Aldri mer 7. oktober

Aldri mer… det er et uttrykk vi bruker når vi beskriver de mørkeste øyeblikkene i vår historie. Aldri mer 9. april. Aldri mer 22. juli. Aldri mer Krystallnatten.

Foto: IDF

Det egner seg godt som tidsriktige erklæringer som rører ved oss og samler oss. Og det er godt å slå fast at vi ikke vil gjenta eller tillate historiens feilgrep.

I Israel har folket samlet seg om å si «Aldri mer 7. oktober». Det kan alle slutte seg til, forhåpentligvis.

Men hva betyr det egentlig? Ja, hvis ikke det bare skal være et stemningsfullt utsagn, men noe som må bli sant. Jo, det betyr at Israel må nøytralisere Hamas og sprenge tunnelene. Bare slik kan de forsikre seg om at det ikke skjer igjen.

Når vi så vet hvilken fiende Israel står overfor, er det som skjer nå i Gaza ikke overraskende.

Israels aksjoner i Gaza er som forventet dramatiske, og det er smertefullt å se hvordan dette går ut over sivile uskyldige mennesker.

Krig er grusomt. Det var slik da Europa ble frigjort fra nazistene, og da Midtøsten ble frigjort fra IS. Forskjellen er at når Israel tvinges inn i en krig de ikke ønsker, blir Israel gjort ansvarlig for konsekvenser de gjør alt de kan for å unngå.

Vi har en selektiv moral, i Vesten. Israel måles med en annen målestokk enn vi bruker på oss selv, og våre allierte. Det er en dobbel standard. En for oss, en annen for jøder. Det er antisemittisme.

Når det snører seg til rundt sykehusene i Gaza, forteller det alt om det Israel står overfor. Stikk i strid med folkerett og alle regler for krigføring, bruker Hamas altså sykehus som hovedkvarter for sin militære aktivitet.

Mens verden roper på at Israel skal ta pauser i sine aksjoner, sier Israel i stedet «aldri mer 7. oktober», og har tydeligvis tenkt å lykkes i oppdraget med å sette terroristene ut av spill.

Israel bar sine egne innbyggere ut av Gaza i 2005, i håp om at verden skulle ha rett: Gi palestina-araberne land, så får dere fred. Men Norge, FN, EU, alle tok feil. Å gi land for fred fungerer ikke for Israel, for det landet deres fiender vil ha, er hele landet Israel. Eller som det ropes i gatene i Oslo, «From the river to the sea, Palestine shall be free”.

I stedet for fred, fikk Israel raketter. Mange tusen har det blitt siden da. Og hver gang det har regnet raketter over Israel, og Israel har svart – har Israel også gitt etter for det internasjonale presset om våpenhvile.

Resultatet så vi 7. oktober. Og det er forklaringen på at Israel ikke kan ta pause ennå. De må fulleføre oppdraget denne gangen.

Israels legendariske statsminister Golda Meir sa det slik: «Dersom vi har valget mellom å være døde og få medlidenhet, eller å leve med et dårlig image, foretrekker vi å leve med et dårlig image».

Det er der Israel er nå. De gjorde en tabbe hver gang de inngikk våpenhvile med Hamas. Hamas har bare et forsett, og alt de gjør bygger opp under det: De vil kaste jødene på havet.

Det er godt at Israel ikke lytter til europeiske statsledere som ikke forstår eller vil forstå dette.

På samme måte som Norge og Europa ble frigjort fra nazistene med store omkostninger, må vi håpe at Gaza snart blir frigjort fra Hamas.

Friheten har en høy pris, dessverre. Men alternativet har en enda høyere pris. Det har jødene fått erfare litt for mange ganger gjennom historien.

Aldri mer 7. oktober.

Antisemittismen øker

Hver dag under den pågående krigen, hører vi om nye episoder av antisemittisme her i landet. Det begynner å bli farlig for jøder i Norge, og i resten av verden.

Jødehatet er like gammelt som jødefolket. Det har alltid vært noen som har stått jødene etter livet. I gammeltestamentlig tid, leser vi om Farao, Haman og Amalekittene.

Og med kristendommen kom erstatningsteologien som sa at menigheten har overtatt jødenes løfter og ikke minst anklagen om at jødene var Kristusmordere.

Med islam kom en ny dimensjon av jødehat, og det er vi blitt vant til å se i fri utfoldelse i den muslimske verden.

Men den muslimske verden er kommet til oss, og nå ser vi dette jødehatets frie utfoldelse i våre gater. Det skjer i åpenhet under anti-Israelske demonstrasjoner, blant annet.

Og mens det var antisemittismen i kristendommens navn som redet grunnen for holocaust og jødeutdryddelsen, er det nå den muslimske antisemittismen som dominerer.

La det ikke være noen tvil. Mens hendelsene under andre verdenskrig førte til et oppgjør med jødehatet i den kristne verden, kom det aldri noe slikt oppgjør i den muslimske verden. Der har jødehatet fått blomstre, med Israel som hatobjekt, siden 1948.

Og det er ingen tvil om at det finnes mennesker, ikke bare i Gaza eller i Iran, som gjerne ville skapt et nytt holocaust, om de kunne. Og de finnes i Norge, i våre gater. Og som ansatte på våre sykehus og skoler.

Og derfor er det nå at jøder i Norge er engstelige for de antisemittiske uttrykkene som viser seg hver dag. De vet, instinktivt, at det er ikke uskyldig tagging og retorikk – det er blodig alvor.

I flere vestlige land har jøder blitt drept av muslimer, og nå øker faren for at det skal skje også i Norge, for hver dag som går.

Jødehat er en åndsmakt som finner veien inn i menneskehjertene her eller der, og til alle tider. Det handler ikke om jøders handlinger eller egenskaper. Det handler ikke om staten Israels politikk. Det handler om at jødene er elsket og utvalgt av Gud. Og at han fullfører sin frelsesplan for verden, gjennom dem.

Jødehatet er hat mot Gud. Jødene har måttet betale en høy pris for å være Guds utvalgte folk. Det er en av grunnene til at Paulus sier i Romerne at vi står i gjeld til dem, og at vi skylder å tjene dem.

Helt sentralt i Guds plan, står gjenopprettelsen av Israel. Det er kanskje derfor jødehatet maksimeres rundt det. For, fra Sion skal redningsmannen komme, står det.

Det er på mange måter skremmende å se antisemittismen blusse opp igjen i vårt eget land, 200 år etter at grunnlovsfedrene skrev jødeparagrafen inn i Grunnloven, og 80 år etter at norske politifolk hentet jødene og sendet dem til konsentrasjonsleir.

Mange av oss har vel tenkt at om vi hadde vært der da, skulle vi stått opp for jødene. Vel, nå har vi muligheten. Nå trenger jøder både i Norge, Israel og ellers, at vi står sammen med dem, i møte med jødehatet som blusser opp.

Og når det gjelder Israel, så har vi dette løftet fra Salme 121. Se, han slumrer ikke, og sover ikke, Israel vokter.

En frihetskamp

I takt med at Israel gjennomfører oppdraget sitt på Gaza, øker de sivile tapene og den ensidige fordømmelsen av Israel.

Rettferdig kamp: Israels hærsjef Herzi Halevi inspirerer sine soldater til den nødvendige aksjonen i Gaza. Foto: IDF

Israel hadde stor sympati i verdensopinionen i dagene etter angrepet 7. oktober. Men det gikk ikke mange dagene før pressen falt tilbake i den gamle historiefortellingen som sier at Israel dypest sett kan takke seg selv, og at de ikke har rett til å forsvare seg selv.

Nå flommer mediene over av harmdirrende kritikk av Israel for de sivile lidelsene på Gaza. Israel får beskjed, blant annet av vår regjering, om å stanse sine nødvendige aksjoner for å nøytralisere Hamas og beskytte sin egen befolkning fra nye angrep.

Israel har gjort alt i sin makt for å skåne sivile. De har gitt mange advarsler både på telefon og gjennom flygeblader. De har drøyet i det lengste så alle som vil evakuere får tid til å komme seg i sikkerhet. Men noen blir igjen. Det kan ikke Israel lastes for.

Og mens rakettene altså fortsatt regner over Israels sivile, kreves det at Israel skal la være å forsvare seg.

Det ropes på at Israel skal gi rom for forsyninger til Gaza. Samtidig er det dokumentert at det er både mat, vann og drivstoff i Gaza, men det ligger gjemt i tunneler forbeholdt Hamas.

I Israel bygger de tilfluktsrom for sin sivilbefolkning. I Gaza sender de sivilbefolkningen opp på hustakene og sender terroristene i tunnelene.

Men ingen holder Hamas ansvarlig. Bare Israel.

Det som nå skjer, er ikke Israels skyld. Det er Hamas. Og om Hamas skal dele ansvaret med noen, er det vestlige regjeringer som vår, som i årevis har pøst milliarder inn i hendene på korrupte palestina-arabiske ledere, uten å holde dem ansvarlig. Ansvarlig for indoktrinering av barn. For smugling av våpen og oppbygging av terrorkapasitet.

Det mangler ikke på unnskyldninger for Palestina-araberne. Våre medier og politikere behandler dem som annenrangs mennesker som er ute av stand til å ta rasjonelle beslutninger til beste for sin egen fremtid og sine barn. De må liksom bare hate jøder og være terrorister.

Det er smertefullt å se lidelsene på arabisk side. Forhåpentligvis er dette en frigjøringskamp som også kan sette fri befolkningen i Gaza fra Hamas sitt terrorregime. De har styrt sin egen befolkning med grusomme metoder.

Forhåpentligvis kan det bli en våpenhvile snart, og tilførsel av humanitær hjelp til dem som lider. Men det må ikke skje på bekostning av kampen mot Hamas. Den må vinnes.

Israel må stanse rakettilden fra Gaza, og Israel må hente hjem gislene.

Og så både tror og håper jeg at Israels ledere er sterke nok til å stå imot kritikken fra mange land som ikke forstår, eller vil forstå, denne konflikten eller hva Israel står overfor. Det er Israel selv som har fått kjenne dette på kroppen, og de vet hva som må til.

Så spør jeg meg hvor palestina-vennene har vært, særlig de siste 15 årene mens Hamas har bygget opp sin militære kapasitet på bekostning av sin egen sivilbefolknings ve og vel. Bryr de seg egentlig om folket i Gaza, eller er det kampen mot Israel som motiverer dem?

Det kan være krevende for noen å stå opp for Israel i disse dager. Men det er rett. Historiens dom vil være klokkeklar. Den vil være i Israels favør.