føles. Vi satser, prøver, gjør også smertefulle erfaringer, lærer og bretter opp ermene og satser videre.

Lykkeligvis går det nesten alltid som vi håper. Det skyldes verdens beste medarbeidere i Kristen Media Norge, Bedehuskanalen og Kanal 10. Jeg er så takknemlig for alle dem som hjelper oss med alt vi ikke klarer selv, og vi er utrolig privilegert som får stå sammen med ikke bare medarbeidere, men venner.

Så for å være i Thanksgiving-modus. Takk til dere som ser på, støtter, ber, deltar og tror på oss. Takk til våre venner i egen stab og hos kanalene. Og takk til Gud som gir oss ny nåde hver dag og hver uke.