- 3. mars
- 2 min lesing
Gud har gitt sin menighet på jord et stort og ansvarsfullt oppdrag. Vi skal være sannhetens støtte og grunnvoll.

Hva som ligger i det, er gjenstand for mange dype bibelstudier. Oppgaven synes overveldende – for vi mennesker ser stykkevis og delt. Likevel skal vi representere sannheten.
Hvis vi har fått oppgaven, så er det fordi Gud mener vi kan bli betrodd å løse den. Når vi lager Oslo Symposium annet hvert år, er dette noe av det vi ønsker. Å være en stemme for sannheten til landet vårt.
Men da må vi ha klart for oss hva som er absolutt sannhet, og hva som er våre beste fortolkninger av hva som er Guds vilje.
Sannheten med stor s, er bibelen. Det finnes ingen sannhet som er høyere, dypere eller renere. Det er den vi skal være støtte og grunnvoll for, i den tiden vi lever.
Det betyr at vi må tale sant om hva Guds ord sier, enten vi taler i kirken, til kirkens ledere eller til samfunnet. Guds ord er sannhet og vi skal forkynne det slik det står.
Men så blir det mer komplisert. For utfra dette ordet kan vi også snakke om det som er sant i vår samtid.
Men det betyr ikke at vi har et vers som adresserer enhver situasjon. Men summen av Guds ord er sannhet, og det gir oss verktøy til å skjelne mellom rett og galt i aktuelle situasjoner.
Hva skal vi mene ut fra bibelen om politikk og konflikt? Der må vi gjøre vårt beste, med den visdom som bibelen gir.
Sagt på en annen måte; Hvis vi skal snakke om det ufødte liv, ekteskap, familie, kjønn, synd, frelse og skaperverk, så er det ikke så vanskelig. Det kan være krevende å stå i mot tidsånden, men ikke så vanskelig å finne sannheten, for den som vil bøye seg under Guds ords autoritet.
Skal vi snakke om strømpriser, oljeboring, EU, Ukraina, Trump, Gaza eller Putin, er det ikke så lett eller så lurt å være kategorisk. Men vi kan likevel, etter vårt beste skjønn, formidle sannheten ut fra bibelen.
Men vi må gjøre det med varsomhet og ydmykhet.
Dessverre er det noen ganger omvendt fra kirkens ledere. De er kategorisk om politikk, men uklare på Guds ord.
Denne helgen har vi beveget oss i dette spenningsfeltet, under Oslo Symposium. Både fra talerstolen og i media. Vi må be Gud se i nåde til oss om vi har representert ham dårlig.
Men det er nettopp i hans nåde vi får virke. Og vi er avhengige av hans veiledning. 2. Kor sier det ganske fint: «Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det».
Dette klynger vi oss til, og ordene til kirkefader Augustin: «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt».
- 24. feb.
- 3 min lesing
Hva mener kristne om Trump? Det spørsmålet synes å oppta mange for tiden. Det er ikke mange år siden det samme spørsmålet ble stilt om kristne og Putin.

Bakgrunnen er veldig forskjellig. Donald Trump har blitt omfavnet av hvite evangeliske kristne i USA, altså slike som oss. Og med god grunn.
Trump har levert politisk til det veldig mange kristne amerikanere har ønsket. Det gjelder i dommerutnevnelser, abortpolitikk, tros- og ytringsfrihet og Israel.
På mange måter er Trumps innfrielse av kristne velgeres ønsker bedre enn noen annen republikansk president, i hvert fall siden Ronald Reagan. Det fortjener han stor honnør for. Og mine amerikanske venner er både lettet og mange av dem veldig entusiastiske for at det er Trump og ikke Kamala Harris som er president nå.
For noen år siden var det også kristne som så for seg at Vladimir Putin skulle bli et konservativt håp. Han bekjempet Pride og snakket om familieverdier.
Men den bevegelsen har forhåpentligvis justert sin virkelighetsoppfatning.
Putin er en diktator uten skrupler og empati, som dreper opposisjonelle, journalister og politiske motstandere. Han er en statsterrorist. Det han har gjort overfor det ukrainske folk er så grovt og utillatelig, at det ikke på noen måte kan rettferdiggjøres, selv om vi dessverre hører noen stemmer som gjør det. Eller som i hvert fall gir uttrykk for forståelse.
Til forskjell mener jeg Trump dypest sett er en menneskevenn. Jeg tror han elsker landet sitt og vil ha fred i verden fordi han ikke vil se mennesker lide. Men så mangler han noen sperrer som gjør at han utgjør en risiko på verdensscenen. Og han bryter med en amerikansk politikk som har vært bygget på både interesser og verdier, om at USA og Europa skal holde sammen i et felles vern av frihet og demokrati.
Det er tidlig å si. Vi får bedømme ham på hans resultater, mer enn på hans retorikk.
I vår tilnærming, som kristne, gjør vi vel i å være sindige.
Vi setter ikke vår lit til politiske ledere, verken i Norge eller andre land. De kan i beste fall være verktøy i Guds hender. Men de kan også veldig lett være det motsatte.
Kristne verdier er uforenlig med autoritært styre. Friheten i den vestlige verden er et produkt av de kristne verdiene. Kristne ledere setter mennesker frie til å tro, mene og å følge sin samvittighet.
Veien til et velsignet samfunn, og å styrke kristne verdier, går gjennom å praktisere dem. Det gjelder lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Og hver og en av oss, kan begynne med oss selv og vår neste.
Når det gjelder stormaktkampen mellom Russland og USA, med Ukraina som spillebrikke, er det lite vi kan gjøre. Dersom det blir fred, blir det på Trump og Putins premisser.
Behandlingen av Ukraina, fra begge lands ledere, er et eksempel på at den sterkestes rett vinner frem. Det er det motsatte av et kristent sinnelag. Det var da kristendommen kom til Europa at de svakeste fikk vern. Ikke fordi de hadde noe å stille opp med, men på grunn av at Gud ikke gjør forskjell på folk.
Paulus sier noe i Romerne 15, som har adresse til oss som enkeltmennesker og nasjoner, og som viser en kristen tenkning som jeg mener har inspirert også den vestlige militæralliansen vi er en del av.
«Vi som er sterke, skylder å bære skrøpelighetene hos dem som er svake, og ikke være oss selv til behag. Enhver av oss skal være til behag for sin neste, til gagn og oppbyggelse for ham. For heller ikke Kristus levde seg selv til behag.»
Det er komplisert å lese bibelske tekster inn i realpolitikken. Det er en øvelse vi alle bør være varsomme med. Men vi kan lære av Kristi sinnelag og av historien. Og hvis det er én vi skal sette vår lit til, og særlig når farer truer, så er det ikke politikere verken i øst eller vest, men ham som holder hele verden i sin hånd.
- 17. feb.
- 3 min lesing
Pride-teologien tar seg frem i mange kirkesamfunn. Men hvorfor baserer pride-bevegelsen innenfor kirken seg bare på å reformere eksisterende kirker? Den kunne jo enkelt plante nytt.

Helt siden kirken ble til har det kristne fellesskapet vært i konstant endring og utvikling. Nye trender og bevegelser har gjort seg gjeldende og tilført ny dynamikk.
Noen ganger har det vært reaksjon på det bestående. Vekkelser og splittelser har skapt nye strømninger som har blitt til kirkesamfunn og organisasjoner som har satt farge på både nasjoner og kontinenter.
Kanskje mest kjent i vårt land er Hauge-vekkelsen, som var en reaksjon mot den institusjonelle kirkens misbruk av makt. Men den kan ikke bare forklares sosiologisk. For historien om Hauge-vekkelsen starter med at Hauge møter Gud på et jorde i Tune i Østfold. Der hører han Gud si til ham: «Du skal bekjenne mitt navn for menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg finnes»
Resten er ikke bare kirkehistorie. Det er historien om Norge, en kristen nasjon.
Hauge-vekkelsen var ikke bare en ny lære eller en åpenbaring. Det var en himmelsendt vekkelse, og derfor hadde den sprengkraft til å skape noe nytt, som har vært en så stor velsignelse i generasjoner, at det simpelthen er vanskelig å sette ord på.
Drøyt hundre år senere kom pinsevekkelsen. Ilden falt i Azusa street i Los Angeles og spredde seg i USA og Europa og ble til en global bevegelse.
Enten man er pinsevenn eller ikke, forstår man at dette var en bevegelse Gud stod bak. Og derfor har den gitt nytt liv til hele den verdensvide kirke, og setter den dag i dag direkte eller indirekte farge på veldig mye av kristenlivet både i Norge og resten av verden.
I sterk kontrast til både Hauge-vekkelsen og pinsevekkelsen som skapte nye forsamlinger, kirkesamfunn og påvirket samfunnet, ser vi i dag en liberal bølge skylle over kirken.
I stedet for å gi nytt liv og energi til kirken, eller skape nye forsamlinger og vekkelse, skaper den splittelse og utarming.
I disse dager er denne bevegelsen samlet om en hovedsak: Forståelsen om hva som er Guds gode vilje for familie, ekteskap og kjønn. Og uansett hvordan den ordlegger seg, og dens talspersoner er ofte flinke med ord som treffer godt med tidsånden, så står den for et brudd med det den kristne kirke har stått for i 2000 år.
Og verre enn det; Pride-teologien er i strid med Guds ord.
Derfor har den heller ingen skapende kraft i seg. Den kan bare rive ned. Den planter ingen nye menigheter. For liberale kirker er tomme kirker. Det er kirker som få vil gå i og ingen vil gi til. Og i stedet for å være en kraft som kan forandre samfunnet, slik vekkelser gjør, er den selv et resultat av verdens påvirkning.
Og derfor er denne bevegelsens eneste mulighet, å overta eksisterende menigheter og kirkesamfunn innenfra, gjennom en blanding av internt og eksternt press. Slik kan de få plattform for sin nye bibelstridige lære, ved å overta det som en gang var skapt i vekkelse.
Det har lyktes i Den norske kirke, og det har lyktes i Metodistkirken. Jeg håper at det stanser der.
Det bibelen sier, og kirkens historie har vist, er at det er dem som søker i bibelen for å finne sannheten, som                                                       skal finne den. Og de blir bærere av det evangeliet som setter mennesker fri.
Paulus advarer mot det motsatte i Kolosserne 2:8. «Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus».
Dersom vi som tror skal være det Gud har kalt oss til, går veien gjennom å være sannheten tro i kjærlighet.
For bibelen sier at det som er født av Gud, seirer over verden.
.png)