top of page
Søk

Det skjer noe fint når kristne kommer sammen på tvers av menigheter for å forenes i det som binder oss sammen. Fellesmøter er de beste møtene.



Bamble: Pastor i Livets Vann, Erik Jensen leder forkynnerringen i Bamble. Bak ham til venstre er pastorkollega Fernando de Ornelas fra Betania Stathelle.


I helgen fikk jeg den store gleden å tale på Fellesmøtene i Bamble. Menigheter fra Langesund og Stathelle-området har en sterk tradisjon for fellesmøter. På grunn av koronapandemien, var det lenge siden sist. Og det var stort for kristenfolket i Bamble å komme sammen, og det var stort å være gjest.


Fellesmøter er en anledning til å bli kjent med andre kristne i området, og det har en egenverdi. Men den største betydningen, er den åndelige. Det at vi som troende står sammen i «én ånd» gjør oss sterkere og betyr mye for vårt åndelige gjennomslag på vårt sted. Dessuten er det et vakkert vitnesbyrd for omverdenen.


«Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler», sier Johannes 13.34-36.


Men når vi setter oss fore å komme sammen gjennom tverrkirkelig fellesskap, må det skje på sannhets grunn. Fellesskap for fellesskapets skyld er ikke bra, hvis det går på bekostning av troskapen mot Bibelen. Da kan slike samlinger gjøre mer skade enn gagn. Og her utfordres vi, til tydelighet «sannheten tro i kjærlighet».


I Bamble har dette blitt aktualisert. Telemark, som har vært en konservativ del av kirkens geografi, har de senere årene fått en rekke prester som bryter med Guds ord i spørsmål om bibelens syn på samliv og seksualitet. Det har utfordret fellesskapet i Bamble, men det har forkynnerringen, under ledelse av Livets Vann-pastor Erik Jensen, håndtert godt.


Den norske kirkes prester som bryter med Bibelen på dette punktet, er det ikke riktig å ha felles gudstjenesteplattform med, slik jeg ser det. Men menighetens medlemmer skal ikke stenges ute av det tverrkirkelige fellesskapet på grunn av en prest ansatt av de kirkelige organer.


Fasiten i Bamble denne helgen ble en flott helg der Guds ord og overgivelse til Jesus fikk være samlingspunktet. Men det skjer ikke av seg selv - det er en frukt av det lokale arbeidet over tid der man nettopp har samlet seg om det som forbinder evangeliske kristne som er tro mot Guds ord.


Fremtiden skille i den kristne bevegelsen i Norge og ellers, går ikke langs de gamle skillelinjene som dåp, hellige ånds gaver og valg av kirkelig organisering. Det vil gå mellom dem som etter beste evne, og så langt en ser, vil være trofaste mot Guds ord og ha tillit til ham, selv om det kommer press utenfra.


Historien viser at det er også da, og bare da, evangeliet går frem.



Tidligere denne måneden kom nyheten om at TVL, Vårt Lands TV-satsing, som hadde sett dagens lys under et år tidligere, skulle legges ned. For høye kostnader, for lave inntekter, var forklaringen.


Illustrasjon: iStockphoto


Ikke lenge etter kom nyheten om at TVL fortsetter, med en ny eier. Kristen-Norges Innkjøpsfellesskap (KNIF) overtar. Det er der mange av oss i kristen-Norge er forsikret blant annet. KNIF forhandler avtaler på vegne av kristne organisasjoner og personer, og har skapt god lønnsomhet på den måten.


Nå skal de eie og drive TVL videre.


TVLs forretningsmodell bygget på at man ikke skulle samle inn gaver på den måten de andre kristne kanalene gjør, men i stedet skaffe inntekter gjennom reklamesalg. Hvis det var noen som kunne få det til, måtte det være Vårt Land. Mentor Medier, som det egentlig heter, er flinke til å drive forretning.


Samtidig som Mentor skulle bygge opp kanalen, mistet avisen Vårt Land flere millioner i pressestøtte. Timingen var maksimalt dårlig, og derfor satte konsernstyret foten ned. Nå skal KNIF bygge videre på det Mentor Medier har startet, og det kan lykkes bedre denne gangen, når mye av oppstarten er unnagjort, og det nå handler om drift.


Det kristne annonsemarkedet er svært presset. De fleste organisasjoner kjemper hardt for å få økonomien til å gå rundt, og misjonsorganisasjoner sliter hardt med at den norske kronen står svakt. Det er kort og godt vanskelige tider for kristne virksomheter, i verdens rikeste land.


Kristne medier er et eget univers. Kristne TV-kanaler lever av innsamlede midler. Det samme gjør kristne radiokanaler. Også vi her i Kristen Media Norge bygger på dette.

De kristne avisene går vekselvis med over- og underskudd, men alle er i større eller mindre grad finansiert av pressestøtte. Altså statlige overføringer. Disse svinger fra tid til annen, slik Vårt Land fikk erfare i høst. Det som kan fremstå som en robust virksomhet, slik som Vårt Land, kan fort bli rystet av et statsbudsjett eller et vedtak i Medietilsynet.


Vi er heldige i Norge som har flere kristne mediekanaler. Det er en velsignelse. Samtidig vet vi at det eneste som er helt sikkert, er at denne sektoren vil endre seg i årene som kommer. Teknologi, rammevilkår og ikke minst demografi endrer seg mye de neste fem til ti årene.


Hvem som vil overleve disse endringene er vanskelig å spå. Men min vurdering er at dem som lener seg på statsstøtte eller på business, kan få utfordringer. De som bygger på gaver fra den kristne bevegelsen og samtidig klarer å holde styr på kostnadene, vil bli stående.


Det skjer ufattelig mye spennende i kristen-Norge, som gir grunn til optimisme. Og så er det samtidig en tallmessig tilbakegang i antall mennesker som bekjenner troen, og vil prioritere sin tid og sine midler etter den. Vi nærmer oss en kritisk masse, med tanke på en del kristne virksomheter.


Men de kristne mediene som klarer å begeistre og berøre sitt publikum, vil kunne vokse i en tid der det blir vanskeligere å være likegyldig og der det er de brennende hjerter som vil ta kostnadene med å bringe de gode nyhetene ut i skrift, tale og bilder.


Sånn sett er trange tider, tider vi blir skjerpet og avhengige av Gud og Den hellige ånds ledelse i alt vi gjør. Det kan det komme mye godt ut av.

Friskolene er inne i en skjebnetid. Denne regjeringen er det verste som har rammet denne sektoren noensinne. Ett og et halvt år etter forrige stortingsvalg er det flere skoler som må ta stilling til om de skal fortsette, eller legge ned.

Kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) Foto: Ilja C. Hendel


Friskolesektoren har levd i spenningen mellom høyresidens sympati og venstresidens motstand, i alle år. Særlig har de kristne skolene kjent på dette. Pussig egentlig, siden skolene i Norge egentlig var en kristen idé i utganspunktet, slik sykehus og sosialhjelp var det.


KrF har vært friskolenes vokter i Storting og regjering, og partiets nøkkelposisjon har virket siviliserende på de mest ytterliggående kreftene i Arbeiderpartiet. Inntil nå.

Dagens Kunnskapsminister Tonje Brenna er en varslet katastrofe for friskolene. Varslet fordi hun tilhører en generasjon AP-politikere, som da de var i AUF, stemte for å forby kristne skoler. I 2011, sa daværende AUF-leder, Eskil Pedersen følgende til NRK: Vi ønsker ikke å tillate noen private religiøse skoler. En god start er å ta bort den offentlige støtten til slike skoler, da vil det blil nærmest umulig å drive slike skoler.


Datidens AUF’ere, er blitt dagens statsråder, og nå er holdningene fra den gang, i ferd med å bli landets politikk.


Friskolene kom usedvanlig uheldig ifra tilskuddsmatematikken etter corona-pandemien. Det skapte et sterkt kutt i de offentlige overføringen. En lissepasning til de rødgrønne som uansett ville gjøre det vanskelig for friskolene – nå kunne de skylde på den forrige regjeringen, og den byråkratiske formelen.


Det stod i regjeringens makt å korrigere dette, men det gjorde de ikke, og hvorfor skulle de det? Det er jo denne utarmingen venstresiden ønsker, når det gjelder friskoler.


Videregående skoler med musikklinjer og andre spesialmuligheter ble nedsablet i statsbudsjettet. Tilskuddene kuttes jevnt over. I tillegg gir regjeringen lokalpolitikerne vetorett over etableringen av friskoler. Det er en effektiv måte å frata foreldre og barn et alternativ til den offentlige skolen. Denne grunnleggende rettigheten blir i praksis raskt ofret, i interesskamp om skolestruktur, økonomi og ideologi. Selv politikere fra Høyre, FrP og KrF stemmer tidvis imot etableringen av en friskole, dersom de frykter at det fører til nedleggelse av en annen.


Til nå har regjeringen ikke foreslått den store bomben, men den kan komme. Det ville være å gi lokal- og fylkespolitikere makt til å redusere en friskoles lisens slik at den ikke kan ta inn nok elever. Det er nådestøtet som i praksis kan føre til massiv friskoledød.


Denne tilstrammingen er et produkt av en radikalisert venstreside, et lite og KrF som ingen frykter og til syvende og sist velgere som ikke forstår verdien av mangfold i utdanningen, før det er for sent.


For vi får stort sett de politikerne vi fortjener.


Slaget om friskolenes fremtid, står nå. Man blir forbauset over hvor kreativ, målrettet og effektiv friskolenes motstandere blir når de får makt til å gjøre omtrent som de vil. Det kommende stortingsvalget i 2025 er i praksis et være eller ikke være for store deler av friskolene, og muligheten de barna og foreldrene som velger friskole har.


Kristne og andre friskoler er en liten ventil i vårt store samfunn, som betyr uendelig mye for de som velger å benytte dem, og som veldig ofte gir en ny mulighet til elever som har kommet skjevt ut på den offentlige skolen.


Det er noe av det mest verneverdige vi har i det norske samfunnet.

bottom of page