Et land under Guds nåde

Denne måneden har noe ekstra. Det fine været kommer. Temperaturene stiger. Og vi feirer Norge to ganger, 8. og 17. mai. Det er mye å takke Gud for.

Norge er et velsignet land. Mennesker over hele verden dras mot landet vårt, et sted med frihet, fred, menneskerettigheter. Det har ikke blitt slik ved tilfeldighet. Det handler om gode valg, heltemot og Guds velsignelse.

Når vi denne uken feirer frihets- og grunnlovsdagen 17. mai 1814, er det en historie som dukker opp, og minner oss om hvilken rolle troen på Gud hadde for Eidsvollsmennene.

Han som viste seg å bli den fremste talsmannen for norsk selvstendighet på stormannssamlingen på Eidsvoll i 1814, Georg Sverdrup, hadde en samtale med skysskaren som førte ham dit.

De snakker om Norges fremtid, og Sverdrup spør skysskaren om hva han tenker om å bli svensk. Sjåføren svarer at det har han ingen gode tanker om, og at han snarere ville forlate kvinner og barn hjemme og gå til svenskegrensen og kjempe for Norges frihet.

Samtalen avsluttes med at sjåføren sier til Sverdrup: «Men samme hva du sier og gjør – husk at Gud er attåt».

Regn med Gud – husk at han er med… resten er historien om norsk frihet og selvstendighet, og vi kan med rette si at Gud har vært med.

Det er trolig denne episoden Bjørnstjerne Bjørnson viser til i nest siste strofe i Ja, vi elsker:

Alt hva fedrene har kjempet,

mødrene har grett

har den herre stille lempet

så vi vant vår rett.

Jeg tror fullt og fast at da de 112 eidsvollsmennene møttes i april og mai 1814, i det som ble vår 17. mai-feiring av friheten, så var det ikke bare 112 i det rommet. Jeg tror det var 113. Jeg tror Gud var attåt.

I forbindelse med 8. mai og feiringen av Norges frihet fra tyskerne, fikk jeg omvisning i Gestapomuseet i Veiten i Bergen, av Dag Steinfeld, den kjente norsk-jødiske advokaten. Hans far, Herman Steinfeld satt som tyskernes fange i Veiten, og ble torturert der, sammen med mange andre motstandsfolk, som kjempet for Norges frihet, mot tyskerne.

Inne på cellene i Veiten kan du fortsatt lese det fangene risset inn i veggen da de satt fengslet, og noen av dem endte sine liv der.

«Kast all dykkar sut på Herren, for han har omsut for dykk»

«Ha din lit til Herren, han styrker deg – herren er med deg en veldig kjempe»

«Herren er med deg, herren er for deg».

«Vår Gud han er så fast en borg»

Slik oppmuntret fangene hverandre, med ord om at Gud er attåt. Regn med ham. Kall på ham på nødens dag, så vil han fri deg ut.

Norges frihetskamp både i 1814 og 1945 var utkjempet av folk som forstod at de måtte regne med Gud. Han var kilden til mot, overlevelse og frihet.

Bjørnstjerne Bjørnsons ord lyder like godt i dag, som da de ble skrevet.

Norske mann i hus og hytte,takk din store Gud!Landet ville han beskytte,skjønt det mørkt så ut.Alt hva fedrene har kjempet,mødrene har grett,har den Herre stille lempet,så vi vant vår rett.

Vi takker og ærer Gud for fedrelandet, og ber om at han fortsatt vil holde sin gode hånd over oss.

En bedre verden, takket være USA og Israel

Iran har ikke tenkt å bøye av for presset fra verdens nasjoner om at de skal avstå fra atomvåpen. USA og Israel tar ansvar for at Iran ikke får vinne frem med den strategien. 

Hamas, Hezbollah og Houthi-bevegelsen har herjet mye i Midtøsten det siste halvannet året. De sprer død og uhygge, og drives av det eldgamle jødehatet som ligger som en klam hånd over den arabiske verden. Det finnes ingen fremtid for dem som hater jødene mer enn de elsker sine egne barn. 

Men på tross av alt det grusomme disse terroristene gjør mot Israel, og mot befolkningen i de områdene de regjerer, er de smågutter mot det som er en eksistensiell trussel – et Iran, bevæpnet med atomvåpen.  

Den russiske invasjonen i Ukraina hadde vært drevet tilbake av Ukrainas allierte hvis ikke det var for at Russland har atomvåpen. Slike våpen er avskrekkende, og gir sterke forhandlingskort til dem som besitter dem.  

Tanken på at Iran skulle få slike forhandlingskort, til å diktere hva de vil i regionen er nesten utålelig. Men det er verre enn som så. For Irans formål med atomopprustning er enda mer diabolske enn at de vil flytte på landegrenser: De vil utslette Israel. 

Derfor har Israel og USA bestemt at det ikke skal skje. Den amerikanske presidenten vil først forsikre seg om at alle diplomatiske midler er forsøkt. Det er de trolig nå. Iran driver uthalingstaktikk, men gir ingen indikasjoner på at de vil forlate sine atomambisjoner. Derfor går det mot en militær konfrontasjon når som helst. 

Søndag kveld truer Iran med å ramme amerikanske og israelske interesser, baser og styrker. Iran kan ikke stå seg mot Israel og USA militært, men de har ganske sikkert noe ondt i sinne, som de vil kunne sette ut i livet, dersom det blir krig. Det kan skje over hele verden, og alle amerikanske, israelske og jødiske mål vil være i beredskap.  

Du verden så takknemlig vi skal være for USA og Israel, som har vilje og evne til å ta omkostningen med å konfrontere Iran. Slik blir verden spart for et regime med endetidsliknende fantasier om å utslette Israel. Og de sunnimuslimske naboene i Midtøsten skal heller ikke føle seg trygge. 

Takket være Israels vellykkede aksjoner i 2024, er Iran nå nesten uten luftvern. Allerede i helgen begynte det å brenne på «sivile» fabrikker i Iran. Det er ganske sikkert Israel som er i gang med å ta ut mål som har med Irans atomprogram å gjøre.  

Den amerikanske presidenten har sagt at han selv vil lede aksjonen mot Iran, «med styrke», dersom det blir nødvendig. Nå er vi straks der.  

Målet for aksjonen, bør ikke begrense seg til stanse Irans atomprogram. For når kompetansen allerede er bygget opp, vil Iran kunne gjøre det samme igjen.  

Iran trenger et regimeskifte. Siden 1979 har det islamistiske presteskapet holdt befolkningen sin i et jerngrep. De har innført sharialover, banket opp og drept kvinner som ikke har på seg hijab, kastet kristne i fengsel, slått nådeløst ned på fredelige protester. De har brukt sine marionetter i regionen til å spre død, terror og uhygge. Kort sagt; verden blir et bedre sted, dersom regimet i Teheran faller.  

Et israelsk-amerikansk angrep på Iran er nødvendig, og det kan skje når som helst. Det er de to nasjonene norsk presse elsker å hate, som vil redde verden igjen.  

KrFs dramatiske liv

Årets KrF-landsmøte viser at den konservative vinden blåser gjennom partiet. Men den har ikke ennå tatt tak i seilene.  

Dag Inge Ulstein på talerstolen under KrF-landsmøte i Bergen.

Bakteppet for landsmøtet 2025, er at det for første gang på en stund, synes å være en motreaksjon i samfunnet mot en verdiutglidning som har gått i en nokså rett linje i 60 år.  

Mange ser skadevirkningen av normoppløsningen og ensrettingen som på mange måter har nådd sitt foreløpige høyde- eller bunnpunkt i den pliktmessige feiringen av Pride. Samfunnet har flyktet fra kristendommen i en rasende fart. Stadig flere mener det er på tide å dra i bremsen, og kanskje til og ta et steg tilbake, og omfavne våre kristne verdier.  

For KrF er målet at denne vinden skal ta tak i de gule seilene og dra partiet opp i fart og over sperregrensen på 4%. Skulle det skje, går partiet fra tre til 6-10 representanter. Det er vanskelig å overdrive hva det vil bety for partiet. Men viktigere, det vil kunne gi oss en ny regjering. Og det vil bli oppfattet som et mulig vendepunkt for partiet som har falt jevnt i oppslutning siden rekordvalget i 1997, med 13,7%. 

I landsmøtesalen var det de konservative som styrte avstemningene. Forbud mot Pride-flagging på skolenes flaggstenger, nei til å tvinge familiene til å ta ut pappaperm og ikke minst fjerningen av et palestinsk representasjonskontor i Norge, er alle voteringer som gikk omtrent langs samme akse, og der de konservative vant.  

Skjønt, konservative… det er et tøyelig begrep. Noen kunne gjerne sett at partiet tok enda noen steg i konservativ retning. Men det går riktig vei, og dersom velgerne premierer det, vil utviklingen kunne fortsette.  

KrF er truet fra flere hold. Ett av dem, er nettopp fra konservativ side. Samme helg som KrF hadde sitt landsmøte, hadde Konservativt, tidligere Partiet De Kristne, sitt landsmøte. De er enda mer konservative. Og en del kristne vurderer å gi sin stemme til dem. Foreløpig er de langt unna stortingsmandat, og om ikke det endrer seg, blir det ingen stortingsrepresentasjon av å stemme på dem.  

Derfor er KrF det partiet kristenfolk flest vil sette sin lit til, også i år, slik meningsmålingene har vist over lang tid.  

Fryktelig mye står på spill for KrF. Veien er kort fra å miste selv de stortingsplassene de har i dag, til å komme på vippen i stortinget og velge landets statsminister og få hånd om viktige departement.  

Men enda mer står på spill for oss alle, dersom ikke det blir fortsatt kristen hjertesaksrepresentasjon på stortinget. Abortsaken, friskolesaken, Pride og Israel er noen av de sakene som blir lidende eller forsvinner, dersom valget til høsten går galt.  

Lenge så det ut til at det kunne bli et rent borgerlig flertall. Etter Jens Stoltenbergs retur til norsk politikk, blir det nå igjen, kamp til døren om det skal bli mer av det vi har i dag, eller om det skal bli en ny retning og et pusterom for alle dem som driver kristen virksomhet, som blir presset av den sittende regjeringen.  

I de mest pessimistiske scenariene står vi for første gang uten et kristent parti på stortinget, siden 1933. I de mest optimistiske, har kristenfolket i landet hånden på rette og sitter rundt kongens bord.  

Den konservative vinden blåser, det er de fleste enige om. Men hva det vil si på valgdagen 8. september, er mer spennende enn på lenge.