Skammelig arrestordre

Verden samler seg mot jødene igjen. Påskuddet er at det er staten Israel og landets ledere de vil ramme. Men denne usannheten avsløres av hvordan de ulikebehandler Israel og alle andre land. Dette er mellomkrigstidens antisemittisme som blomstrer igjen. Det er skammelig hvordan den jødiske staten behandles.

SKAMMELIG: Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt en arrestordre på Israels statsminister og tidligere forsvarsminister. Skjermdump.

Anklagen mot Israel gjelder to ting: Sult som krigsmetode og angrep på sivile. Begge deler ubegrunnet, og antisemittisk.

Krigen handler om Israels og jødenes overlevelse. Hamas er en militær organisasjon som søker staten Israels utslettelse. Den er helt integrert i det palestina-arabiske sivilsamfunnet. Blant Hamas-offiserer finner vi sykehusdirektører, journalister, lærere, frisører og FN-ansatte.

Midt i dette samfunnet har Israel gått inn med kirurgisk presisjon og verdens høyeste militæretikk for å ta ut stridende og militær infrastruktur, inkludert tunneler.

Israel gjør alt i sin makt for hindre at sivile og barn mister livet. Hamas gjør alt for at deres sivile og barn skal dø som martyrer. Det innebærer at stridende gjemmer seg bak sivile, på sykehus og FN-skoler. De lager tunneler med inngang fra barnerom med bilder av Mikke Mus og Snøhvit på veggen.

Samtidig gjør Israel sitt ytterste for at ikke sivile skal lide for det Hamas gjør. Det betyr å slippe inn, og selv sørge for, drikke, mat og medisiner til sivilbefolkningen. Samtidig stjeler Hamas forsyningene hvis de kan. Dette er behørig dokumentert både av Israel og av uavhengige medier.

Det er en morbid ironi i at Israel straffes for den urett andre gjør mot dem.

Arrestordren har for øvrig fått støtte fra Hamas’ pressetalsmann Basem Nai. «Arrestordrene er viktige steg mot rettferdighet, men er begrenset om det ikke følges opp med handling», sier han. Men handling kan det jo bli, slik Hamas vil.

For ikke overraskende lover Norge og utenriksminister Espen Barth Eide at vi vil deportere Netanyahu til Haag dersom norsk politi skulle få tak i ham.

Vi har en viss historie med jødedeportasjoner i Norge.

USA og president Biden har vært krystallklare i sine fordømmelser av det som nå skjer. Det samme har flere andre lands ledere. Den internasjonale domstolen har mistet all moralsk legitimitet.

I miljøet rundt påtroppende president Trump snakkes det nå om å sanksjonere domstolens medlemmer. Hva som er best er ikke godt å si, men at noen reagerer på denne uretten er riktig og rettferdig.

Til nå har Hamas lyktes med sitt terrordiplomati. De har i praksis lagt ned UNRWA og ICC. Og de har fått store deler av Vestens ledere til å vise sin svakhet og ettergivenhet for terrorisme.

Israel står igjen som et moralsk fyrtårn, sammenlignet med FN, Den internasjonale straffedomstolen og Norge.

Når kristne blir omtalt i media

Det er ikke kristenforfølgelse hver gang vi kristne blir omtalt negativt i media.

Mange kristne har et vanskelig forhold til sekulære medier. Dersom de omtaler oss kristne, er det som regel negativt. Det har skapt en engstelse for at hver gang journalister banker på, har de onde hensikter.

Serie: I serien Vårt lille land på TV2 fremstilles menigheten Sannhetens Ord på Slemmestad.

Min erfaring er delt.

Ja, som hovedregel er ikke media interessert i å fremstille kristne slik vi selv ønsker å bli fremstilt. Journalister flest er på den politiske venstresiden og kritiske til evangelisk kristendom. Det kan være lurt å ha i bakhodet, når media tar kontakt.

Samtidig har alle norske journalister samme etiske og faglige regelverk i ryggmargen. Dessuten har de fleste av dem yrkesstolthet. Det skal gjøres skikkelig arbeid. Det ligger et visst vern i det.

Men journalister er mennesker, og dessverre gir det større anseelse å henge kristne ut, enn å hedre dem.

Noen ganger kommer vi i media fordi vi har gjort noe som fortjener et kritisk lys. For tiden ruller dokumentarserien om Sannhetens Ord i Slemmestad, der en menighet som startet med gode hensikter, utviklet seg til å bli et usunt fellesskap, som har traumatisert mange mennesker. Det fortjener å bli eksponert. Det er frigjørende, helbredende og oppdragende. TV2 har gjort noe godt, med å fortelle den historien. Og de har gjort det ordentlig.

Andre ganger kommer vi under kritikk uten at vi har gjort noe annet enn å ha politisk ukorrekte meninger som strider mot tidsånden. Det er det dessverre mange eksempler på. Noen vil huske mediepresset mot prest Benjamin Anda, lærer og frikirkepastor Lars Martin Lillevold, skiutøver Andreas Håtveit eller den rituelle utskjellingen av hele kristen-Norges talsmann om kjønn og seksualitet, Øivind Benestad.

I sånne situasjoner er det et privilegium å komme under kritikk. I tråd med våre bibelske forbilder, lider vi da Kristi vanære. Apostlene var glade da de fikk oppleve det.

Men ikke all offentlig vanære er for Kristi skyld. Noen ganger er det for våre egne svik og svakheters skyld.

Det er et dårlig vitnesbyrd. Det berører våre søsken i troen. Vi bærer hverandres omdømme. Men viktigere enn det: Guds ord sier at vi er Guds ambassadører (2. Kor 5:20). Vi svikter ham.

Da trenger vi nåde og tilgivelse fra Gud og fra andre troende.

Altfor mange kristne er redde for medieomtale. Vi kan være frimodige i det offentlige rom. Samtidig må vi ikke være naive i møte med en moderne medievirkelighet. Det er nok av feller å gå i. Men i frykt for det, har vi blitt for tilbakelente.

Dem som burde søke offentlighet gjør det ofte ikke. Og dem som med fordel kunne dempet seg, søker det for mye.

Bibelen sier at for dem som ikke tror, er bibelen en «dårskap og et anstøt». Det er ikke rart om det blir reaksjoner når vi forkynner det. De reaksjonene er ikke noe å frykte.

Negativ medieomtale kan være så mangt. Og konsekvensene av det kan bli uoversiktlige. Men om vi praktiserer frimodighet, åpenhet og ydmykhet, tror jeg det vil gå godt.

Med Guds hjelp.

Ingen grunn til panikk

USA har valgt en president som har store planer for de neste fire årene.  Fortvilte nordmenn ringer Kirkens SOS fordi de er bekymret for fremtiden. De har nok sett for mye på norske medier.

Det hvite hus. Foto: wikipedia

Det amerikanske valgresultatet kom mer overraskende på nordmenn enn amerikanere. Meningsmålingene har talt like mye for en seier til Trump som til Harris.

Norsk presse har skremt mange med hva som kan skje hvis republikanernes kandidat kommer til makten. Ettertiden vil trolig vise at de tok feil igjen, som i 2016.

Det er ganske utrolig at den kandidaten som bla avskrevet av alle etter de dramatiske TV-bildene fra kongressen 6. januar 2021, nå er tilbake, og som president. Mange tok feil, også undertegnede.

Det kommer til å merkes at USA får ny president. Hvordan, vet vi ikke sikkert. Kan NATO bli svekket? Kommer det til å bli tredje verdenskrig? Kommer renter og inflasjon til å stige i Norge og Europa? Det kommer trolig til å bli annerledes enn mange frykter. Og på noen områder kan det faktisk bli veldig bra.

Midtøsten er ett av dem. I den nyvalgte presidentens forrige periode ble inngått fredsavtaler mellom Abrahams barn. Iran var økonomisk utarmet og langt mindre i stand til å drive og støtte terror. Og Israel opplevde relativ fred og økonomisk vekst, og støtte fra Det hvite hus.

NATO ble faktisk styrket, ikke svekket,  da presidenten stilte krav om at europeiske NATO-land betaler sin andel regningen for forsvar.

Putin, Nord-Korea og Kina var også relativt rolige, selv om de alltid legger onde planer. De jobber konstant for å ramme sine fiender, de land som tror på frihet.

Innenrikspolitisk gikk det bra med dommerutvnevnelser, abort, ytringsfrihet og økonomi.

Er det sikkert at denne oppskriften vil virke igjen? Nei. Det er risiko for det motsatte. Men det er mer sannsynlig at det går bra, enn galt. Og de siste fire årene har så visst ikke vært enkle. Det er grunn til å være betinget optimist for det som ligger foran.

I dag kom nyheten om at Elise Stefanik blir USAs FN-ambassadør. Det er et godt tegn. Hun har vært en sterk forsvarer av Israel og en av USA fremste i kampen mot antisemittismen. Den kampen må kjempes internasjonalt, og hun vil utvilsomt sette dette på dagsorden i FN-systemet.

Verden er blitt et farlig sted. Vi som har levd mellom 1990 og 2020 har blitt godt vant. Det har vært en sjeldent fredelig periode i verdenshistorien, i hvert fall hva gjelder Europa. Med Russlands krig mot Ukraina har farene kommet nærmere oss i Norge, enn på flere tiår.

Men pogromen i Amsterdam forrige uke, vitner om at den største trusselen mot våre verdier og vår trygghet, kommer innenfra, vel så mye som fra andre land.

De som ringer Kirkens SOS i disse dager, er kanskje inne på én ting. Gud hører bønner om fred og trygghet fra farer. Det er bedre å sette sin lit til ham, enn til politikere, uansett parti og farge.