.png)
Da jeg var liten, sang vi på søndagsskolen om når det stormer. Teksten sier at når det stormer er Gud sterk, når vi er svake. Og at han hjelper oss å ta nye tak.
Dette er noe veldig mange mennesker kan vitne om, uavhengig av hvor de befinner seg historisk, geografisk og kulturelt. Det er en del av det kristne verdensbildet og Gudsbildet.
Det gjelder oss som enkelt mennesker… når det stormer i våre liv. Da kan vi vende oss til Gud, så han hjelper oss å komme helskinnet gjennom stormen og videre etterpå.
Det gjelder oss som nasjon. Da Norge var rammet av krig, vendte mennesker seg til Gud, og det ble en folkevekkelse fordi Gud lot seg nå, av et folk som kalte på ham på nødens dag.
I Ukraina hører vi om et helt folk som vender seg til Gud, når det de står overfor simpelthen er for stort og vanskelig og menneskelig makt kommer til kort. Det finnes ikke ateister lenger i Ukraina, sier norske misjonærer som kjenner folket og landet.
Kanskje du har opplevd en storm i ditt eget liv. Der Gud hjalp deg gjennom. Eller kanskje du står midt oppi en! Gud er sterk, når du er svak. Han hjelper deg å ta nye tak.
Jeg kjenner meg igjen i det.
En av grunnene til at evangeliet ikke går frem like fort på våre kanter, som det gjør andre steder i verden, er at mennesker opplever at de har det bra. Deres relative materielle velstand, gjør at mange føler at de ikke trenger Gud.
Kanskje det er noe i vår forkynnelse som mangler også, når mennesker går rundt uten en evighet over sine liv, fordi de tror de ikke trenger Gud.
Men de fleste opplever før eller siden, at det kommer en storm. Derfor trenger vi å holde det kristne håpet høyt i nasjonen. I våre skoler og barnehager, i Forsvaret, i storting og regjering, på våre nasjonale markeringer og ikke minst i flagget, der korset står, symbolet på det kristne håpet.
Vi som tilhører generasjonen som er rundt 40 år, har opplevd en fredelig og optimistisk tidsepoke som det kanskje ikke finnes maken til, i verdenshistorien. Vi har ikke opplevd de store stormene på verdensscenen. Samtidig er det ting som tyder på at de neste 40 årene, kan bli annerledes.
De andre søndagsskolesangene vi sang da jeg var liten, er borte nå. Det har kommet nye.
Men denne sangen «Når det stormer», har overlevd, og synges fortsatt. Kanskje er det tilfeldig. Eller kanskje er det noe i dette kristne håpet som vender tilbake. «Kall på meg i nødens stund, så vil jeg fri deg ut», sier Bibelen.
Vi som tilhører den kristne kirke har ikke grunn til å skamme oss over det budskapet vi kan gå med. Det er kanskje ikke så populært, alltid. Og kanskje ser ikke folk behovet for Gud i gode tider.
Men det kommer stormer, og da kan alle mennesker gripe hans sterke hånd.
Det er verdens beste nyheter. La oss være frimodige.
Så lenge KrF har eksistert, har partiet stått i spenningen mellom det kristenfolket forventer av dem og det å spille på lag med tidsånden. Det er alltid det siste hensynet som vinner frem til slutt.
Foto: Kristelig Folkeparti
Abortsaken har vært et slags unntak fra dette, der KrF har beholdt sitt prinsipielle syn, selv om partiet har vært i et sementert mindretall i flere tiår. Du kunne alltid regne med KrF til å fremme det ufødte barnets rett til liv, selv om det ikke var i nærheten av å få politisk flertall.
Nå er dette prinsippet kommet i spill, i forbindelse med debatten om utvidelse av retten til fri abort, til uke 18. Det siste er drevet frem av en rekke partier på stortinget, og kan fort bli lov, i løpet av kort tid.
Det er her KrFU denne helgen har gjort følgende resonnement: Vi klarer ikke gjøre noe med fri abort frem til uke 12. For å være bedre i stand til å bekjempe utvidelsen til uke 18, godtar vi dagens abortlov.
Problemet med det resonnementet, er at det ikke er noe som tyder på at det stemmer. De partiene som ønsker en utvidelse til uke 18, bryr seg overhode ikke om hva KrF mener. De søker politisk flertall for det de vil, og stemmer det gjennom i stortinget med én stemmes overvekt, dersom de kan.
KrFs syn har ingen relevans for utfallet av det spørsmålet.
Det eneste som skjer når KrF godtar dagens abortlov som gir kvinnen rett til fri abort frem til uke 12, er at de ufødte barna mister sine eneste forsvarere på stortinget. Realpolitisk gjør det ingen forskjell.
Det er historien som gjentar seg fra andre saker, der kristenfolket er i utakt med tidsånden. Et tydelig eksempel er at KrF en gang var imot partnerskapsloven. Men da det ble debatt om kjønnsnøytral ekteskapslov, aksepterte KrF partnerskapsloven for å bekjempe ekteskapsloven. Men den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt likevel, uten KrFs støtte.
Det hadde kanskje vært mer redelig av dem som ønsker å dra KrF i mer liberal retning i disse sakene som har så stor betydning for mange av KrFs kjernevelgere, om de sa at de ikke liker å være forbundet med standpunkter som ikke er populære. For det er utvilsomt det det handler om for mange.
De er simpelthen forlegne over å representere et parti som bygger politikken sin på Guds ord, og som representerer en motkultur som faktisk går imot den rådende kulturen på mange områder. Eller tidsånden, om du vil.
Abortsaken er den aller verste saken å vise denne type svakhet i.
For det handler om noe så grunnleggende som menneskeverdet. Og det skal man ikke forhandle om.
Det var menneskeverdet som gjorde at verden reiste seg mot slaveriet og nazismen. Og det er menneskeverdet som kommer til å gjøre at vi en dag nedkjemper dagens urett mot de minste og mest forsvarsløse, barna i mammas mage.
I Norge har vi høyere tillit til staten enn befolkningen i de fleste andre land i verden. Det har det vært gode grunner til.
Da OECD målte tillit i 2021, var det bare Sveits og Luxemburg som scoret høyere. For Norges del har denne høye tilliten til staten historiske forklaringer. Lenge før velferdsstaten kom, var landet vårt preget av dette. Jeg tror det dypest sett henger sammen med vår kristne historie, og vårt felles kristne verdigrunnlag. Dessuten er vi et lite land med kort vei fra den jevne borger til dem som styrer.
Så vet vi at tilliten er fallende, og det har sine forklaringer. Også her, tror jeg kristen tro og verdier på retur, er hovedforklaringen. En del av dette skyldes innvandring. Vi er mer forskjellige, og det gjør også noe med tilliten til hverandre, og derigjennom tilliten til staten.
Vi som tihører den organiserte kristne bevegelsen i landet har hatt god grunn til å ha tillit til staten. Den har beskyttet og støttet våre menigheter, skoler, omsorgstilbud og ikke minst vår trosfrihet. Lokalt, har det vært veldig gode relasjoner mellom politikere, kommuner og kristne aktører. Det er en solskinnshistorie, i all hovedsak.
Men tidene forandrer seg. Det er en smertefull erkjennelse. Men noe er i ferd med å gå tapt…
Lokalt legger kommunestyrer kjelker i veien for etablering av kristne skoler. På Klepp på Jæren fikk vi demonstrert hvordan lokalpolitikere stigmatiserer kristne og setter befolkningen opp mot dem, i saken om støtte til bedehusets ungdomsarbeid.
De siste årene har vi sett kristne aktører bli truet med statsstøttenekt, fordi de ikke vil endre lære. Kristne friskoler får merkbare kutt i statlig støtte, og er under press for å ansette mennesker som ikke deler skolens verdigrunnlag. Nå får også menigheter, som har rett på likebehandling med De norske kirke, spørsmål om de driver med diskriminering, når de skal fylle ut søknaden om statsstøtte.
Og snart er noen hver av oss i fare for å bli satt i fengsel for å ha bedrevet konverteringsterapi, dersom vi har forkynt evangeliet, eller hatt en samtale.
Kort sagt: Staten er ikke din venn.
Det tar tid for de fleste av oss å endre vår oppfatning på dette området. Vi har jo hatt god grunn til å ha tillit til offentlige myndigheter. Det har ikke vært naivt å tro godt om våre politikere og byråkrater. Men nå er det det.
Lykkeligvis er bibelen full av veileding om hvordan vi skal leve under alle slags
forhold. Når myndighetene setter vår tro eller samvittighet på prøve, har vi eksempler som Daniel, Sjadrak, Misjak og Abednego. Eller Moses, Ester, Nehemja og enken som stod overfor den rettferdige dommeren.
Når staten går fra tjener til hersker, er det viktig for troens folk å være våkne. Da gjelder det å vite hvem som er vår Herre, forsørger og vårt ene sikre håp i alle tider.
Kanskje det at vi ikke lenger kan ha samme tillit til staten, gjør at vi blir enda mer opptatt av å ha vår tillit til Gud. Det kan det komme noe godt utav.