Bredde – men én stor kirke manglet

Lørdagens markering mot antisemittisme var historisk. Aldri før har en slik bredde av kristne organisasjoner stått sammen mot antisemittisme. Aldri før i vår levetid har det vært viktigere.

Markering mot antisemittisme i Oslo. Foto: Dag Buhagen

Pinsebevegelsen, Frikirken, Indremisjonsforbundet, Misjonssambandet, Misjonskirken Norge og Den katolske kirke, for å nevne noen.  Det var utrolig fint å være en del av det, selv om bakteppet er alt annet enn fint.

Antisemittismen fosser frem i Norge. Antijødiske fordommer i store deler av befolkningen, sammen med et muslimsk-arabisk jødehat er en giftig miks. Men disse to har eksistert her til lands i flere tiår. Hva er det som gjør at det er annerledes nå?

Nå er alt dette kommet til overflaten på en måte vi ikke har sett her i landet siden 30-tallet. Jødehatet er kommet opp i dagslys.

Og mens det ville ført til massiv fordømmelse i alle aviser og TV-kanaler for bare 10 og 20 år siden, er det forbausende stille nå.

Det er et gammelt ordtak som heter at alt som skal til for at det onde skal vinne frem, er at gode mennesker ikke gjør noe.

Likegyldigheten er livsfarlig. Tausheten i møtet med antisemittismen er storsamfunnets måte å samtykke til at jødehatet får blomstre.

Det er her vi som kristne kommer inn. Vi, som har et særlig nært forhold til jødene. Vi som har Guds ords klare formaning om at vi står i gjeld til dem. Vi som kan se med åndelige øyne. Vi som har en mørk 2000-årig historie å lære av. Vi må, av alle, kjenne at dette er vår time til å reise oss.

Og mange gjør det. Det er en gryende oppvåkning blant kristne i Norge, som sier at vi ikke kan være tause i møte med antisemittismens fremvekst. Lørdagens brede markering var et synlig tegn på dette.

Men en stemme mangler. Ledelsen i den norske kirke.

Vi som elsker Israel har forsonet oss med at ikke alle kristne har samme forhold til det. Det skyldes blant annet forskjellig vektlegging av forkynnelse i forskjellige kirkesamfunn. Noen av oss står tradisjon der kjærligheten til Israel og forkynnelsen av det profetiske ord har vært fremtredende.

Hadde man vokst opp i en annen kristen kirke der fokus var et annet, kunne også vi hatt et annerledes forhold til det. Vi er alle underveis, og vi ser stykkevis og delt.

Det som det ikke er noen unnskylding eller forklaring på, er at ikke Dnk vil være med på den store felleskristne markeringen mot antisemittisme.

Svaret fra preses Olav Fykse Tveit der Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, skyves foran som forklaring på at Den norske kirke ikke kunne stå sammen med resten av kristen-Norge i stå opp for at jøder skal ha det trygt i Norge, i farlige tider, er ikke imponerende lesning.

I min appell på Eidsvolls plass mandag, sa jeg følgende:

«Når vi studerer historien om Hitler og hans grusomheter, rettes blikket ofte mot kirkeledere, statsledere og redaktører som ikke protesterte når jødehatet kom til overflaten.

Vi vet ikke hva denne voldsomme fremveksten av jødehat vil føre med seg, men jeg sitter med en sterk følelse av det som kommer gjør at våre barn og barnebarn kommer til å diskutere sviket fra dem som er våre politikere, kirkeledere og avisredaktører i dag».

Utfordringen til Den norske kirke er: Hvilken side av historien vil dere stå på, denne gangen?

Rop det ut med hjertets jubel

Hvordan skal vi som kristne opptre i det offentlige rom? Altså overfor storsamfunnet og dem som ikke går i våre forsamlinger.

Istockphoto

Dette har vært et hovedspørsmål jeg har møtt på i hele mitt yrkesliv som journalist. Kristne som strever med balanse mellom å være frimodig på det de tror, og hensynet til sitt gode navn og rykte.

Og jo lenger opp i det kristelige hierarkiet man kommer, desto større plass synes det å oppta i tankene. Jeg kunne fortalt noen historier som fikk deg til å både le og gråte.

Vi lever i et samfunn som beveger seg lenger og lenger bort fra Gud. Og for hvert steg på den veien, blir det kristne budskapet mer og mer fremmed for folk flest.

Og faren med å ville tekkes samfunnets forventinger til hva som er akseptabel kristen lære, er at man fort slår følge med samfunnet på veien bort fra det som er Guds ord, Guds standard og det oppdraget vi har om å være lys og salt i verden.

Og det blir mer og mer tydelig for mange at vi må ta et valg. Det blir vanskeligere å vanskeligere å være på begge sider. Skal vi kompromisse, eller skal vi stå fast?

I min oppvekst sang vi: «Jesus spør om du er tøff nok, til å vise hvem du hører til». Jeg tror han spør om det samme i dag.

Forleden ringte de fra TV2 Nyhetene. De hadde hørt at vi kristne tror at Jesus snart kommer igjen, og at hendelsene som nå utspiller seg i Midtøsten, kan være med å lede frem til det. De lurte på om jeg ville la meg intervjue om saken.

Veldig mange ville takket nei til en sånn henvendelse. Jeg svarte ja.

For meg er dette ganske enkelt. Det vi tror på, og som Gud har vist oss gjennom sitt ord, skal vi dele. Vi tror jo at Jesus kommer igjen. Det er faktisk noe alle bibeltroende kristne er enige om. Så møter vi tolkningen av tegn i tiden med varsomhet og ydmykhet, også når vi opptrer i media.

Evangeliet, de gode nyhetene, inkludert alt det som omverden synes er sært eller som de reagerer på, har vi fått for å dele det med alle mennesker. Det skal ikke være hemmeligheter forbeholdt dem som kommer inn i forsamlingen. Det er for alle, og om ikke du og jeg deler det, hvem skal gjøre det da?

I sangen Rop det ut med hjertets jubel, synger vi:

Del med dem som går i mørke Alt hva Kristus har å gi Bring Guds ord til hele verden! Bare det kan gjøre fri

Når det så gjelder vårt gode navn og rykte, la oss overlate det til Gud. Vi er jo hans vitner, ikke på egne vegne. Vi får være budbærere for kongenes konge. Det kan gi både ære og vanære her på jorden. Det må bli som det blir, tenker jeg.

I romerbrevet står disse kjente ordene: For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.

Det står også at vi skal forkynne ordet, og være rede i tide og utide.

Når det så gjelder intervjuet med TV2, vet jeg verken når det kommer, eller om det kommer på luften. Men det får bli som det blir.

Jeg synes det er fint at journalistene spør om Jesus snart kommer igjen…

Venner når det gjelder som mest

Uretten som gjøres mot Israel og mot jødene i disse dager, er ganske utrolig å være vitne til, vår nokså nære historie tatt i betraktning.

Illustrasjon: iStockphoto

Vi er vitne til et mørke som senker seg over den vestlige verden, som ligner skremmende mye på det som gjorde seg gjeldende på 30-tallet.

Nei, jeg mener ikke at Israel ikke skal tåle kritikk, eller at det er galt når noen er utålmodige i at det skal bli slutt på lidelsene i Gaza.

Jeg snakker om den totale blindhet som vises for Israels side av denne saken. Og den klare dobbeltmoral som anvendes mot den jødiske staten.

Noen få dager gikk det, fra jødene opplevde sin verste dag siden holocaust, før demoniseringen av Israel begynte å spre seg i media. Palestina-aktivistene tok til gatene i stort antall, de antisemittiske ytringene florerte. Israels flagg med hakekors, slagord om å utslette den jødiske staten, eller jødene som folk. Det var som om portene til det dypeste mørket var åpnet.

Ingen etterforskning. Ingen påtale for antisemittisme: Budskapet fra norske myndigheter er klart. Antisemittisme er tillatt i Norge.

Parallelt begynte Norges alenegang blant vestlige demokratier, der vår regjering viste seg som den mest fiendtlige av alle, mot Israel.

Drøyt hundre dager etter dette taktskiftet, har ingenting endret seg. Ensidigheten fortsetter. De antisemittiske innslagene er blitt en del av bybildet i norske byer.

Når vi studerer historien om Hitler og hans grusomheter, rettes blikket ofte mot kirkeledere, statsledere og redaktører som ikke protesterte når jødehatet kom til overflaten.

Vi vet ikke hva denne voldsomme fremveksten av jødehat vil føre med seg, men jeg sitter med en sterk følelse av at det som kommer gjør at våre barn og barnebarn kommer til å diskutere sviket fra dem som er våre politikere, kirkeledere og avisredaktører i dag. I beste fall gjorde de ingenting for å stanse det, i verste fall var de en del av det.

En av lærdommene fra den gang, er at vi som tror på Gud ikke kan sette vår lit til prester, biskoper og generalsekretærer. Vi har et valg. Skal vi være tause som altfor mange, også kristne var på 30-tallet? Jeg håper ikke du vil det. Dette er tiden for å la vår stemme høres, til forsvar for Israel og for jødene.

Det finnes mange måter du kan gjøre det på. Kanskje handler det om å lære barn og barnebarn om historien, og forklare hva som skjer nå. Kanskje skal du skrive til avisene eller sosiale medier. Kanskje du kan ta kontakt med din pastor og fortelle at du ikke vil at din forsamling skal være på sidelinjen.

Det å stå opp for Israel er ikke en belastning. Det er et privilegium. Og det er et kristent kall. Du står på trygg bibelsk grunn når du snakker sant om det som skjer med Israel og jødene.

Og når hele verden synes å vende seg mot jødestaten, kan du og jeg, når vi gjør det lille vi kan, være lyset i mørket for jødene.