Styrke og verdighet

Israels fiender ville at Grand Prix skulle bli en ydmykelse av den jødiske nasjonen. Men det ble i stedet en demonstrasjon av styrke og verdighet.

Eden Golan. Foto: Europa Press

Eden Golan vant oppslutning med sin sang og fremførelse. Og hun vant hjertene med sin grasiøse væremåte, under presset fra omgivelsene. Men Eurovisjonen handlet til slutt mindre om musikk, mer om andre ting.

Ute i gatene demonstrerte Hamas sine støttespillere. For det er det de er, når noen av dem sverget lojalitet til Hamas-leder Yahya Sinwar, og krevde at jødene ble deportert til Polen. En klar oppfordring til et nytt holocaust, der altså.

Inne på hotellrommet satt 20 år gamle Eden. Der måtte hun sitte hele uken, for å beskyttes mot jødehaterne i gatene. Hvem vet hva som hadde skjedd om de hadde fått klørne i henne. Det var jo dem som burde vært sperret inne.

Gjennom hele den surrealistiske Grand Prix-uken beholdt hun roen, verdigheten og profesjonaliteten. Hun ble et symbol på den kampen Israel står i. Rundt dem står det mange som vil stjele, myrde og ødelegge. De håper at jødestaten skal kollapse og gi opp. Men Eden og Israel holder stand, og de gjør det med en moralsk trygghet som ingen andre.

«Styrke og verdighet er hennes kledning. Hun smiler mot dagen som kommer. Hun åpner sin munn med visdom, barmhjertighetens lov er på hennes tunge», skrev jødiske kong Salomo. Det beskriver Eden Golan og måten hun representerte sin nasjon og sitt folk i Malmø.

Da Eden kom hjem til Ben Gurion-flyplassen, etter en uke under et umenneskelig press, brast det for henne. Det går kanskje an å forstå at følelsene tok overhånd. Endelig hjemme i sitt krigsherjede hjemland, til et folk som elsker henne.

Israels fiender frykter ikke bare det israelske militæret. De frykter enda mer at verden får se den sterke kontrasten, mellom det moderne og demokratiske foregangslandet Israel, som setter menneskeverdet høyt – og deres barbariske fiender som ikke bare står jødene etter livet, men som også kjemper mot alle de verdier som har skapt frihet og fremgang i den vestlige verden. Og som til sist, om de blir mange og sterke nok, vil gjøre kål på både kristne, ateister og homofile.

Og det er derfor de vil boikotte og stenge Israel ute av det gode selskap, og gjøre dem til en paria-kaste. Men Israel har ikke tenkt å la seg herje med. De står opp for seg selv, og forsvarer seg. Og de gjør det med rak rygg og hevet hode. Israel har ingenting å skamme seg over.

Det er mye å si om Grand Prix, som er blitt et fesjå der artister og nasjoner prøver å overgå hverandre i å sjokkere. Juryordningen som i sin tid ble opprettet for å demme opp for dette, og sikre at det også ble tatt hensyn til musikken, ble denne gangen brukt som våpen mot Israel. Det var påfallende hvor stor forskjell det var på juryens stemmegivning, og folkets.

Og det er den sterke historien fra dette årets Grand Prix. Da systemet ble rigget mot Israel, inkludert medieskandaliseringen og suggesjonen i artistmiljøet, reiste den sovende kjempe seg. Israels venner i Europa og resten av verden.

Den norske vertinnen Marte Stokstad, som hadde kommentert all buingen mot Israel gjennom både semifinalen og finalen, var rystet da folkets røst sendte Israel opp i ledelsen med en massiv støtteerklæring. Den eneste nasjonen som fikk mer, er et annet land som er utsatt for en uprovosert og uberettiget angrepskrig, Ukraina.

Sannheten er at mange lar seg rive med av Israelhetsen, men ikke alle. Og langt færre enn «ekspertene» trodde.

Det vi er vitne til er åpen antisemittisme fra politikere, journalister, artister og demonstranter som tar til gatene.

Sist gang antisemittismen fosset frem i Europa, stod jødene alene og uten hjemland. Begge deler har endret seg.

Israel er jødenes trygge hjem, og vi som er Israels venner er mange og voksende.