Oppvåkning i rette tid

Endelig snur kjønnsdebatten i Norge. Det har vi ventet på.

Da helsedirektør Bjørn Guldvog gikk ut mandag og sa at det kunne komme innstramminger i hormonbehandlingen av mindreårige transpersoner, er det et tydelig tegn på at den politiske vinden har snudd, om denne fremgangsmåten.

Den medisinske forklaringen strekker ikke til. For det var like uforsvarlig å tilby pubertetsblokkere til barn i fjor som i år. Det er ingenting i behandlingen som har endret seg. Men folk har begynt å stille spørsmål.

Dommen i favør av Dianne Vogel i Hordaland tingrett, var en milepæl i norsk sammenheng. Hun ble sparket fra jobben sin i Papillon, en forening som vil være en møteplass for mennesker med krysskulturell bakgrunn, fordi hun hadde vært kritisk til kjønnsskifte i en tweet.

Retten stod opp for hennes ytringsfrihet, og imot ensrettingen som har preget kjønnsdebatten i mange år.

Det var på ett vis en frittstående sak, som må vurderes på sine egne premisser. Men symbolikken er sterk. Det var en seier for den sunne fornuft og for frie tanker og ytringer.

På Values Voter Summit I 2019, lyttet jeg til Kathy Grace Duncan, en kvinne som hadde levd som mann i 11 år. Hun fortalte at hun hadde omfavnet en løgn om at hun måtte være mann for å bli godtatt. Hun gikk linjen ut, med hormonbehandling, og bar fortsatt preg av dette over 25 år etter at hun hadde brutt ut av mannsrollen, og begynt å leve som den kvinnen hun var født som.

Jeg husker jeg tenkte at det må finnes mange som henne, og at det vil komme en dag der mange står frem og forteller at de angrer på «kjønnskorrigerende behandling». Nå skjer det, og det er ikke pent det som kommer frem.

Medieavsløringene rundt landets fremste «ekspert» på kjønnsdysfori, Espen Esther Benestad har vært rystende. Både krokveiene som gjorde ham til professor, og den tilsynelatende helt uforsvarlige behandlingen han foresto for noe av dem som kom til ham med sitt indre kaos.

Det er mange måter å være gutt eller jente på. Vår kultur svikter unge mennesker, når vi har lært dem som sliter med å passe inn i snevre rammer, at de er født i feil kropp. Ingen er født i feil kropp.

Og leger som driver irreversibel kjønnskorrigerende behandling på unge mennesker burde bli fratatt sin legelisens, og stå til ansvar for det de gjør i domstolene.

Når historikerne skal studere tidsperioden 2000 til 2023, kommer de til å gjøre store øyne. Og jeg er redd de kommer til å bruke harde ord, når de skal beskrive noen av de veivalg vårt samfunn har tatt. Og det er ikke politikerne sin feil. Det er ikke foreningen FRI heller.

Det er den tause majoritet som har latt denne galskapen få ture frem. De fleste har tenkt at det ikke angår dem, men vi bærer alle ansvaret for at transbølgen har fått skylle over landet nesten uten motstand.

Nå kommer motstanden, ikke en dag for tidlig. Det betyr kanskje redningen for de unge menneskene som i et øyeblikks fortvilelse kunne blitt kjønnsskiftelegenes rov.

Den sunne fornuften var ikke helt død likevel.

Evangeliet til hele nasjonen

Veldig mange fikk med seg programmet Alle tiders sanger på NRK 1. pinsedag. Det ble en høymesse for hele det norske folk. Og det skapte enorm begeistring blant dem som tror.

Foto: Skjermdump NRK

I høst gikk ryktene om en spennende satsing fra TV Inter og TBN. Innspilling av musikkprogram med kjente kristne artister i Nashville. Egil Svartdahl som programleder. Suksessen lå i luften.

Men kvalitet betyr ikke at det kommer på NRK eller TV2. Nåløyet er veldig trangt for programmer med kristent innhold på de kanalene. Men pinsehelgen bød altså på en mulighet på statskanalen.

For en sending det ble. Med artistene Solveig Leithaug, Lewi Bergerud, David André Østby, Øklands, Morten Gjerløw Larsen, Synnøve Aanensen og Sveinung Hølmebakk. Alle våre beste. Og så Evie da. Norsk-amerikaneren som var et fenomen i Skandinavia på 70- og 80-tallet. Dette ble et veldig gledelig gjensyn for mange. Det hele ble mesterlig ledet av Egil Svartdahl. Også uten tvil vår beste.

Hvordan gikk dette til at NRK valgte å sende programmet? Vi kommer ikke utenom sistnevnte. Egil Svartdahl er et synonym for kvalitet. TV-pastoren har en enorm standing, ikke bare i kristen-Norge, men i hele Norge – og også TV-bransjen.

Gjennom over 30 år har han nådd gjennom TV-ruten og inn til hjertene til det norske folk. Han har holdt ryktet om Jesus levende. Og i dette rommet for kristent innhold på landets to største TV-kanaler som er i ferd med å lukkes, satt Egil og TV Inter en fot i døråpningen denne helgen, og ga oss Alle tiders sanger fra Nashville på statskanalen.

Snart 69 år gamle Svartdahl var gjest i Live med venner tidligere i år. Jeg turde ikke spørre ham om han har tenkt å gå av med pensjon. Ikke fordi jeg var redd han skulle bli fornærmet. Men fordi jeg var redd svaret ville bli ja. Egil Svartdahl har en posisjon i dette landet som er helt unik. Han er uerstattelig, og jeg håper at han fortsetter lenge, med å holde ryktet om Jesus levende, på TV og sosiale medier.

TV Inter har laget syv episoder av Nashville-reisen. Fortsatt står det igjen å se om NRK vil sende resten. Det beror kanskje på tilbakemeldingene fra oss som så på. Vi er ofte snare til å gi beskjed når det er noe vi ikke liker på TV. Kanskje du skal sende en mail, eller slå på tråden til NRK, dersom du satt pris på programmet. Hvem vet, kanskje det blir mer.

Vi som driver med kristen TV synes det er veldig meningsfullt, og vet at det vi gjør betyr mye for mange. Og med flere kanaler er vi privilligerte her i Norge. Og TV-vanene er i endring, noe som gir muligheter for kristne TV-kanaler og for innhold på nett. Dette er fremtiden, og den er lys, om vi gjør de rette tingene.

Men fortsatt ser mange på de store kanalene, fordi de alltid har gjort det. Og da er det verdifullt når det blir slike muligheter til å nå ut med evangeliet, som denne pinsehelgen.

Det er mye tung kristen arv i Norge fortsatt. Det er fortsatt mye tro og nysgjerrighet på Jesus. La oss ta i bruk alle de muligheter som kommer vår vei på TV og i andre medier.

Og nå har du en gyllen anledning til å få i gang en samtale om tro med naboen din eller en kollega, fordi sannsynligheten er stor for at de så på et rørende, engasjerende og åndsfylt show på NRK.

Døren er åpen. Evangeliet er for verdifullt til at vi skal holde det for oss selv.

Det må ut til hele nasjonen.

Lykkeland

Tidligere i år kom oversikten over hvordan det står til med lykken til innbyggerne i verdens land. Der er det ett land som vekker oppsikt. Israel er verdens fjerde lykkeligste land.

Lykkelige ved klagemuren: Israel har ikke manglet utfordringer gjennom sine 75 år. Likevel er befolkningen blant verdens lykkeligste. Foto: Yochi Rappeport

Foran Israel ligger Finland, Danmark og Island. Norge er på syvende plass. Vi har som mange vet, dominert denne listen i tidligere år.

Israel fremstår som en krigssone, hvis man skal vurdere landet ut fra mediebildet. Rakettangrep, terror og vold er det som preger nyheter fra Israel i de store mediene. Men Israel vokser på FNs indeks over verdens beste land å bo i. Hva er forklaringen?

I 11 år har FN målt lykken til 137 av verdens land. Målingen baserer seg på innbyggernes egen vurdering, og sosiale forhold og økonomi er sentrale faktorer i undersøkelsen.

Målingen ble gjort før vinterens politiske uro. Den kunne nok gjort noe med resultatet. Men hva med Irans atomambisjoner og planer om å utslette Israel med én eller to bomber? Hva med bølger av terror og raketter fra Gaza? Det skulle være egnet til å redusere livskvaliteten til noen hver.

Men i Israel er folket lykkelig.

Israel opplever økonomisk vekst. Shekelen er den eneste valutaen som vokser mot dollar. Israelsk næringsliv blomstrer. Det er gode tider.

Og er Israel så utrygt? Tvert imot. I slutten av fjoråret publiserte det amerikanske forsikringsnettstedet The Swiftest en studie blant de 50 mest besøkte landene i verden, av turister. Der kommer Israel på femteplass. Nei, ikke femte sist… Nr. fem i verden, bare slått av Sveits, Nederland, Danmark og Singapore.

Måler man antall lovbrudd pr. 1000 innbyggere, en mye brukt indikator, er tallet 30 i Israel. I Tyskland er tallet 77, i England 63. Drapstallene pr. 100 000 innbyggere i Israel, er 1,47. Det er noe høyere enn Tyskland (0,75) og Spania (0,71). Men det er langt lavere enn USA (5,07), Brasil (23,6) eller Mexico (26,6). Dette er tall fra 2019.

Og de drapene som har skjedd i forbindelse med terror, er så få at de ville brakt tallet fra 1,47 til 1,41 i Israel, altså ned bare 0,6%. Ifølge politiets statistikker, skjer de fleste drapstilfellene i den arabiske befolkningen, skriver Jerusalem Post.

Israel har lav kriminalitet, lave drapstall, mye politi og sikkerhet på alle offentlige steder. Og i Jerusa-lem kan du gå trygt ute om natten, noe du ville gjort i veldig få andre hovedsteder i verden.

Og for oss som er Israels venner, er både lykkestatistikken og sikkerhetsstatistikken en bekreftelse på våre erfaringer. Israelerne er smilende, feirende og joviale. De gleder seg over familie, venner og lokal-samfunn – ting som virkelig betyr mye for et menneskes lykke. Og det er trygt å være der, også når det er uro. Det israelske forsvaret, etterretningen og politiet er verdens beste i alt de gjør.

Og så gleder de seg over Israel. Jødefolket har en identitet, stolthet og besluttsomhet knyttet til Israel, Jerusalem og sin trygge havn i verden. De kjenner sitt folks historie godt nok til å vite at selv om ikke alt er perfekt, lever de i en storhetstid for den jødiske nasjon, og i oppfyllelsen av løftene som ble gitt til Abraham og gjentatt gang på gang hos profetene.

I tillegg til profetier og en enestående historie, driver Israel nasjonsbygging som ingen andre. Kulturen, folkloren, utdanningen, hatikvaen, flagget og ikke minst militærtjenesten gjør at kanskje ingen andre folk i verden har en sterkere identitet knyttet til landet sitt, enn jødene og Israel. Det gir hensikt og mening i tilværelsen. Man blir lykkelig av slikt.

Israel er virkelig noe helt for seg selv. Et utskjelt land, kringsatt av fiender, hatet av mange, men elsket av Gud og av Guds folk. Ett av verdens lykkeligste og sikreste land, med økonomisk vekst og et folk som elsker flagget og fedrelandet sitt.

Mange av våre lesere har mer eller mindre levd hele Israels historie, 75 år i disse dager. Det har vært eventyrlige år siden 1948. Det er et mirakel som ikke kan forklares uten at Israels Gud har gjør det for sitt navns skyld.