Den moralske vinneren

Det europeiske publikum ga sin overveldende støtte til den israelske artisten Yuval Raphael i Eurovisjonen lørdag kveld. Hun og Israel ble den moralske vinneren.

Yuval Raphael.

De forutsigbare fordømmelsene mot Israel gjorde seg gjeldende også foran Grand Prix-finalen, slik det gjorde sist og til stadighet gjør, enten det gjelder musikk, idrett eller kunst.

Israels fiender er ikke særlig kreative, men de hjelpes frem av mediene som ikke kan få nok av Israelhets, og med glede tjener som ropert for alle som vil uttømme sin vrede over den jødiske staten.

Man kan definitivt diskutere nyhetsverdien ved at det er anti-israelske protester i gatene og i salen når Israel opptrer. Det hadde vel vært mer oppsiktsvekkende om protestene uteble en gang. Det hadde vært en nyhet.

Men stemningen piskes opp, også hjulpet av norske aktører, som de 18 artistene som gikk ut med et boikott-opprop, og skaper inntrykk av at alle hater Israel. Anti-israel-journalistikk er blitt en pliktmessig øvelse for alle norske mediehus. Men særlig viktig, nyttig eller nyvinnende er den ikke. Man blar fort forbi.

Overraskelsen var stor da publikums dom var klar. Den skar gjennom all mediestøyen, og kåret det israelske bidraget til den soleklare publikumsvinneren.

Den sterke fortellingen til 24-år gamle Yuval Raphael og den fantastiske sangen og vokalprestasjonen traff folk over hele kontinentet i hjertet.

Hvor stor andel av Israels støtte som kom fra Israelsvenner som støttet dem av hjerte, og hvor mange som har vært beveget av sangen og artisten alene, er ikke godt å si. Det har vært begge deler. Yuval fikk blant annet 12 poeng fra muslimske Aserbadjan, og 10 poeng fra antisemittiske Norge. Dem som vil avskrive dette som en koordinert aksjon fra Israels venner har en vanskelig sak å bevise.

Den folkelige støtten til Israel må ha vært vanskelig å svelge for Israels fiender i mediene på venstresiden. Det var fagjuryen som sørget for at Israel ikke fikk første- , men andreplass. Den norske fagjuryen hadde ikke ett poeng å gi til Israel. Det fremstår suspekt, etter å ha sett de andre fremføringene. Det har vært aktivister på begge sider, og Israel vant folkets støtte, men tapte hos de håndplukkede jurymedlemmene.

At Israel ikke vant etter juryens inngripen, kan være en skjult velsignelse. Israel slipper å arrangere Eurovisjonen neste år. Israels fiender ville brukt det som en ny massiv demonstrasjon av sine anti-israelske og antisemittiske holdninger. Nå får de ikke den gleden. Men Israel har gleden av å vite at folket i Europa ikke lot seg manipulere av medienes skandalisering.

De ga sin kjærlighet til Yuval Raphael og Israel.

Artisten opptrådte med verdighet og klasse, slik hennes forgjenger Eden Golan gjorde i under fjorårets Eurovisjon i Malmø.

De var og er fantastiske ambassadører for sine hjemland og uttrykker en styrke og rakryggethet som forteller mye om hvorfor et prøvet og forfulgt folk består, vokser og blomstrer, selv med mostand og fiender på alle kanter.

Både i Midtøsten og i Eurovisjonen er Israel den moralske vinneren.

Det vet alle.