Styrke og verdighet

Israels fiender ville at Grand Prix skulle bli en ydmykelse av den jødiske nasjonen. Men det ble i stedet en demonstrasjon av styrke og verdighet.

Eden Golan. Foto: Europa Press

Eden Golan vant oppslutning med sin sang og fremførelse. Og hun vant hjertene med sin grasiøse væremåte, under presset fra omgivelsene. Men Eurovisjonen handlet til slutt mindre om musikk, mer om andre ting.

Ute i gatene demonstrerte Hamas sine støttespillere. For det er det de er, når noen av dem sverget lojalitet til Hamas-leder Yahya Sinwar, og krevde at jødene ble deportert til Polen. En klar oppfordring til et nytt holocaust, der altså.

Inne på hotellrommet satt 20 år gamle Eden. Der måtte hun sitte hele uken, for å beskyttes mot jødehaterne i gatene. Hvem vet hva som hadde skjedd om de hadde fått klørne i henne. Det var jo dem som burde vært sperret inne.

Gjennom hele den surrealistiske Grand Prix-uken beholdt hun roen, verdigheten og profesjonaliteten. Hun ble et symbol på den kampen Israel står i. Rundt dem står det mange som vil stjele, myrde og ødelegge. De håper at jødestaten skal kollapse og gi opp. Men Eden og Israel holder stand, og de gjør det med en moralsk trygghet som ingen andre.

«Styrke og verdighet er hennes kledning. Hun smiler mot dagen som kommer. Hun åpner sin munn med visdom, barmhjertighetens lov er på hennes tunge», skrev jødiske kong Salomo. Det beskriver Eden Golan og måten hun representerte sin nasjon og sitt folk i Malmø.

Da Eden kom hjem til Ben Gurion-flyplassen, etter en uke under et umenneskelig press, brast det for henne. Det går kanskje an å forstå at følelsene tok overhånd. Endelig hjemme i sitt krigsherjede hjemland, til et folk som elsker henne.

Israels fiender frykter ikke bare det israelske militæret. De frykter enda mer at verden får se den sterke kontrasten, mellom det moderne og demokratiske foregangslandet Israel, som setter menneskeverdet høyt – og deres barbariske fiender som ikke bare står jødene etter livet, men som også kjemper mot alle de verdier som har skapt frihet og fremgang i den vestlige verden. Og som til sist, om de blir mange og sterke nok, vil gjøre kål på både kristne, ateister og homofile.

Og det er derfor de vil boikotte og stenge Israel ute av det gode selskap, og gjøre dem til en paria-kaste. Men Israel har ikke tenkt å la seg herje med. De står opp for seg selv, og forsvarer seg. Og de gjør det med rak rygg og hevet hode. Israel har ingenting å skamme seg over.

Det er mye å si om Grand Prix, som er blitt et fesjå der artister og nasjoner prøver å overgå hverandre i å sjokkere. Juryordningen som i sin tid ble opprettet for å demme opp for dette, og sikre at det også ble tatt hensyn til musikken, ble denne gangen brukt som våpen mot Israel. Det var påfallende hvor stor forskjell det var på juryens stemmegivning, og folkets.

Og det er den sterke historien fra dette årets Grand Prix. Da systemet ble rigget mot Israel, inkludert medieskandaliseringen og suggesjonen i artistmiljøet, reiste den sovende kjempe seg. Israels venner i Europa og resten av verden.

Den norske vertinnen Marte Stokstad, som hadde kommentert all buingen mot Israel gjennom både semifinalen og finalen, var rystet da folkets røst sendte Israel opp i ledelsen med en massiv støtteerklæring. Den eneste nasjonen som fikk mer, er et annet land som er utsatt for en uprovosert og uberettiget angrepskrig, Ukraina.

Sannheten er at mange lar seg rive med av Israelhetsen, men ikke alle. Og langt færre enn «ekspertene» trodde.

Det vi er vitne til er åpen antisemittisme fra politikere, journalister, artister og demonstranter som tar til gatene.

Sist gang antisemittismen fosset frem i Europa, stod jødene alene og uten hjemland. Begge deler har endret seg.

Israel er jødenes trygge hjem, og vi som er Israels venner er mange og voksende.

Det handler om å gi det videre

Forskning viser at det aller fleste som tar imot Jesus, gjør det før de blir 18 år. Det betyr ikke at ikke mange gjør det senere, men det forteller oss hvor viktig det er å formidle tro til barna.

Hjemmet er den viktigste arenaen for formidlingen av tro. Men det er ikke den eneste. Venner, besteforeldre, tanter, onkler og andre kan være nøkkelpersoner som kan vise vei til Jesus.

Og i jungelen av YouTube, TikTok og andre sosiale medier, er det også mange som forkynner evangeliet til barn og unge. Det er deres hjemmebane. For barna er innpakningen viktig.

Jeg vokste opp med Børud-gjengen. Deres sanger, produksjoner og innpakning var beregnet på meg. 40 år etter at jeg hørte på Børud-gjengen, nynner jeg fortsatt på sangen deres «Tøff nok». Den var et slags motto gjennom barndom og tenårene.

Da jeg så fikk egne barn, var Lisa Børud i sving med musikk som traff dem. Og så kom Jarle Waldemar på arenaen. Også han laget innhold som begeistret våre barn. Jarle ble en stemme som bekreftet det budskapet de hørte hjemme. 

Jeg kjenner en dyp takknemlighet når jeg ser at Rebecca Waldemar står på scenen og bergtar barna med evangeliet. Hun kommer i perfekt timing til barnebarna.

Å formidle troen til neste generasjon er det viktigste vi gjør.

Se hva Moses sa til folket: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine».

Guds ord skal være med oss i alt, og det skal gjentas for våre barn, alltid.

Dagens kirkeledere har forstått dette. Det satses masse på barnearbeid i norske menigheter. Barneledere, barnepastorer, leirer og stevneopplegg, Awana, Tentro, søndagsskole er noe av det som blir får mest ressurser. I tillegg startes det nye kristne skoler, senest i fjor – to skoler i Oslo.

Og behovet er ikke mindre nå enn tidligere. Kulturen barna vokser opp i er giftig. Dersom vi ikke er veldige besluttsomme i å formidle tro til neste generasjon, står verden klar til å forkynne dem helt andre sannheter og verdier enn de bibelen har.

Går vi utenfor den kristne sfære, er virkeligheten at barn ikke lærer om Jesus verken hjemme eller på skolen. Det skulle vi ønske var annerledes. Men bibelen sier at evigheten er lagt ned i menneskenes hjerter. Lengselen etter Gud er en del av alle mennesker, også barna.

Og i en kultur som vender seg bort fra Gud, er evangeliet det eneste som kan gi fremtid og håp, når ateismens illusjoner brister.

Derfor skal vi som tror, med større frimodighet enn noen gang, forkynne evangeliet til barn og unge. Og så skal vi folde våre hender og be.

Vranglære angår alle

Det går knapt en dag, i hvert fall ikke en uke, uten at vi leser om den pågående kampen om lære i norske menigheter.

Illustrasjon: Arneberg kirke - foto Wikipedia

Kampen om hva som er sann kristen lære, er ikke for spesielt interesserte. Den angår alle som tror og som vil at mennesker skal bli frelst.

For i 2. Peters brev står det at det i blant oss skal «komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse».

Det er ikke et spørsmål om vektlegging av forskjellige hensyn. Det handler om evigheten!

Lenge var dette en debatt innen Den norske kirke. Nå er det frikirkelige menigheter som har blitt slagmark for hva som er Guds gode vilje om familie, ekteskap og kjønn.

Debatten i Frikirken og Misjonsforbundet følger samme dialogsporet som i Den norsk kirke. I begge tilfeller har konservativ side flertall og har, på et vis kontroll på utfallet. Likevel legges det opp til dialog, drøftelser og prosess. Tanken er god – det handler om å sørge for at alle blir hørt, og at det er legitimitet i beslutningene.

Men jeg våger påstanden at dette ikke er den metoden bibelen foreskriver for å møte vranglære.

Hør hva Paulus skriver i Titus brev, 3:10.

«Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise etter å ha formant ham én og to ganger, da du vet at en slik person er på villspor og lever i synd, han har fordømt seg selv».

Veldig sterke ord. Du skal avvise vranglæreren. Altså ikke bare vranglæreren, men også dem som står for den. Det passer ikke oss så godt her i Norge. Vi vil jo gjerne se og anerkjenne det beste i alle, også dem vi er uenige med.

Men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Bibelen er så kategorisk på dette feltet, når vi ser hva som skjer når man i stedet for å avvise vranglæreren, inviterer til felles prosess, drøftelser og kompromiss. Da vinner vranglæreren til slutt.

Slik har det vært i Den norske kirke. Slik gikk det i Metodistkirken. Og slik kan det gå i Frikirken og Misjonskirken også, dersom man lar vranglærerne få holde det gående med prosesser uten ende.

Det er litt annerledes i bedehusorganisasjonene og i Pinsebevegelsen. Der har svaret vært mer lik det som Paulus foreskriver, en avvisning av vranglærerne. Dette er ikke en debatt de vil åpne opp for.

Det tror jeg er en riktigere og mer effektiv måte å møte presset fra dem som vil endre menighetens syn på ekteskap og samliv gjennom 2000 år.

Så må vi skille skarpt mellom dette – hvordan vi skal møte vranglære i menigheten, og hvordan vi møter mennesker som ikke har en kristen tro og bekjennelse. Bibelen gjør dette skillet tydelig.

Guds bud om familie og ekteskapet er rett nok en velsignelse for alle. Men vi kan ikke stevne til regnskap, dem som ikke tror, for bibelens standard.

De gangene vi som kirke har gjort det, og det har det vært mye av, har vi ikke vært gode formidlere av evangeliet.

Men svaret er ikke å forandre evangeliet, men å være det sannheten tro i kjærlighet.