top of page
Søk

Hva skal til for å bringe ende på krigen i Midtøsten, og unngå ytterligere tap av uskyldige menneskeliv? Israels fiender må legge ned våpnene. For Israel har plikt til å beskytte sin befolkning.


Israels første og største plikt, er å beskytte sine egne innbyggere. Foto: IDF


Når man følger den norske mediedekningen, kan man få inntrykk av at aktørene i denne konflikt er moralsk likeverdige, og at noen bare må gi etter, og at det er det samme hvem. Ønsket om våpenhvile, trumfer alle andre vurderinger.


Da er det nyttig å minne om at Israel, siden sin opprettelse i 1948 har hatt som eneste ønske, å leve i fred med sine naboer. Fred har de aldri fått. Angrepene som begynte dagen etter at staten Israel ble erklært, har siden kommet mot dem i forskjellige former, enten som konvensjonell krig eller terrorisme av forskjellige slag.


7. oktober skjedde det igjen, og det skulle være unødvendig å gjenta hva som skjedde den skjebnetunge dagen, for knapt et år siden.


Det som har vært ekstra smertefullt for Israel denne gangen, har vært de mange gislene Hamas tok, og som har satt Israel i en umulig situasjon, der de bare har hatt dårlige alternativer å velge mellom, i sitt svar på angrepet.  


En våpenhvile, der gislene ble levert tilbake, har syntes å være det beste Israel kan håpe på den siste tiden.


Søndag sa USAs talsmann John Kirby at Hamas-leder Yahya Sinwar ikke har vært interessert i det, siden seks gisler ble drept, for vel tre uker siden. Selv en amerikansk administrasjon som er den mest politisk radikale og minst Israelvennlige noensinne, må iblant erkjenne at det er terroristene som har ansvaret for at det er krig, ikke Israel.


Det kunne være nyttig for den norske regjeringen å lytte til. Det betyr ikke noe for utfallet av krigen eller det som skjer på bakken, hva den norske regjeringen sier. Men det hadde hjulpet Norge om ikke den norske stats- og utenriksministeren satte oss alle i forlegenhet med sine uttalelser. Og det hadde vært fint om vår regjering ikke ledet an blant vestlige land, i en urettferdig og historieløs forfølgelse av den jødiske nasjonen, med sine anklager og sin aktivisme.


Status quo er en umulighet for Israel. De kan ikke glemme gislene. Etter hvert som tiden går, dør de. Israelske myndigheter tror nå at bare 50 av de om lag 100 gislene som er igjen på Gaza, lever. De må lete etter dem.


I nord er hele befolkningen nå internt fordrevne flyktninger. De kan ikke vende hjem, så lenge det regner raketter fra Hizbollah. Det kan Israel tåle i noen uker, kanskje måneder. Men nå har det snart gått et år. Terroren fra Hizbollah må stoppe nå, og Israel må handle.


Israels første og største plikt, er å beskytte sine egne innbyggere. Det gjør de med enorme omkostninger, mot fiender som ikke bryr seg om verken Israels eller sine egne sivile.


NÃ¥ skjer det en oppgradering i kampen mot Hizbollah i nord.


Det er vanskelig for dem som blir berørt av dette, men Israel gjør som alltid det de kan for å skåne sivile.


Og de gjør det vi ville forvente at vår regjering ville gjort, dersom det var vårt land som var under angrep.


Det er fortsatt kritisk i Ukraina. Hver dag dør mennesker på begge sider av grensen mellom Ukraina og Russland. Russland og president Putin bærer ansvaret for denne krigen alene. Og vi må ikke glemme, og vi glemmer ikke det ukrainske folkets sak.


Bedehuskanalens seere samlet inn over to millioner kroner til dem som har det vondt i Ukraina. Skjermdump fra sendingen.


24. februar 2022 invaderte Russland Ukraina. Et fredelig naboland, som ikke utgjorde noen trussel mot sin storebror i nordøst.


Ukraina hadde ikke gjort noen aktive tiltak for å ramme Russland. Det kunne de ha gjort, med folkeretten i behold, etter at Russland åtte år tidligere invaderte Krim og annekterte ukrainsk land.


Men Ukraina er militært underlegen, og har ingen evne eller interesse av å ramme Russland. De vil leve i fred med sine naboer.


Mange hundre tusen, kanskje nærmere en million menneskeliv har gått tapt i denne krigen. Og alt kan spores tilbake til en skjebnetung beslutning, fra Putin, om å invadere sine fredelige naboer i sør.


Det er mennesker som lider i begge land. Og i Norge er det mange som har relasjoner til begge folk, og vi lider med alle dem som har mistet sine, eller på andre måter lider under krigens konsekvenser.


I kristen-Norge pågår det en debatt om hvordan vi skal stille oss til alt det som skjer. Om Ukraina, eller vi i Vesten bærer ansvaret for at Putin invaderte Ukraina. Eller om vi kan på noe vis vise forståelse for det.


Jeg kan ikke se at det skal være noen grunn til det. At vestlige land gjennom NATO og andre samarbeidskonstellasjoner vil demme opp for å bygge beredskap mot russisk aggresjon, er både riktig og nødvendig. Det er jo det vi selv gjør. Vi vil beskytte våre grenser i Norge, mot det samme.


Russland opererer med en interessesfære, som Putin mener de har rett til å agere innenfor. Men det er ikke en slik verdensorden vi kan ha. Det ville jo potensielt kunne ramme Norge også, dersom Russland bestemmer seg for at vi er i deres interessesfære.


At vi har en strategisk og pragmatisk fordel av at det ikke blir konflikt mellom Russland og andre land, må ikke bety at vi gir etter for en aggresjon som i første omgang går utover Ukraina, og i neste omgang rammer flere land.


Jeg er glad for at de som var allierte ledere under 2. verdenskrig ikke tenkte på samme måte som dem som vil la Russlands aggresjon belønnes med ettergivenhet. Da hadde vi vært styrt av det tredje riket, den dag i dag.


Det er godt å se at de fleste nordmenn, både kristne og andre, står trygt på det ukrainske folks side. Vi fikk se et flott eksempel på det forrige uke, da Bedehuskanalens seere samlet inn over to millioner kroner til dem som har det vondt i Ukraina.


Da krigen brøt ut, for to og et halvt år siden, hadde Kanal 10 en lignende innsamling, der det kom inn rundt 2,5 millioner kroner.


Ingen av disse er politiske markeringer. Men når vi møter nøden og urettferdigheten samtidig, skjer det noe i oss alle, og vi får lyst til å gjøre noe.


Vi vil ikke ha konflikt med Russland. Vi vil ikke vekke den russiske bjørnen. Historien har vist at det er farlig. Men vi må ikke være redde for å ta stilling til rett og urett.


Begge folk fortjener fred nå. Det kan bli smertefulle kompromisser for Ukraina. Det er det ingen grunn til å glede seg over. Dersom Ukraina må avgi en millimeter av sitt land, er det en seier for Putins lovløse og hjerteløse krig, der han har ofret både egne befolkning og Ukrainas i en meningsløs og uberettiget krig.


Det er det farligste av alt.

Det er ikke vanskelig å finne ting som går i feil retning i vår tid. Men det er mye spennende som skjer også.


Illustrasjon. istockphoto


Du kan sette en nokså rett linje fra 1968 til i dag, der veldig mye har gått i feil retning. De kristne verdiene som har vært en så god grunnmur for landet vårt, har vært under angrep i to generasjoner. Konsekvensene ser vi rundt oss på mange områder.


Noe av det kan ses i politiske vedtak som rammer menneskeverdet, kristen-arven og trosfriheten.


Noe av det kommer til syne i kulturen, der vi kan se oppløsning, psykisk uhelse og opprør.


Men de gode nyhetene er at det alltid kommer nye generasjoner. Og de er ikke dømt til å gjøre om igjen de samme feilene som dem som gikk foran. Og nå skjer det mye positivt.


Innenfor kristen-Norge er det mange som har fått med seg den stille vekkelsen som skjer på internatskolene. Og ikke bare det. Den fører med seg en bevegelse av unge som tar beslutninger om å leve helhjertet, overgitt og etter Guds Ord.


Det har sprengkraft. Vi trenger ikke være mange, hvis vi bare lyder Gud.


Og ser vi utenfor kirkeveggene, er det også tegn til en reaksjon på normoppløsningen i samfunnet. Særlig unge menn ser seg rundt og stiller spørsmål om det de har blitt fortalt av utdanningsinstitusjonene, staten og media virkelig er sant.


Dette er stille bevegelser, men de er reelle og merkbare. Og det som lover godt er at det er ungdomsbevegelser. 68-bevegelsen var også en ungdomsbevegelse, og den fikk resultater. Jeg tror det som skjer blant unge i dag, vil kunne få enorme resultater over tid. Og forhåpentligvis har vi bare sett begynnelsen av denne ungdomsbevegelsen. Vi vil se en hel generasjon reise seg.


Det er et privilegium å få være med å være vitne til dette, og være en del av det.


For vi får lov til å være med og dele disse gode nyhetene med deg der hjemme. Og vi får lov til å tenne håp i det som har vært en ganske lang mørketid åndelig og ideologisk i landet vårt.


Det har vært mørkt i landet før. Vi synger om det i fedrelandssalmen.


Vaart Heimland i Myrker lenge laag,

Og Vankunna Ljoset gøymde.

Men Gud, du i Naade til oss saag,

Din Kjærleik oss ikkje gløymde:

Du sende ditt Ord til Norigs Fjell,

Og Ljos yver Landet strøymde


Det er en hemmelighet i Guds rike. Det kommer alltid tilbake. Det går kanskje nedover en tid, men så gjør evangeliet comeback. Det har skjedd før, og det vil skje igjen.


Det er lett å bli blind av egne erfaringer. Vi kan lett tro at siden kristendommen har vært på retur så lenge vi kan huske, så bli det fortsette slik.


Jeg er helt trygg på at det snur. Jeg håper det snur nå.


Hvem ville sagt for noen få år siden at det skulle bli tenåringene som skulle vise vei? Mens foreldrene deres i stor grad har blitt påvirket av verdslig tenkning, bibelkritikk og materialisme, vil de leve annerledes og ta radikale valg.


Jeg blir full av håp og forventning. Og takknemlighet for å være med å se det som skjer og dele det med andre.


For vi driver med nyheter her i Kristen Media Norge. Og dette er en nyhet jeg vil melde med stor glede: Gud gjør noe nytt i kongeriket Norge.

Kristen Media Norges nyhetsbrev

Gratis nyhetsbrev

Tusen takk! Du er nå meldt på vårt nyhetsbrev.

Tlf. 55 10 10 00

E-post: post@kristenmedia.no

Kontonr. 3411 33 64914

Vippsnummer: 763805

© 2024 Kristen Media Norge

bottom of page