top of page
Søk

Årets amerikanske mellomvalg kommer i det som fortsatt er en slags permanent unntakstilstand, med polarisering, mistro, kandidater uten politisk erfaring og en sørgelig mediesituasjon.


Herschel Walker er republikanernes kandidat i Georgia til senatet. En av de jevneste delstatene ved dette valget.


Tirsdag kveld går velgerne til urnene, eller pc-skjermene, i USA for å stemmer over en tredjel av senatet og hele representantenes hus, i tillegg til lokale valg. Dette blekner i forhold til presidentvalg, når det gjelder oppmerksomhet, særlig utenfor USAs grenser.


Men det er viktig nok, for det bestemmer hvem som bestemmer hva i Washington DC, og det er fortsatt der verdens mektigste kvinner og menn befinner seg, med presidenten i Det hvite hus, øverst på totempælen.


Men det siste er noe av det som blir interessant med tirsdagens valg. Hvor stor makt får Joe Biden, etter dette mellom valget? Blir det stort eller knapt republikansk flertall i representantenes hus, og kan han holde makten i senatet?


I representantenes hus tyder målingene entydig mot at republikanerne overtar flertallet når alle de 435 plassene står på valg. Det er republikansk vind i seglene, nasjonalt. Dessuten er det nesten uten unntak slik at den sittende presidenten mister flertallet i representantenes hus, ved første mellomvalg.


Blir det en knapp seier her til republikanerne, kanskje bare 20 plasser, har Biden en mulighet til å skape kompromisser med en sentrumsorientert politikk – slik han var kjent for før Obama-perioden.


Blir det en stor seier, kanskje 50 plassers overvekt, vil dette kammeret være en murvegg mot Biden.


Det store spørsmålet er om republikanerne også kan ta kontroll over senatet. Årets kull med senatorer ble valgt for seks år siden, i det som var et godt valg for republikanerne – da Trump ble president. Derfor må partiet gjøre et svært godt valg for å styrke seg denne gangen, og ta makten fra demokratene, som holder flertallet på tynnest mulige vis – med visepresident Kamala Harris’ dobbeltstemme.


Veldig mye tyder på at de gjør nettopp det. Republikanerne har vind i ryggen, inn mot valgdagen. Selv relativt svake kandidater, som Herschel Walker, en tidligere amerikansk fotballspiller i Georgia, kan vinne over en sittende demokratisk kandidat, med litt medvind.


Georgia, Arizona, Nevada, New Hampshire og Wisconsin er blant de delstatene der dette trolig avgjøres, og det er merkbart når man følger amerikanske medier, hvor mye mer optimistisk republikanerne er enn demokratene.


Joe Bidens popularitet er på ca 42% nå. Det er mer enn den har vært på det laveste, men fortsatt ikke bra, når han er partiets frontfigur. Dette sammenholdt med pris- og rentestigninger, særlig på fyring og bensin, gjør at republikanerne trolig trekker det lengste strået også i senatet.


Det betyr at Joe Biden får mindre handlingsrom, og det styrker repblikanernes evne til å stanse hans agenda, de neste to årene, før valget i 2024. Og amerikanske politikk er dessverre blitt slik, at det handler veldig mye om å stanse motparten, og mindre om egen politikk og gode kompromiss.


Mediene er verre enn politikerne selv, og er blitt rene heiagjenger for hver sin side – og mest til demokratenes fordel.


Tirsdagens valg er viktig, men også en veldig spennende opptakt til neste presidentvalg, som kommer til å bli et skue, nesten uansett.

Oppdatert: 1. nov. 2022

I dag vil jeg bruke denne spalten, til å hedre min far, Asbjørn Odd Ystebø, som ble stedt til hvile mandag denne uken.



Pappa var en god mann, tvers igjennom. De som kjente ham gjennom offentlighet, arbeid eller frivillig engasjement ble kjent med hans store hjerte for mennesker og hans store skaperevne. Hans store personlighet som kunne fylle et rom, og være midtpunktet. Men som også kunne lytte og samtale engasjert med den ene.

Han var den samme hjemme, som han var i møte med alle andre. En helstøpt mann med integritet og sterk samvittighet – gjennomsiktig og ekte.


Han hadde alltid et prosjekt, og noe han brant for. Og de prosjektene pappa jobbet med, ble alltid suksess. For oss var det et spennende liv, og vi fikk oppleve mer enn andre barn.


For oss var han verdens beste pappa. Vi manglet ingenting. Han stilte opp for oss på alle tenkelige måter. Selv om vi delte ham med mange, gjennom alle hans engasjement, var det aldri noen tvil om at hans hjerte lå hos oss hjemme – hos mamma og oss tre barna.


Det viste han hver dag gjennom ord og handling. Han fulgte oss opp uansett hvor vi var i verden. Etter at pappa ble pensjonist, ringte han hver dag. Han var brennende interessert i våre liv. Og gledet seg sammen med oss, over alt det gode som skjedde. Og bekymret seg lett, når ting ikke gikk på skinner.


Pappa var en fredens mann. Han strakk seg så langt han kunne, for å unngå konflikt, og ville også gjerne skåne oss for alt som var vondt og vanskelig. Han var varsom, sårbar og hensynsfull.


Han elsket oss – og vi elsket ham.


Pappa sine valg var styrt av troen hans og verdiene hans.


Troen formet ham. Og det har formet oss. I vårt hjem, har troen på Jesus vært en selvfølge. Det lærte vi av mamma og pappa sitt eksempel. De viste i handling, det de sa med ord. Slik fikk vi en trygg tro.


Vi fikk se hvordan veivalg og motgang ble møtt med gudsfrykt og bønn.


Pappa sitt faste utsagn lever fortsatt i oss: «Vi legger det i Guds hånd»


Pappa sine verdier lå dypt i ham. De ble stadig prentet inn i oss, som statements vi ikke glemmer. Her kommer et knippe av dem:


En raus hånd, skal aldri bli tom. Pappa levde generøst, og delte av seg selv og det han eide, med fremmede, venner og ikke minst med oss. En raus hånd skal aldri bli tom.


Alt ærlig arbeid er godt arbeid. Pappa så ikke forskjell - og gjorde ikke forskjell på høy og lav. Det fantes ikke gode og dårlige jobber. Alt ærlig arbeid er godt arbeid.


Det er bedre å lide urett enn å gjøre urett. For pappa var det ingen katastrofe om noen gjorde ham urett. Men det ville være det, om han gjorde urett mot andre. Det gjaldt både ute og hjemme. Det er bedre å lide urett enn å gjøre urett.


Trakk aldri på det som er hellig for andre. Pappa var trygg i sin kristne tro. Men hadde respekt for mennesker som trodde annerledes. Og var veldig opptatt av at det var et kristent ideal. Trakk aldri på det som er hellig for den andre.


Det du skal gjøre, gjør det av interesse. Pappa brukte tiden sin på det som ga ham energi og glede. Han lot seg begeistre av mennesker og historier og brukte det som drivkraft til å skape og til å bety noe for andre. Det du skal gjøre, gjør det av interesse.

Ta aldri det første glasset. Pappa hadde, gjennom sin oppvekst i arbeiderbygden Ålvik, sett alkoholens skadevirkninger. Hans klare budskap til oss, var at vi burde holde oss langt unna alkoholen, da var vi trygge. Ta aldri det første glasset.


Karakter er viktigere enn karakterer. Pappa var skolemann. Og elevene hans fikk gode resultater. Men han var alltid klar på at verdiene stod over skoleresultatene. Karakter er viktigere enn karaktere.


Disse verdiene vi lærte av pappa, er nå våre verdier. Pappa har satt dype spor i oss. Vi har fått en stor arv, gjennom dette – og den lever videre også til neste generasjon. Det er en stor rikdom.


Vi minnes pappa i takknemlighet.


Vi er takknemlige for en god far og et stort forbilde. Vi er stolte av hvem han var, og hva han utrettet.


Denne uken tok vi et tungt, men fredfullt farvel. Tungt fordi vi så gjerne skulle hatt mange flere år sammen her i livet. Fredfullt fordi vi ikke hadde noe uoppgjort. Vi sitter ikke igjen med noe vondt – bare gode tanker og minner. Og fordi vi vet at han ikke er borte, men har flyttet hjem til Jesus – og at vi skal ses igjen.


Bibelen beskriver det kristne livet som et idrettsløp, der vi løper mot et mål, himmelen, der en seierskrans venter.


Pappa har fullført løpet. Bevart troen. Da han krysset mållinjen 17. oktober lå seierskransen klar for ham. Han ble tatt imot med et «vel gjort, du gode og tro tjener».


Nå skal vi løpe våre etapper. Det blir rart å løpe uten pappa ved vår side. Men vi skal til samme sted, og en dag skal vi være sammen igjen. Livet er kort. Evigheten er lang. Det største pappa gjorde for oss, var å vise vei til evigheten.

Titusener møtte frem langs ruten da kristne venner av Israel gikk Jerusalemmarsjen forrige uke. Den kristne markeringen av kjærlighet til landet og folket har blitt Israels største turistbegivenhet. Hvis du ikke har opplevd marsjen håper jeg du vil si: Neste år i Jerusalem.



Det slagordet har en dyp betydning i jødisk tro og tradisjon. Både i påskemåltidet og under avslutningen av forsoningsdagen Jom Kippur, lyder ordene Neste år i Jerusalem. Og i mange hundre år, da Jerusalem var en fjern drøm for et folk som var spredt over hele verden, hilste de hverandre med denne hilsenen.


Å oppgi Jerusalem som det jødiske folks rette hjem og hovedstad var aldri noe alternativ. Og med Balfourerklæringen i 1917 og San Remo-avtalen i 1920, etableringen av staten Israel i 1948 og gjenforeningen av Jerusalem i 1967, har drømmen blitt til virkelighet. Nå er Jerusalem jødenes evige og udelelige hovedstad igjen.


Og dette har forarget Israels fiender siden da. Og det har vært og er en konstant kamp om jødisk suverenitet og sikkerhet i Jerusalem. Store deler av verden vil ikke anerkjene byen som landets hovedstad, og utbyggingen av byen er et stadig angrepspunkt mot Israel.


Derfor er det sterk symbolikk i at flere tusen kristne fra hele verden kommer til Jerusalem i regi av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. Ambassaden er jo nettopp etablert for å vise kristen kjærlighet til byen, landet og folket, i møte med omverdens fordømmelser.


Marsjen er blitt en sterk markering som ikke går upåaktet hen i Israel. Jerusalem Post delte begeistret om marsjen til sine lesere.


Etter to år med pandemi var det mange som lengtet til å besøke Israel og løvhyttefesten igjen. Fortsatt er det et stykke opp til antallet deltakere fra før korona, men rundt 2000 påmeldte til Internasjonale Kristne Ambassades arrangement i byens storstue Pais Arena, lar seg høre. Neste år blir det enda flere.


Som kristne har vi et særlig ansvar for å støtte Israel og det jødiske folk. Bibelen er tydelig på det. I tillegg kommer den urett som er gjort i kristendommens navn gjennom historien, som gjør at vi trenger å bygge bro mellom kristne og jøder. Og det er det som skjer nå, Mer enn noensinne i historien.


Midt i dette står Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. Og løvhyttefesten og Jerusalemmarsjen er synlige og konkrete uttrykk for denne forbrødringen.


Og mens tusener av kristne fra hele verden går i tog gjennom Jerusalems gater og svinger sine flagg, står unge og gamle israelere langs ruten og gleder seg over kjærlighetserklæringen. Noen tørker tårer. Alle gleder seg. Noe stort er på gang i vår tid, når jøder og kristne, som har samme Gud, Israels Gud, bygger vennskap og samarbeid i Jerusalem, verdenshistoriens viktigste by.


Kanskje du skal bli med; Neste år i Jerusalem.


bottom of page