top of page
Søk

I Norge har vi høyere tillit til staten enn befolkningen i de fleste andre land i verden. Det har det vært gode grunner til.


Da OECD målte tillit i 2021, var det bare Sveits og Luxemburg som scoret høyere. For Norges del har denne høye tilliten til staten historiske forklaringer. Lenge før velferdsstaten kom, var landet vårt preget av dette. Jeg tror det dypest sett henger sammen med vår kristne historie, og vårt felles kristne verdigrunnlag. Dessuten er vi et lite land med kort vei fra den jevne borger til dem som styrer.


Så vet vi at tilliten er fallende, og det har sine forklaringer. Også her, tror jeg kristen tro og verdier på retur, er hovedforklaringen. En del av dette skyldes innvandring. Vi er mer forskjellige, og det gjør også noe med tilliten til hverandre, og derigjennom tilliten til staten.


Vi som tihører den organiserte kristne bevegelsen i landet har hatt god grunn til å ha tillit til staten. Den har beskyttet og støttet våre menigheter, skoler, omsorgstilbud og ikke minst vår trosfrihet. Lokalt, har det vært veldig gode relasjoner mellom politikere, kommuner og kristne aktører. Det er en solskinnshistorie, i all hovedsak.


Men tidene forandrer seg. Det er en smertefull erkjennelse. Men noe er i ferd med å gå tapt…


Lokalt legger kommunestyrer kjelker i veien for etablering av kristne skoler. På Klepp på Jæren fikk vi demonstrert hvordan lokalpolitikere stigmatiserer kristne og setter befolkningen opp mot dem, i saken om støtte til bedehusets ungdomsarbeid.


De siste årene har vi sett kristne aktører bli truet med statsstøttenekt, fordi de ikke vil endre lære. Kristne friskoler får merkbare kutt i statlig støtte, og er under press for å ansette mennesker som ikke deler skolens verdigrunnlag. Nå får også menigheter, som har rett på likebehandling med De norske kirke, spørsmål om de driver med diskriminering, når de skal fylle ut søknaden om statsstøtte.


Og snart er noen hver av oss i fare for å bli satt i fengsel for å ha bedrevet konverteringsterapi, dersom vi har forkynt evangeliet, eller hatt en samtale.


Kort sagt: Staten er ikke din venn.


Det tar tid for de fleste av oss å endre vår oppfatning på dette området. Vi har jo hatt god grunn til å ha tillit til offentlige myndigheter. Det har ikke vært naivt å tro godt om våre politikere og byråkrater. Men nå er det det.


Lykkeligvis er bibelen full av veileding om hvordan vi skal leve under alle slags

forhold. Når myndighetene setter vår tro eller samvittighet på prøve, har vi eksempler som Daniel, Sjadrak, Misjak og Abednego. Eller Moses, Ester, Nehemja og enken som stod overfor den rettferdige dommeren.


Når staten går fra tjener til hersker, er det viktig for troens folk å være våkne. Da gjelder det å vite hvem som er vår Herre, forsørger og vårt ene sikre håp i alle tider.


Kanskje det at vi ikke lenger kan ha samme tillit til staten, gjør at vi blir enda mer opptatt av å ha vår tillit til Gud. Det kan det komme noe godt utav.

Det er stadig flere kristne om går i Pride-tog. Hvordan kan det ha seg?


Biskoper, kristne politikere, prester og kirkegjengere er å finne i de mange årlige togene Pride-bevegelsen arrangerer. Bak togene står Foreningen Fri, en organisasjon med klare politiske mål. Ett av dem er å gjøre det vanskeligere for bibeltroende kristne i Norge.


Det er vondt når homofile utsettes for hets, sjikane, vold og drap, på grunn av den livsstilen de har. Senest har vi fått en grusom påminnelse om dette, etter angrepet på London pub i Oslo, denne sommeren. Lignende og verre angrep har vi også sett andre steder i verden.


Det er godt å vise medfølelse og solidaritet med dem som lever i denne spenningen, og som burde få leve i trygghet, og få respekt for sine valg. Ingen burde ønske noe vondt mot dem som tilhører denne gruppen.


Pride-tog og andre Pride-markeringer er ikke måten å vise solidaritet på.


Foreningen Fri, som arrangerer og promoterer Pride har en klar politisk agenda, som står i strid mot det som er det brede kristenfolkets verdier og interesser.


På foreningens egen nettside kan man lese hvordan deres egen politiske plattform handler om Ja til normkritisk undervisning for barn, flere juridiske kjønn, ja til polygami og altruistisk surrogati. Nei til sexkjøpsloven og statsstøtte til trossamfunn som ikke «aktivt tar avstand fra og arbeider mot diskriminering».


Senest har foreningen har vært pådriver for forbudet mot konverteringsterapi. Det er en lov som før eller senere kommer til å sette pastorer eller kristne sjelesørgere i fengsel, på kinesisk vis. Tenk på det, før du svinger pride-flagget.


Pride-bevegelsen og foreningen Fri, er på sitt beste et godt fellesskap for dem som søker tilhold der, og en forsvarer av menneskers frihet og trygghet. Men på sitt verste er det en illiberal og autoritær kraft i samfunnet, som har kristne som fremste motstander.


Fri. Foreningen har et vakkert navn. Og fra deres side, handler deres politiske kamp i stor grad om egen frihet. Men deres frihet til å velge livsstil skal ikke gå på bekostning av andres frihet. Det gjelder i denne sammenheng tros- og ytringsfrihet, hjørnestenene i demokratiet.


Jeg leser med interesse historien til mange av dem som har opplevd frihet gjennom å komme «ut av skapet», eller følge sitt ønske om å leve ut annen livsstil enn det de har gjort tidligere, under LHBT+. De beskriver en frihetsfølelse. Leser man mellom linjene, kommer det ofte frem at det er noen andre som lever med omkostningene for denne friheten.


Som kristne er vi kalt til å forkynne en annen frihet, som er helt uten omkostninger.


Den Sønnen setter fri blir virkelig fri, sier Bibelen.


Der har du en sak å gå i tog for.

bottom of page