.png)
Denne helgen var det landsmøte i KrF. Partiet valgte en nestleder, Ida Lindtveit Røse, som er for dagens abortlov – altså fri abort frem til 12. svangerskapsuke, og i praksis fri abort frem til uke 18 – etter nemndbehandling.
Partileder Olaug Bollestad på landsmøte i KrF denne helgen. Foto: Tor-Bjørn Nordgaard
Det er et linjeskifte i partiet. Særlig med utsiktene til at Lindtveit Røse kan bli leder av partiet i fremtiden. Partiet som har hatt de ufødte barnas sak som hovedsak siden 70-tallet har gitt opp.
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, som er æresmedlem i partiet sa at han anså saken som tapt, og at det ikke skulle være noen tvil om at alle i KrF egentlig er like opptatt av de ufødte barnas rett til liv.
Det første kan han ha rett i, som en politisk analyse knyttet til denne og kommende stortingsperiode. Men det siste er neppe sant. Det har alltid vært krefter i partiet som er for fri abort fordi de rett og slett vil ha fri abort.
Det har historisk ført til at man ikke har fått tillit i partiets ledelse, nettopp fordi det strider mot partiets standpunkt og verdier. Nå er det annerledes. Nå kan man være tilhenger av fri abort og velges til nestleder og leder.
Personlig mener jeg det er utillatelig.
Man ville ikke valgt en nestleder som var tilhenger av slaveri eller andre krenkelser av menneskeverdet. Abort er en slik krenkelse av menneskets «ukrenkelige verdi» som det alltid har stått å lese i KrFs program, og fortsatt gjør det.
Analysen om at saken er tapt er jeg heller ikke sikker på. Det samme sa de da William Wilberforce stilte til valg for å bekjempe slaveriet i 1780. Det tok ham 27 år, men kampen ble kronet med seier. I dag ville vi se med forakt på dem som ville foreslå å gjeninnføre slaveriet.
Bibelen har også noe å lære oss om tapte slag.
Daniel i løvehulen ville ikke bøye seg for kong Darius lov, som sa at ingen kunne be til noen annen enn kongen i 30 dager. Loven var uforanderlig, sier bibelen, etter medernes og persernes lov.
Men Daniel, som ikke var en provokatør eller demonstrant, gjorde bare det som hans samvittighet tilsa. Og Gud var med ham.
Ikke lenge etter kom kunngjøringen fra kong Darius. Den uforanderlige loven var forandret. Det tok ikke lang tid når én mann stod opp for det han trodde på.
Det er oppmuntringen til dem som fortsatt vil kjempe for de ufødte barnas rett til liv og en fremtid. Slaget er ikke tapt. Det kan ta tid, men ingen lover er uforanderlige når vi bare står opp for det som er sant og rett.
I helgen feiret Ukraina påske, i tråd med den ortodokse kirkes kalender. Der talte president Zelensky. Han tente håpet i en krigstrett befolkning.
President Zelensky.
Det er et år og to måneder siden Russland gikk til angrep på sin fredelige nabo og lillebror i sør. En totalt illegitim krig, uten noen rettferdiggjørende foranledning, verken juridisk eller moralsk. Et rent maktgrep fra en stormakt, som ville fortære et fredelig naboland.
Så gikk det ikke som Putin trodde. Ukraina kjempet tilbake og stod imot russerne. Putin hadde undervurdert det ukrainske folks vilje til å kjempe for fedrelandet sitt.
Ukraina er et moderne vekkelsesland. Evangeliet har gått frem med styrke siden muren falt, mange norske menigheter og organisasjoner kan vitne om det.
Kanskje er det hos Gud folket har hentet styrken fra det siste drøye året. President Zelensky sa det i hvert fall slik i sin påsketale til folket:
«Krigen har ikke klart å utslette oss, verdiene våre, tradisjonene våre og høytidene våre. I dag feirer vi Kristi oppstandelse. Det viktigste symbolet er seier: det godes seier, sannhetens seier, livets seiere. Vi feirer på påske med en urokkelig tro på at disse seirene ligger fast».
Man skal generelt være skeptisk når politikere tar i bruk et religiøst språk. Det er mange historier om at det har ført galt av sted.
Men Zelensky er ingen demagog eller manipulator. Han er en sann folkehelt. Han ble tilbudt beskyttelse og fritt leide ut av landet fra Joe Biden, da krigen brøt ut. Både Biden og de fleste andre må ha forventet at Russland skulle gjøre kort prosess, og innta Kyiv i løpet av timer.
Men Zelensky var øyeblikkets mann, og nektet å flykte. Han har blitt på post, og er blitt symbolet på nasjonens mot. Det er en av forklaringene på at folket også reiste seg i samlet flokk, og gjorde motstand. Han viser lederskap og moralsk styrke. Det inspirerer. I sterk kontrast, sitter Putin i trygghet i Moskva og sender til dels intetanende ungdommer til å kjempe for seg.
Krigen i Ukraina har vart så lenge nå, at den er i ferd med å bli normalisert i vår bevissthet. Det er ikke lett å unngå. Men nøden og fortvilelsen er fortsatt stor. Og mennesker lever farlig på begge sider av konflikten.
Stadig er det mange som reiser inn til Ukraina for å hjelpe, trøste og oppmuntre både folket og kirken. Og norske menigheters engasjement i landet er fantastisk. Ofte skjer det med fare for liv og helse. Det vil komme mange heltehistorier ut av denne hjerteskjærende krigen. Og det ukrainske folk har fått en plass i hele verdens hjerter.
La oss slutte oss til presidentens bønn om seier og fred for Ukraina:
«Solen skal skinne i sør, solen skal skinne i øst, solen skal skinne over Krim. En glødende gul sol mot en fredelig blå himmel. Det vil være rettferdighetens lys».
«De som forteller historier beveger verden», heter det i et ordtak. Torsdag før påske var det mange som ble beveget, av historien til Øivind i Samtalen.
Samtalen: Øivind Kjærland Svendsen (t.h) delte sin sterke historie i Samtalen 30. mars.
Pride i menigheten, var den litt utydelige overskriften over programmet Samtalen like før påske. Hvilke forventninger seerne hadde, er ikke godt å vite. Men den sterke historien til Øivind Kjærland Svendsen gjorde inntrykk på mange.
Siden vi startet med Samtalen i januar, har vi aldri fått så mange tilbakemeldinger på noe program.
Hva er forklaringen på det?
Temaet handler om teologi, Gudsfrykt, bibeltroskap og møte med en samtid i fullt opprør mot Gud. Derfor blir det ofte en diskusjon med harde og forutsigbare fronter. Og nettopp derfor var Øivind Kjærland Svendsen sin historie et kjærkomment innlegg i en samtale som handler om bibeltroskap, men som også handler om mennesker.
Svendsen fortalte om hvordan han hadde strevet med tiltrekning til eget kjønn hele sitt voksne liv, men fulgt sin overbevisning, holdt seg til Guds ord og levd i sølibat til han i en alder av over 60 år, fikk sin Gunnhild. Ingen var vel uberørt da han fortalte om øyeblikket da han holdt henne i armene for første gang og ordet kom til ham: «Til mann og kvinne skapte han dem».
Han har levd med disse lengslene fra den tid homofili var forbudt ved lov, til vår tid, der det kan bli forbudt ved lov å gi mennesker med slike følelser råd om å leve avholdende. Hele veien, har han vært tro mot det han visste var Guds gode vilje. I mellomtiden har den sjelesørgeren som ga ham rådet om å holde seg til å bli Guds ord den gangen, skiftet syn og blitt en del av strømmen. Men Øivind, som kjente smerten på kroppen, har stått fast. Hvilket vitnesbyrd!
Og ingen kan argumentere mot Øivinds historie.
Tankene går umiddelbart til Pride-bevegelsen, som har behersket historiefortellingen til fulle. Godt hjulpet av media er det nettopp slik denne bevegelsen har rullet frem og fått oppslutning. Historiene om menneskene som er berørt har blitt både brukt og misbrukt for å nå politiske mål. Ingen annen politisk bevegelse kan vise til lignende suksess i vår levetid.
Og nettopp derfor er Øivind Kjærland Svendsens historie viktig for oss som tror på Guds ord, og for dem som trenger et forbilde å se til når de selv står i spenningen mellom Ordet og følelsene.
Og derfor er hans historie dårlig nytt for den bevegelsen som vil ha Pride inn i teologien. For historien til Øivind viser en annen vei. En vei som leder til velsignelse.
Det er også Øivinds historie. Han har levd et rikt liv som enslig. Og nå er han en lykkelig gift mann. Det finnes en vei for den som bøyer seg under korset og under Ordet. Men det kan være fullt av kamp og smerte. Og det skal vi som ikke kjenner deres virkelighet være veldig ydmyke for.
«De som forteller historier beveger verden», er et godt og sant ordtak. La oss være frimodige i å løfte frem de gode historiene om Guds trofasthet og hans gode vilje, til en verden som lengter etter Gud og radikal etterfølgelse av ham, men som er full av dårlige rådgivere med dårlige historier som fører bort fra Gud.
Bibelen sier: Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til.
Det er evangeliet. Den gode historien. Den skal vi fortelle med frimodighet.