.png)
18-19. august blir det nytt Oslo Symposium. Det blir det syvende i rekken, og denne gangen er det mer spennende enn noen gang.
Forsamling på Oslo Symposium 2019. Foto: Marion Haslien
I 2008 stiftet vi organisasjonen Kristenfolket, en kristen grasrotorganisasjon som skulle arbeide for å fremme kristenfolkets interesser i offentligheten. Noe av de første vi gjorde var å utgi Kristenfolkets velgerguide året etter, før stortingsvalget. Det ble stor oppmerksomhet, debatt i NRK med Trond Giske og brått var organisasjonen etablert i offentligheten.
Og to år senere, i februar 2011, dro vi i gang Oslo Symposium. Kristenfolket var arrangør, avisen Norge IDAG og Internasjonale Kristne Ambassade var sponsorer og samarbeidspartnere.
Siden den spede begynnelse med ca. 200 deltakere i 2011, vokste Oslo Symposium hver gang vi arrangerte det, frem til 2019 da det var hele 700 akkrediterte i Oslo Kongressenter.
I 2021 flyttet vi arrangementet til like før valget. Det var på grunn av koronapandemien. Vi klarte å gjennomføre det også denne gangen, selv med restriksjoner.
På grunn av fjorårets velkjente begivenheter, blir ikke Norge IDAG samarbeidspartner. Foreningen Kristenfolket har skiftet navn til Kristen Media Norge, og er fortsatt vertskap for konferansen. Enn så lenge er det bare Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem som er sammen med oss i dette. Dessuten har Kanal 10 lovet å sende arrangementet. Det er vi takknemlige for.
Vi gleder oss til å sette dagsorden igjen, og til å samles for en skikkelig folkefest, der vi retter fokus på våre kristne verdier og hjertesaker.
Denne gangen er det ekstra spennende å være arrangør, etter at virksomheten vår nå er utvidet til å være TV-arbeid, og det har skjedd så mange endringer. Vi er spent på påmeldingen, mediedekningen og økonomien.
Derfor måtte vi også gå noen runder for å finne ut om vi skulle tørre å satse videre på Oslo Symposium. Det gjør vi.
Datoene er satt. En del talere er allerede invitert. Vi kommer til å gjøre endringer i formatet, som gjør at symposiet blir enda mer attraktivt for deltakere, publikum og TV-seere. I løpet av et par uker har vi klart arenaen vi skal være på. Og etter hvert vil vi åpne for påmelding.
Landet vårt trenger at kristenfolket løfter røsten. Det er ingen andre som kan fylle vår plass. Derfor trenger vi Oslo Symposium. Derfor satser vi. Og så må vi, som i alle ting, sette vår lit til Gud, så han hjelper oss til å lykkes.
Hjertelig velkommen til Oslo Symposium, 18. og 19. august i hovedstaden.
Vi sees der!
Det hadde vært fint om alle var enige med oss kristne. Sånn er det ikke. Vi er jo ikke enige med hverandre en gang. Så hadde det vært fint om folk i det minste hadde forståelse for oss. Men sånn er det dessverre heller ikke. Sant å si er det liten forståelse for det vi tror og lærer. I det minste kunne det vært godt om vi ble respektert. Men selv det har vi problemer med fra tid til annen.
Mange kristne klør seg i hodet over hvordan vi kan gå frem for å større forståelse av vår samtid. Det er ikke unaturlig. Vi vil jo gjerne bli forstått og likt.
Og jeg tror vi gjør vel i å spørre oss selv hva vi kan gjøre for å redusere friksjonen mellom oss og samfunnet for øvrig. Er det noe i vår måte å opptre på, eller måten vi kommuniserer på som gjør at vi gjør det vanskeligere for oss selv, eller gjør evangeliet mindre tilgjengelig for alle dem som trenger det? Jeg tror, hvis vi skal være ærlige, at vi har en vei å gå i så måte.
Men så er det en annen side ved dette, som er viktig å forstå. Jesus sa til disiplene at de ville ha trengsler i denne verden. Vi har ikke andre løfter enn dem. Det hører til det kristne livet.
Og veien er kort fra kritisk selvgranskning, der vi spør oss hva vi kan gjøre annerledes for å redusere den motstanden vi står overfor, til at vi spør oss hvordan vi kan forandre evangeliet for å oppnå det.
Og det er den øvelsen vi nå ser utspille seg i kristen-Norge. Men det er jo ikke vi som skal forandre evangeliet. Det er evangeliet som skal forandre oss.
Og i stedet for å forandre evangeliet, la oss heller se hva evangeliet kan lære oss om å leve i tider som disse.
Bibelen har et nydelig eksempel om det å stå fast i troen og bekjennelsen, når presset fra omgivelsene er enormt.
I historien om Daniel har kongen bestemt at det skal være forbudt å tilbe noen andre enn ham i 30 dager. 30 dager… det var jo ikke ille. Jeg tror veldig mange av oss hadde tenkt at det kan vi tåle, så slipper vi konsekvensene av motstanden fra omgivelsene.
Men Daniel fryktet Gud mer enn han fryktet kong Nebukadnesar. Så i stedet for å bøye seg for kongen, bøyde han kne for Gud, slik han aldeles alltid hadde gjort. Og han gjorde det med vinduene åpne, ikke i skjul.
Jeg er sikker på at det er mange andre troende som ga Daniel velmente råd om hva han skulle gjøre for å unngå friksjon med konge og resten av samfunnet. Men han var mest opptatt av å gjøre det Gud ville. Og i stedet for å bli en belastning, ble han en stor velsignelse for de andre troende og for hele landet.
I stedet for å være engstelige for en kultur som ikke er enig med oss, forstår oss eller respekterer oss, la oss heller gjøre som Daniel. Bøye våre knær, åpne våre vinduer og stå opp for Gud og for hans evige ord, som vi aldeles alltid har gjort.
Og som med alle ting, la oss gjøre det ydmykt og fulle av kjærlighet. Og ikke minst, tro på Gud.
Det skjer noe fint når kristne kommer sammen på tvers av menigheter for å forenes i det som binder oss sammen. Fellesmøter er de beste møtene.
Bamble: Pastor i Livets Vann, Erik Jensen leder forkynnerringen i Bamble. Bak ham til venstre er pastorkollega Fernando de Ornelas fra Betania Stathelle.
I helgen fikk jeg den store gleden å tale på Fellesmøtene i Bamble. Menigheter fra Langesund og Stathelle-området har en sterk tradisjon for fellesmøter. På grunn av koronapandemien, var det lenge siden sist. Og det var stort for kristenfolket i Bamble å komme sammen, og det var stort å være gjest.
Fellesmøter er en anledning til å bli kjent med andre kristne i området, og det har en egenverdi. Men den største betydningen, er den åndelige. Det at vi som troende står sammen i «én ånd» gjør oss sterkere og betyr mye for vårt åndelige gjennomslag på vårt sted. Dessuten er det et vakkert vitnesbyrd for omverdenen.
«Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler», sier Johannes 13.34-36.
Men når vi setter oss fore å komme sammen gjennom tverrkirkelig fellesskap, må det skje på sannhets grunn. Fellesskap for fellesskapets skyld er ikke bra, hvis det går på bekostning av troskapen mot Bibelen. Da kan slike samlinger gjøre mer skade enn gagn. Og her utfordres vi, til tydelighet «sannheten tro i kjærlighet».
I Bamble har dette blitt aktualisert. Telemark, som har vært en konservativ del av kirkens geografi, har de senere årene fått en rekke prester som bryter med Guds ord i spørsmål om bibelens syn på samliv og seksualitet. Det har utfordret fellesskapet i Bamble, men det har forkynnerringen, under ledelse av Livets Vann-pastor Erik Jensen, håndtert godt.
Den norske kirkes prester som bryter med Bibelen på dette punktet, er det ikke riktig å ha felles gudstjenesteplattform med, slik jeg ser det. Men menighetens medlemmer skal ikke stenges ute av det tverrkirkelige fellesskapet på grunn av en prest ansatt av de kirkelige organer.
Fasiten i Bamble denne helgen ble en flott helg der Guds ord og overgivelse til Jesus fikk være samlingspunktet. Men det skjer ikke av seg selv - det er en frukt av det lokale arbeidet over tid der man nettopp har samlet seg om det som forbinder evangeliske kristne som er tro mot Guds ord.
Fremtiden skille i den kristne bevegelsen i Norge og ellers, går ikke langs de gamle skillelinjene som dåp, hellige ånds gaver og valg av kirkelig organisering. Det vil gå mellom dem som etter beste evne, og så langt en ser, vil være trofaste mot Guds ord og ha tillit til ham, selv om det kommer press utenfra.
Historien viser at det er også da, og bare da, evangeliet går frem.