En ny radikal generasjon

De siste 50 årene har det norske samfunnet glidd gradvis bort fra Gud og fra kristne verdier. Det tror jeg de fleste vil være enige om.

Illustrasjon: iStockphoto

Utviklingen har gått i varierende takt, men i én retning. Forklaringene er velkjente. 68-opprøret førte med seg en bølge av motstand mot kristendom, og en langsom omveltning i samfunnet. I denne perioden har vi gått fra at kristne sannheter var et norsk felleseie, til at kristendom er blitt marginalisert og kristne standpunkter kriminalisert.

Dette har vært tema flere ganger i denne spalten.

Men det vi snakker mindre om, som egentlig burde oppta oss mer, er at den kristne kirke har vært gjenstand for en parallell utvikling. Mens samfunnet har blitt avkristnet, har også menighetene våre blitt påvirket, og liberalisert.

Det har blant annet ført til at kristne menigheter og trossamfunn sitter sammen og på ramme alvor leter etter en vei der de som kirke kan velsigne noe Gud i rene ord kaller for synd, en rekke ganger i Bibelen.

For noen av oss er det smått uvirkelig å være øyenvitner til noe av det som skjer innad i kristenheten. Og når man ser hvordan denne liberaliseringen har gått i en rett linje fra generasjon til generasjon siden 70-tallet, så kan man bli mismodig – for hva vil da skje neste generasjon?

Det er her de gode nyhetene kommer!

Det er tydelige tegn på en motreaksjon i neste generasjon. Generasjon Z, er kallenavnet på dem som er mellom 10 og 25 år. Og der skjer det en oppvåkning. Og det er en bevegelse som ikke vil se til foreldrenes og besteforeldrenes relativisering av budskapet. De vil gå tilbake til bibelen.

De vil finne Guds standard, og bøye seg for den.

Et lysende eksempel på det, er de unge mennene som har funnet sammen på bibelskoler og videregående skoler det siste året. De kaller seg krigerne. Konseptet er utviklet av en av lærerne på Kristen Videregående Skole Lyngdal, Andreas Kjøndal.

I følge Dagen har dette spredd seg til Bildøy bibelskole, Tryggheim, Drottningborg, Øya, Framnes, Gå Ut Senteret i Trondheim og Sagavoll folkehøgskole.

Hva gjør de? De møtes en gang i uken til bibel, bønn og bekjennelse.

På KVS Lyngdal har dette vært en del av en vekkelse blant elevene. Det er oppmuntrende men ikke overraskende. Bibel, bønn og bekjennelse er katalysatorer for vekkelse. Slik har det vært til alle tider.

Spørsmålet fremover, når de som i dag er skoleelever bøyer seg for Gud i radikal etterfølgelse, blir hva som skjer med oss foreldre? Vil vi la oss inspirere av dem som i møte med en liberal, kraftløs og utarmet forkynnelse, sier stopp. At de vil være den generasjonen som vender tilbake til bibelen og et hellig liv?

Og er det ikke typisk Gud dette, å la fornyelsen, vekkelsen, fremtiden komme gjennom tenåringer?

En pendel som svinger langt nok ut til en side, svinger etter hvert tilbake. Kanskje er det det vi ser innenfor den kristne kirke i Norge. Det gir håp for både menigheter, folk og nasjon.

Lyset skinner i mørket

Denne julen har det vært mange gudstjenester og samlinger der vi har bedt til Gud for en urolig verden. Du har gjerne hørt det der du har vært.

Foto: IDF

I min levetid har vi gått fra den kalde krigen, der vi levde med trusselen om krig mellom stormaktene, til en 30 år lang periode med en veldig fredelig verden, relativt sett. Kanskje den mest fredelige tiden i verdenshistorien.

Jo, det har vært kriger og konflikter, men de har vært små og geografisk isolerte, i den store sammenheng.

Når så Russland invaderte Krim og deretter gikk til fullskala krig mot Ukraina, er det noe som har endret seg. Plutselig kommer det nærmere, og fokuset øker på stormaktene.

Etter terrorangrepet 7. oktober ser vi potensialet for en eskalering av konflikten i Midtøsten til en regional krig.

Situasjonen er uoversiktlig og uforutsigbar. Når alt dette skjer, rystes samfunnet, og vi er ikke uberørt noen av oss.

Men ingenting bør komme overraskende på oss som leser bibelen. Krig, rykter om krig, det er forutsagt. For at vi skal forstå, når det skjer, at Gud ser alt, vet alt og har historien i sin hånd.

I 2. Timoteus 3 står det at i de siste dager skal det komme farlige tider.

Farlige tider er ikke tider for engstelse for oss som tror på Gud. Dette er tiden til å kjenne at kallet lyder.

Når det er mørkt, kan lyset skinne klart. Så la oss si som i barnesangen: Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart.

Jeg tror vi, i de neste 10 årene skal få se at noen av de Illusjonene som har preget de siste 20-30 årene, brister.

Illusjoner om at alt er like rett, og det finnes ingen konsekvenser for synd. Illusjoner om menneskene er dypest sett er gode og at alle vil gjøre gode valg, dersom bare forutsetningene er riktige. Illusjoner om at sekularisering fører verden fremover.

Men ingenting er nytt under solen. Alle disse eksperimentene har samfunn og kulturer vært gjennom tidligere. Og alltid har det endt med det samme. Et samfunn uten Gud går til grunne. Evigheten er lagt ned i menneskehjertene – lengselen etter Gud ligger der og vekkes til live, gjerne på nødens dag.

Så derfor skal vi la lyset skinne i den tiden vi lever i. Tilbake til 2. Timoteus brev. Der står det videre om hva vi skal gjøre i farlige tider: Du skal holde fast på det du har lært og blitt overbevist om.

Det er helt menneskelig å bli rystet av store bevegelser i verden. Men husk at vi tilhører et annet rike. Vi er pilegrimer på gjennomreise. Vår oppgave er å tenne det lille lyset vi har og la det skinne i mørket.

Ingen ulykkestanker for deg og meg. Bare fremtid og håp.

Når det kriges, når mørke krefter kommer til syne, når hav og brenninger bruser og himmelens krefter rokkes.

Når dette begynner å skje, da skal vi rette oss opp og løfte vårt hode. For vår forløsning stunder til.

Det som samler oss

Jeg har vært i kristen media-tjeneste i hele mitt voksne liv. Jeg begynte da jeg var 20. I tillegg har jeg vært i menighet siden jeg ble født, og hatt gleden av å være i felleskristne miljøer hele livet. Jeg har reist på stevner, talt og deltatt i debatter, møter og gudstjenester over hele landet. Jeg vil dele noe av det jeg har lært om kristen-Norge. 

Bjarte Ystebø, Jon-Inge Rolfsnes og Tone Mork rett før sending.

Vi er forskjellige, både når det gjelder kultur og hva vi liker, av musikk, forkynnelse og møtestil. Og så er det noen ting vi ser forskjellig på. Det handler om hvordan vi forstår bibelen. Vår ulikhet på disse punktene kan handle om hva vi er oppvokst med, eller vant med. Det kan også handle om erfaringer som har formet oss. Og det kan handle om dyp overbevisning. 

Men jeg tror ikke at vi bare skal definere hverandre ut fra vår ulikhet. Jo, visst finnes det kulturelle og teologiske skillelinjer som vi må ta på alvor. Men ofte er det marginale fenomener som stjeler overskriftene. Jeg vil trekke frem noe av det som veldig mange, ja de aller fleste av oss kan samle oss om. 

Det går nemlig en bred hovedstrøm i kristen-Norge, som samler folk fra alle sammenhenger. Dette er noe av det som vi står sammen om:

1. Kristus og ham korsfestet. Jesus er vårt samlingspunkt. Vi tror på ham, på hans død og oppstandelse. Vi tror på hans liv som forbilde og hans ord som rettesnor for våre liv. 

2. Jesus kommer igjen. Vi tror at Jesus skal komme tilbake og det preger vår livsanskuelse. Denne tiden har en ende, og en dag skal vi som har gitt våre liv til Jesus, være hos ham. 

3. Vi tror på Bibelen. Den er Guds eget ord. Vi bøyer oss under den i lydighet, så langt vi forstår hva som er Guds vilje ut fra det vi leser. 

4. Vi tror at evangeliet skal forkynnes, selv om det møter motstand. Vi tror på en frimodig kristendom som ikke endrer seg eller tilpasser seg for å unngå reaksjoner fra samtiden. Vi vil være sannheten tro i kjærlighet. 

5. Vi tror på et kristent ansvar for å snakke sant om den tiden vi lever i. Vi løfter stemmen for bibelske verdier som har relevans for samfunn og politikk og vi skammer oss ikke over vår kristne arv og vårt kristne verdigrunnlag. 

6. Vi støtter Israel. Vi står sammen med staten Israel og det jødiske folk fordi vi som kristne står i gjeld til dem og er kalt til å tjene dem. Vi støtter dem fordi vi tror på de samme verdiene som dem, og fordi vi ser på Israel som frontlinjen for demokrati og frihet i Midtøsten. 

Listen kunne vært lenger, men dette er noe av det hovedstrømmen i kristen-Norge står for, og der er også vi i Kristen Media Norge. Vi vil være tjenere for dere der hjemme, i å løfte frem alt dette, gjennom vår plattform i offentligheten. Det gjelder her i våre TV-programmer, gjennom Oslo Symposium eller når vi blir bedt om å dele noe i andre medier eller sammenhenger. 

Ser man på det som tar plass i andre medier, eller som kanskje kan prege moten innenfor kristenheten, også blant kristne pastorer og ledere, kan det se ut som det er andre ting som opptar oss.

Men min erfaring etter over 20 år i daglig kontakt med kristne i alle aldre, menighetstyper og geografisk tilhørighet, er at dette er det som samler oss. Vi er mange, og vi vil noe. Og vi her i Kristen Media Norge er privilegerte som får lov til å være med å stå sammen med deg i dette. 

Og det er det som driver oss. Tenk å få lov til å tjene denne vakre og fargerike kristne bevegelsen i å løfte høyt det vi brenner for sammen.

Takk for muligheten!