Et fullført løp

I dag vil jeg bruke denne spalten, til å hedre min far, Asbjørn Odd Ystebø, som ble stedt til hvile mandag denne uken.

Pappa var en god mann, tvers igjennom. De som kjente ham gjennom offentlighet, arbeid eller frivillig engasjement ble kjent med hans store hjerte for mennesker og hans store skaperevne. Hans store personlighet som kunne fylle et rom, og være midtpunktet. Men som også kunne lytte og samtale engasjert med den ene.

Han var den samme hjemme, som han var i møte med alle andre. En helstøpt mann med integritet og sterk samvittighet – gjennomsiktig og ekte.

Han hadde alltid et prosjekt, og noe han brant for. Og de prosjektene pappa jobbet med, ble alltid suksess. For oss var det et spennende liv, og vi fikk oppleve mer enn andre barn.

For oss var han verdens beste pappa. Vi manglet ingenting. Han stilte opp for oss på alle tenkelige måter. Selv om vi delte ham med mange, gjennom alle hans engasjement, var det aldri noen tvil om at hans hjerte lå hos oss hjemme – hos mamma og oss tre barna.

Det viste han hver dag gjennom ord og handling. Han fulgte oss opp uansett hvor vi var i verden. Etter at pappa ble pensjonist, ringte han hver dag. Han var brennende interessert i våre liv. Og gledet seg sammen med oss, over alt det gode som skjedde. Og bekymret seg lett, når ting ikke gikk på skinner.

Pappa var en fredens mann. Han strakk seg så langt han kunne, for å unngå konflikt, og ville også gjerne skåne oss for alt som var vondt og vanskelig. Han var varsom, sårbar og hensynsfull.

Han elsket oss – og vi elsket ham.

Pappa sine valg var styrt av troen hans og verdiene hans.

Troen formet ham. Og det har formet oss. I vårt hjem, har troen på Jesus vært en selvfølge. Det lærte vi av mamma og pappa sitt eksempel. De viste i handling, det de sa med ord. Slik fikk vi en trygg tro.

Vi fikk se hvordan veivalg og motgang ble møtt med gudsfrykt og bønn.

Pappa sitt faste utsagn lever fortsatt i oss: «Vi legger det i Guds hånd»

Pappa sine verdier lå dypt i ham. De ble stadig prentet inn i oss, som statements vi ikke glemmer. Her kommer et knippe av dem:

En raus hånd, skal aldri bli tom. Pappa levde generøst, og delte av seg selv og det han eide, med fremmede, venner og ikke minst med oss. En raus hånd skal aldri bli tom.

Alt ærlig arbeid er godt arbeid. Pappa så ikke forskjell - og gjorde ikke forskjell på høy og lav. Det fantes ikke gode og dårlige jobber. Alt ærlig arbeid er godt arbeid.

Det er bedre å lide urett enn å gjøre urett. For pappa var det ingen katastrofe om noen gjorde ham urett. Men det ville være det, om han gjorde urett mot andre. Det gjaldt både ute og hjemme. Det er bedre å lide urett enn å gjøre urett.

Trakk aldri på det som er hellig for andre. Pappa var trygg i sin kristne tro. Men hadde respekt for mennesker som trodde annerledes. Og var veldig opptatt av at det var et kristent ideal. Trakk aldri på det som er hellig for den andre.

Det du skal gjøre, gjør det av interesse. Pappa brukte tiden sin på det som ga ham energi og glede. Han lot seg begeistre av mennesker og historier og brukte det som drivkraft til å skape og til å bety noe for andre. Det du skal gjøre, gjør det av interesse.

Ta aldri det første glasset. Pappa hadde, gjennom sin oppvekst i arbeiderbygden Ålvik, sett alkoholens skadevirkninger. Hans klare budskap til oss, var at vi burde holde oss langt unna alkoholen, da var vi trygge. Ta aldri det første glasset.

Karakter er viktigere enn karakterer. Pappa var skolemann. Og elevene hans fikk gode resultater. Men han var alltid klar på at verdiene stod over skoleresultatene. Karakter er viktigere enn karaktere.

Disse verdiene vi lærte av pappa, er nå våre verdier. Pappa har satt dype spor i oss. Vi har fått en stor arv, gjennom dette – og den lever videre også til neste generasjon. Det er en stor rikdom.

Vi minnes pappa i takknemlighet.

Vi er takknemlige for en god far og et stort forbilde. Vi er stolte av hvem han var, og hva han utrettet.

Denne uken tok vi et tungt, men fredfullt farvel. Tungt fordi vi så gjerne skulle hatt mange flere år sammen her i livet. Fredfullt fordi vi ikke hadde noe uoppgjort. Vi sitter ikke igjen med noe vondt – bare gode tanker og minner. Og fordi vi vet at han ikke er borte, men har flyttet hjem til Jesus – og at vi skal ses igjen.

Bibelen beskriver det kristne livet som et idrettsløp, der vi løper mot et mål, himmelen, der en seierskrans venter.

Pappa har fullført løpet. Bevart troen. Da han krysset mållinjen 17. oktober lå seierskransen klar for ham. Han ble tatt imot med et «vel gjort, du gode og tro tjener».

Nå skal vi løpe våre etapper. Det blir rart å løpe uten pappa ved vår side. Men vi skal til samme sted, og en dag skal vi være sammen igjen. Livet er kort. Evigheten er lang. Det største pappa gjorde for oss, var å vise vei til evigheten.

Neste år i Jerusalem

Titusener møtte frem langs ruten da kristne venner av Israel gikk Jerusalemmarsjen forrige uke. Den kristne markeringen av kjærlighet til landet og folket har blitt Israels største turistbegivenhet. Hvis du ikke har opplevd marsjen håper jeg du vil si: Neste år i Jerusalem.

Det slagordet har en dyp betydning i jødisk tro og tradisjon. Både i påskemåltidet og under avslutningen av forsoningsdagen Jom Kippur, lyder ordene Neste år i Jerusalem. Og i mange hundre år, da Jerusalem var en fjern drøm for et folk som var spredt over hele verden, hilste de hverandre med denne hilsenen.

Å oppgi Jerusalem som det jødiske folks rette hjem og hovedstad var aldri noe alternativ. Og med Balfourerklæringen i 1917 og San Remo-avtalen i 1920, etableringen av staten Israel i 1948 og gjenforeningen av Jerusalem i 1967, har drømmen blitt til virkelighet. Nå er Jerusalem jødenes evige og udelelige hovedstad igjen.

Og dette har forarget Israels fiender siden da. Og det har vært og er en konstant kamp om jødisk suverenitet og sikkerhet i Jerusalem. Store deler av verden vil ikke anerkjene byen som landets hovedstad, og utbyggingen av byen er et stadig angrepspunkt mot Israel.

Derfor er det sterk symbolikk i at flere tusen kristne fra hele verden kommer til Jerusalem i regi av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. Ambassaden er jo nettopp etablert for å vise kristen kjærlighet til byen, landet og folket, i møte med omverdens fordømmelser.

Marsjen er blitt en sterk markering som ikke går upåaktet hen i Israel. Jerusalem Post delte begeistret om marsjen til sine lesere.

Etter to år med pandemi var det mange som lengtet til å besøke Israel og løvhyttefesten igjen. Fortsatt er det et stykke opp til antallet deltakere fra før korona, men rundt 2000 påmeldte til Internasjonale Kristne Ambassades arrangement i byens storstue Pais Arena, lar seg høre. Neste år blir det enda flere.

Som kristne har vi et særlig ansvar for å støtte Israel og det jødiske folk. Bibelen er tydelig på det. I tillegg kommer den urett som er gjort i kristendommens navn gjennom historien, som gjør at vi trenger å bygge bro mellom kristne og jøder. Og det er det som skjer nå, Mer enn noensinne i historien.

Midt i dette står Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. Og løvhyttefesten og Jerusalemmarsjen er synlige og konkrete uttrykk for denne forbrødringen.

Og mens tusener av kristne fra hele verden går i tog gjennom Jerusalems gater og svinger sine flagg, står unge og gamle israelere langs ruten og gleder seg over kjærlighetserklæringen. Noen tørker tårer. Alle gleder seg. Noe stort er på gang i vår tid, når jøder og kristne, som har samme Gud, Israels Gud, bygger vennskap og samarbeid i Jerusalem, verdenshistoriens viktigste by.

Kanskje du skal bli med; Neste år i Jerusalem.

En ny tid for kristne virksomheter

Lenge har vi følt det økte presset mot kristne virksomheter, når det gjelder offentlig finansiering. Dette statsbudsjettet markerer inngangen til en ny tid, der det blir merkbart dårligere vilkår, og der diskrimineringen av kristne blir mer åpenlys.

Her er noen organisasjoner og øremerkede tilskudd som blir nullet fra neste år…

· Blå Kors recovery 1,6 mill. kroner.

· Frelsesarmeen Gatehospital i Bergen 30,6 mill. kroner.

· Frelsesarmeen Gatehospital i Oslo 50 mill. kroner.

· Frelsesarmeens rusomsorg 2 mill. kroner.

· Stiftelsen Evangeliesenteret 35,7 mill. kroner.

· Stiftelsen Karmsund ABR 1,5 mill. kroner.

· Stiftelsen Kraft 3,3 mill. kroner.

· Stiftelsen P22 23,6 mill. kroner.

I tillegg kommer et symboltungt kutt i støtten til bibelskolene, der regjeringen nå vil kutte fra 75% til 65% støtte.

I tillegg kutter regjeringen støtten til utvekslingsprogrammene til Danielsen og Drottningborg skoler. Beløpene er ubeydelige i statsbudsjettet, men veldig viktig for dem det gjelder. Kongshaug musikkgymnas får også kutt i sin støtte.

Til sammen rammes kristne skoler av et kutt på 40 millioner kroner.

Det er ikke vanskelig å se at dette er rent ideologisk motivert fra regjeringen. De ønsker ikke at kristne skoler skal ha gode vilkår. De vil at alle skal gå i den offentlige skolen, og at dersom noen skal gå på kristne friskoler, skal de ta regningen selv.

Slik er det i andre land, og det gjør at bare de rike har råd til å velge slike skoler, og at tilbudet er knapt. I Norge har det vært et beskjedent friskoletilbud, men likevel stort nok til at mange tusen elever og familier har glede av det. Det er nå i fare, og det skyldes en villet politikk fra regjeringen.

Kunnskapsminister Tonje Brenna er en del av en ny generasjon AP-politikere, som har blitt radikalisert i kampen mot kristne skoler og menigheter. Det har vært en påfallende trend de siste 20 årene, der AUF har kommet med stadig mer ytterliggående forslag for å ta kverken på friskolene. Mest kjent er kanskje forslaget om å forby alle slike skoler i 2011. Nå er disse AUF’erne blitt voksne, og nå settes ideene deres ut i livet.

Disse målrettede og symboltunge kuttene mot kristne skoler og organisasjoner, er også et uttrykk for at Arbeiderpartiet ikke lenger prøver å komme overens med KrF.

Tidligere har det være en implisitt enighet om å ikke lage for høye bølger i disse spørsmålene, fra begge sider. Men nå er KrF så lite og avmektig at AP ikke lenger ser seg tjent med en slik enighet. Nå ruller de på med sin politikk, og regner med at denne vil bli stående, også når de forlater regjeringskontorene.

Dette er en påminnelse om at valg har konsekvenser, og at den relative tilbakegangen i kristen-Norge får konsekvenser som vil kjennes på kroppen.

Det er bare å brette opp ermene for kristne virksomheter. De ble aldri startet av staten, eller med statsstøtte, og det bør heller ikke være statsstøttekutt som koster dem livet.