Det gamle evangeliet

Forkynnelsen av evangeliet er sentralt i misjonsbefalingen, som er alle kristnes oppdragsbrev. Det må ikke gjøres vanskeligere enn det er. 

Forrige uke var 1000 kristne ledere fra hele Europa samlet i Berlin. Foto: Billy Graham Evangelistic Association

Det forskes mye på hva som er den beste måten å drive kristent arbeid på. Missiologi er et helt fagfelt, der noen av de beste og skarpeste i blant kristne akademikere og kirkestrateger jobber med formelen for Guds rikes vekst.  

Ære være dem som gjør dette, og det er mye nyttig læring i det. Samtidig er det en fare for at vi fokuserer for mye på sosiologi, og for lite på det enkle evangeliet.  

Jesus har gitt oss oppskriften gjennom sitt eksempel og gjennom bibelen. Det handler om å være full av kjærlighet til mennesker og Gud og om å forkynne evangeliet.  

Forrige uke fikk jeg være gjest da organisasjonen som ble startet av Billy Graham inviterte til en samling om evangelisering i Europa. På talerstolen stod det mange imponerende forkynnere og akademikere. Men det de forkynte var ganske enkle sannheter, som ikke var særlig nye eller oppsiktsvekkende.  

Det handlet om følgende veldig enkle sannheter. 

·       Guds bud til oss, er å forkynne evangeliet.  

·       Om at evangeliseringen må bygge på bibelen og god teologi.  

·       Mennesket er fortapt uten Jesus 

·       En evangelist må leve et hellig liv 

·       Tjeneste for evangeliet har en omkostning 

·       Bønn er avgjørende for å forkynne evangeliet 

·       Den hellige ånd hjelper oss i forkynnelsen 

·       Vi må sette mennesker på valg 

·       Vi skammer oss ikke over evangeliet 

Som sagt, ingenting nytt eller overraskende, men du verden hvilken sprengkraft disse sannhetene har.  

Sosiologien er forskjellig på tvers av kulturer. Men evangeliet er det samme.

Ingen vet dette bedre enn Billy Graham-organisasjonen, som virker over hele verden. Oppskriften er den samme, over alt. Det handler om å forkynne evangeliet og sette mennesker på valg.  

Det begynte Billy Graham med i 1937. Det holder hans sønn Franklin og sønnesønn Will på med, snart 90 år etter.  

Det har vært rikelig anledning til å spore av og følge moter og trender gjennom 90 år, men det har familien Graham latt være. De har holdt seg til det gamle evangeliet og forkynnelsen av dette, og det har de gjort til vekkelse over hele verden i 90 år.  

Vi lengter etter vekkelse også i Norge. Den siste tiden har vi i Kristen Media Norge satt fokus på evangelisttjenesten, som har vært på vikende front i Norge de siste tiårene. Evangelistene må tilbake, vi mangler noe, når det er få av dem. 

Vi har også satt fokus på det som faktisk skjer av vekkelse i Norge, nemlig den stille vekkelsen blant unge kristne, som blant annet viser seg gjennom bevegelsen krigerne og søstrene. Hva er hemmeligheten der? Det viser seg at det handler om forkynnelsen av evangeliet, lesing av bibelen, bekjennelse av synder, forbønn og åndelig fellesskap.  

Det er enkle, grunnleggende praksiser som har stått seg i 2000 år, gjennom skiftende epoker og kulturer. For tidene forandrer seg, men evangeliet består uforandret og er like aktuelt i dag som da Billy Graham gikk på talerstolen for første gang i 1937, eller da den kristne kirke ble etablert på pinsedag for 2000 år siden.  

Det er en oppmuntring til alle oss som ikke har doktorgrad verken i teologi eller sosiologi. Troen kommer av forkynnelsen.

Europas eneste håp

Europa har store problemer. Heldigvis finnes det en løsning på dem alle.

Vårt kontinent har opplevd hvordan evangeliet om Jesus, kan forvandle en sivilisasjon. Det var evangeliet som gjorde Europa verdensledende på kunnskap, barmhjertighet og velstand.

Denne uken er 1000 kristne ledere fra hele Europa samlet i Berlin. Foto: Wikipedia

Det var da evangeliet slo rot i de europeiske nasjoner at vi fikk sykehus, omsorgstiltak, skole og økonomisk vekst.

Reformasjonen og vekkelsene forvandlet land etter land, inkludert vårt eget, og ga store deler av Europa noe nytt å leve for, et nytt kompass å styre etter. Det ga resultater.

Særlig den industrielle revolusjonen vokste frem som følge av det statsviteren Max Weber kalte protestantisk etikk og kapitalismens ånd.

Europa ble et lys og et forbilde for hele verden, på grunn av evangeliet.

Men det snudde. Vekkelsens barn og barnebarn trodde de kunne nyte fruktene av kristendommen, samtidig som de kunne omfavne gudløshet, hedonisme og materialisme.

Og særlig de siste 60 årene har utviklingen gått bort fra det evangeliet som skapte Europa. Og på et århundre har Europa gått fra å være et kristent kontinent, til å bli et sekulærfundamentalistisk forsøksprosjekt, som er i ferd med å feile.

Europa i 2025 fengsler mennesker som tror på bibelen, eller ber foran sykehus. Men de finansierer og statsautoriserer det Guds ord kaller synd.

Konsekvensene er et kontinent i forfall. Kirkene tømmes, lovene avkristnes og fødselstallene raser.

Samtidig øker den ikke-vestlige innvandringen, uroen og parallellsamfunnene.

Vi får færre kristne og færre gudstjenester, men flere muslimer, mer antisemittisme og flere pride-tog.

Men hjelpen er ikke langt unna. Evangeliet som har reddet Europa før, kan gjøre det igjen.

Denne uken er 1000 kristne ledere fra hele Europa samlet i Berlin for å si «så langt men ikke lenger». Vi vil ta dette kontinentet tilbake. Vi vil løfte evangeliet på nytt. I kirkene ja, men også i gatene, over TV-skjermene, til unge og gamle, til dem som har bodd her i generasjoner og dem som akkurat har kommet.

Når man har levd i 60 år med mer eller mindre kontinuerlig avkristning, er det lett å tenke at det vil fortsette i en rett linje. Men den som tenker det, kjenner ikke kirkens og misjonens historie. Det er en historie om at Gud gjør noe nytt. De gamle kalte det besøkelsestid.

Og viktigere enn å kjenne historien, er å kjenne Bibelen. For den forteller om oppstandelseskraft. Det står at den samme kraft som oppreiste Jesus fra de døde, bor i oss som tror.

Det betyr at når det ser ut som om kristendommen i Europa er i ferd med å dø ut, kan den komme tilbake med styrke – og redde Europa igjen.

Den moralske vinneren

Det europeiske publikum ga sin overveldende støtte til den israelske artisten Yuval Raphael i Eurovisjonen lørdag kveld. Hun og Israel ble den moralske vinneren.

Yuval Raphael.

De forutsigbare fordømmelsene mot Israel gjorde seg gjeldende også foran Grand Prix-finalen, slik det gjorde sist og til stadighet gjør, enten det gjelder musikk, idrett eller kunst.

Israels fiender er ikke særlig kreative, men de hjelpes frem av mediene som ikke kan få nok av Israelhets, og med glede tjener som ropert for alle som vil uttømme sin vrede over den jødiske staten.

Man kan definitivt diskutere nyhetsverdien ved at det er anti-israelske protester i gatene og i salen når Israel opptrer. Det hadde vel vært mer oppsiktsvekkende om protestene uteble en gang. Det hadde vært en nyhet.

Men stemningen piskes opp, også hjulpet av norske aktører, som de 18 artistene som gikk ut med et boikott-opprop, og skaper inntrykk av at alle hater Israel. Anti-israel-journalistikk er blitt en pliktmessig øvelse for alle norske mediehus. Men særlig viktig, nyttig eller nyvinnende er den ikke. Man blar fort forbi.

Overraskelsen var stor da publikums dom var klar. Den skar gjennom all mediestøyen, og kåret det israelske bidraget til den soleklare publikumsvinneren.

Den sterke fortellingen til 24-år gamle Yuval Raphael og den fantastiske sangen og vokalprestasjonen traff folk over hele kontinentet i hjertet.

Hvor stor andel av Israels støtte som kom fra Israelsvenner som støttet dem av hjerte, og hvor mange som har vært beveget av sangen og artisten alene, er ikke godt å si. Det har vært begge deler. Yuval fikk blant annet 12 poeng fra muslimske Aserbadjan, og 10 poeng fra antisemittiske Norge. Dem som vil avskrive dette som en koordinert aksjon fra Israels venner har en vanskelig sak å bevise.

Den folkelige støtten til Israel må ha vært vanskelig å svelge for Israels fiender i mediene på venstresiden. Det var fagjuryen som sørget for at Israel ikke fikk første- , men andreplass. Den norske fagjuryen hadde ikke ett poeng å gi til Israel. Det fremstår suspekt, etter å ha sett de andre fremføringene. Det har vært aktivister på begge sider, og Israel vant folkets støtte, men tapte hos de håndplukkede jurymedlemmene.

At Israel ikke vant etter juryens inngripen, kan være en skjult velsignelse. Israel slipper å arrangere Eurovisjonen neste år. Israels fiender ville brukt det som en ny massiv demonstrasjon av sine anti-israelske og antisemittiske holdninger. Nå får de ikke den gleden. Men Israel har gleden av å vite at folket i Europa ikke lot seg manipulere av medienes skandalisering.

De ga sin kjærlighet til Yuval Raphael og Israel.

Artisten opptrådte med verdighet og klasse, slik hennes forgjenger Eden Golan gjorde i under fjorårets Eurovisjon i Malmø.

De var og er fantastiske ambassadører for sine hjemland og uttrykker en styrke og rakryggethet som forteller mye om hvorfor et prøvet og forfulgt folk består, vokser og blomstrer, selv med mostand og fiender på alle kanter.

Både i Midtøsten og i Eurovisjonen er Israel den moralske vinneren.

Det vet alle.