En frihetskamp

I takt med at Israel gjennomfører oppdraget sitt på Gaza, øker de sivile tapene og den ensidige fordømmelsen av Israel.

Rettferdig kamp: Israels hærsjef Herzi Halevi inspirerer sine soldater til den nødvendige aksjonen i Gaza. Foto: IDF

Israel hadde stor sympati i verdensopinionen i dagene etter angrepet 7. oktober. Men det gikk ikke mange dagene før pressen falt tilbake i den gamle historiefortellingen som sier at Israel dypest sett kan takke seg selv, og at de ikke har rett til å forsvare seg selv.

Nå flommer mediene over av harmdirrende kritikk av Israel for de sivile lidelsene på Gaza. Israel får beskjed, blant annet av vår regjering, om å stanse sine nødvendige aksjoner for å nøytralisere Hamas og beskytte sin egen befolkning fra nye angrep.

Israel har gjort alt i sin makt for å skåne sivile. De har gitt mange advarsler både på telefon og gjennom flygeblader. De har drøyet i det lengste så alle som vil evakuere får tid til å komme seg i sikkerhet. Men noen blir igjen. Det kan ikke Israel lastes for.

Og mens rakettene altså fortsatt regner over Israels sivile, kreves det at Israel skal la være å forsvare seg.

Det ropes på at Israel skal gi rom for forsyninger til Gaza. Samtidig er det dokumentert at det er både mat, vann og drivstoff i Gaza, men det ligger gjemt i tunneler forbeholdt Hamas.

I Israel bygger de tilfluktsrom for sin sivilbefolkning. I Gaza sender de sivilbefolkningen opp på hustakene og sender terroristene i tunnelene.

Men ingen holder Hamas ansvarlig. Bare Israel.

Det som nå skjer, er ikke Israels skyld. Det er Hamas. Og om Hamas skal dele ansvaret med noen, er det vestlige regjeringer som vår, som i årevis har pøst milliarder inn i hendene på korrupte palestina-arabiske ledere, uten å holde dem ansvarlig. Ansvarlig for indoktrinering av barn. For smugling av våpen og oppbygging av terrorkapasitet.

Det mangler ikke på unnskyldninger for Palestina-araberne. Våre medier og politikere behandler dem som annenrangs mennesker som er ute av stand til å ta rasjonelle beslutninger til beste for sin egen fremtid og sine barn. De må liksom bare hate jøder og være terrorister.

Det er smertefullt å se lidelsene på arabisk side. Forhåpentligvis er dette en frigjøringskamp som også kan sette fri befolkningen i Gaza fra Hamas sitt terrorregime. De har styrt sin egen befolkning med grusomme metoder.

Forhåpentligvis kan det bli en våpenhvile snart, og tilførsel av humanitær hjelp til dem som lider. Men det må ikke skje på bekostning av kampen mot Hamas. Den må vinnes.

Israel må stanse rakettilden fra Gaza, og Israel må hente hjem gislene.

Og så både tror og håper jeg at Israels ledere er sterke nok til å stå imot kritikken fra mange land som ikke forstår, eller vil forstå, denne konflikten eller hva Israel står overfor. Det er Israel selv som har fått kjenne dette på kroppen, og de vet hva som må til.

Så spør jeg meg hvor palestina-vennene har vært, særlig de siste 15 årene mens Hamas har bygget opp sin militære kapasitet på bekostning av sin egen sivilbefolknings ve og vel. Bryr de seg egentlig om folket i Gaza, eller er det kampen mot Israel som motiverer dem?

Det kan være krevende for noen å stå opp for Israel i disse dager. Men det er rett. Historiens dom vil være klokkeklar. Den vil være i Israels favør.