Europas eneste håp

Europa har store problemer. Heldigvis finnes det en løsning på dem alle.

Vårt kontinent har opplevd hvordan evangeliet om Jesus, kan forvandle en sivilisasjon. Det var evangeliet som gjorde Europa verdensledende på kunnskap, barmhjertighet og velstand.

Denne uken er 1000 kristne ledere fra hele Europa samlet i Berlin. Foto: Wikipedia

Det var da evangeliet slo rot i de europeiske nasjoner at vi fikk sykehus, omsorgstiltak, skole og økonomisk vekst.

Reformasjonen og vekkelsene forvandlet land etter land, inkludert vårt eget, og ga store deler av Europa noe nytt å leve for, et nytt kompass å styre etter. Det ga resultater.

Særlig den industrielle revolusjonen vokste frem som følge av det statsviteren Max Weber kalte protestantisk etikk og kapitalismens ånd.

Europa ble et lys og et forbilde for hele verden, på grunn av evangeliet.

Men det snudde. Vekkelsens barn og barnebarn trodde de kunne nyte fruktene av kristendommen, samtidig som de kunne omfavne gudløshet, hedonisme og materialisme.

Og særlig de siste 60 årene har utviklingen gått bort fra det evangeliet som skapte Europa. Og på et århundre har Europa gått fra å være et kristent kontinent, til å bli et sekulærfundamentalistisk forsøksprosjekt, som er i ferd med å feile.

Europa i 2025 fengsler mennesker som tror på bibelen, eller ber foran sykehus. Men de finansierer og statsautoriserer det Guds ord kaller synd.

Konsekvensene er et kontinent i forfall. Kirkene tømmes, lovene avkristnes og fødselstallene raser.

Samtidig øker den ikke-vestlige innvandringen, uroen og parallellsamfunnene.

Vi får færre kristne og færre gudstjenester, men flere muslimer, mer antisemittisme og flere pride-tog.

Men hjelpen er ikke langt unna. Evangeliet som har reddet Europa før, kan gjøre det igjen.

Denne uken er 1000 kristne ledere fra hele Europa samlet i Berlin for å si «så langt men ikke lenger». Vi vil ta dette kontinentet tilbake. Vi vil løfte evangeliet på nytt. I kirkene ja, men også i gatene, over TV-skjermene, til unge og gamle, til dem som har bodd her i generasjoner og dem som akkurat har kommet.

Når man har levd i 60 år med mer eller mindre kontinuerlig avkristning, er det lett å tenke at det vil fortsette i en rett linje. Men den som tenker det, kjenner ikke kirkens og misjonens historie. Det er en historie om at Gud gjør noe nytt. De gamle kalte det besøkelsestid.

Og viktigere enn å kjenne historien, er å kjenne Bibelen. For den forteller om oppstandelseskraft. Det står at den samme kraft som oppreiste Jesus fra de døde, bor i oss som tror.

Det betyr at når det ser ut som om kristendommen i Europa er i ferd med å dø ut, kan den komme tilbake med styrke – og redde Europa igjen.

Den moralske vinneren

Det europeiske publikum ga sin overveldende støtte til den israelske artisten Yuval Raphael i Eurovisjonen lørdag kveld. Hun og Israel ble den moralske vinneren.

Yuval Raphael.

De forutsigbare fordømmelsene mot Israel gjorde seg gjeldende også foran Grand Prix-finalen, slik det gjorde sist og til stadighet gjør, enten det gjelder musikk, idrett eller kunst.

Israels fiender er ikke særlig kreative, men de hjelpes frem av mediene som ikke kan få nok av Israelhets, og med glede tjener som ropert for alle som vil uttømme sin vrede over den jødiske staten.

Man kan definitivt diskutere nyhetsverdien ved at det er anti-israelske protester i gatene og i salen når Israel opptrer. Det hadde vel vært mer oppsiktsvekkende om protestene uteble en gang. Det hadde vært en nyhet.

Men stemningen piskes opp, også hjulpet av norske aktører, som de 18 artistene som gikk ut med et boikott-opprop, og skaper inntrykk av at alle hater Israel. Anti-israel-journalistikk er blitt en pliktmessig øvelse for alle norske mediehus. Men særlig viktig, nyttig eller nyvinnende er den ikke. Man blar fort forbi.

Overraskelsen var stor da publikums dom var klar. Den skar gjennom all mediestøyen, og kåret det israelske bidraget til den soleklare publikumsvinneren.

Den sterke fortellingen til 24-år gamle Yuval Raphael og den fantastiske sangen og vokalprestasjonen traff folk over hele kontinentet i hjertet.

Hvor stor andel av Israels støtte som kom fra Israelsvenner som støttet dem av hjerte, og hvor mange som har vært beveget av sangen og artisten alene, er ikke godt å si. Det har vært begge deler. Yuval fikk blant annet 12 poeng fra muslimske Aserbadjan, og 10 poeng fra antisemittiske Norge. Dem som vil avskrive dette som en koordinert aksjon fra Israels venner har en vanskelig sak å bevise.

Den folkelige støtten til Israel må ha vært vanskelig å svelge for Israels fiender i mediene på venstresiden. Det var fagjuryen som sørget for at Israel ikke fikk første- , men andreplass. Den norske fagjuryen hadde ikke ett poeng å gi til Israel. Det fremstår suspekt, etter å ha sett de andre fremføringene. Det har vært aktivister på begge sider, og Israel vant folkets støtte, men tapte hos de håndplukkede jurymedlemmene.

At Israel ikke vant etter juryens inngripen, kan være en skjult velsignelse. Israel slipper å arrangere Eurovisjonen neste år. Israels fiender ville brukt det som en ny massiv demonstrasjon av sine anti-israelske og antisemittiske holdninger. Nå får de ikke den gleden. Men Israel har gleden av å vite at folket i Europa ikke lot seg manipulere av medienes skandalisering.

De ga sin kjærlighet til Yuval Raphael og Israel.

Artisten opptrådte med verdighet og klasse, slik hennes forgjenger Eden Golan gjorde i under fjorårets Eurovisjon i Malmø.

De var og er fantastiske ambassadører for sine hjemland og uttrykker en styrke og rakryggethet som forteller mye om hvorfor et prøvet og forfulgt folk består, vokser og blomstrer, selv med mostand og fiender på alle kanter.

Både i Midtøsten og i Eurovisjonen er Israel den moralske vinneren.

Det vet alle.

Et land under Guds nåde

Denne måneden har noe ekstra. Det fine været kommer. Temperaturene stiger. Og vi feirer Norge to ganger, 8. og 17. mai. Det er mye å takke Gud for.

Norge er et velsignet land. Mennesker over hele verden dras mot landet vårt, et sted med frihet, fred, menneskerettigheter. Det har ikke blitt slik ved tilfeldighet. Det handler om gode valg, heltemot og Guds velsignelse.

Når vi denne uken feirer frihets- og grunnlovsdagen 17. mai 1814, er det en historie som dukker opp, og minner oss om hvilken rolle troen på Gud hadde for Eidsvollsmennene.

Han som viste seg å bli den fremste talsmannen for norsk selvstendighet på stormannssamlingen på Eidsvoll i 1814, Georg Sverdrup, hadde en samtale med skysskaren som førte ham dit.

De snakker om Norges fremtid, og Sverdrup spør skysskaren om hva han tenker om å bli svensk. Sjåføren svarer at det har han ingen gode tanker om, og at han snarere ville forlate kvinner og barn hjemme og gå til svenskegrensen og kjempe for Norges frihet.

Samtalen avsluttes med at sjåføren sier til Sverdrup: «Men samme hva du sier og gjør – husk at Gud er attåt».

Regn med Gud – husk at han er med… resten er historien om norsk frihet og selvstendighet, og vi kan med rette si at Gud har vært med.

Det er trolig denne episoden Bjørnstjerne Bjørnson viser til i nest siste strofe i Ja, vi elsker:

Alt hva fedrene har kjempet,

mødrene har grett

har den herre stille lempet

så vi vant vår rett.

Jeg tror fullt og fast at da de 112 eidsvollsmennene møttes i april og mai 1814, i det som ble vår 17. mai-feiring av friheten, så var det ikke bare 112 i det rommet. Jeg tror det var 113. Jeg tror Gud var attåt.

I forbindelse med 8. mai og feiringen av Norges frihet fra tyskerne, fikk jeg omvisning i Gestapomuseet i Veiten i Bergen, av Dag Steinfeld, den kjente norsk-jødiske advokaten. Hans far, Herman Steinfeld satt som tyskernes fange i Veiten, og ble torturert der, sammen med mange andre motstandsfolk, som kjempet for Norges frihet, mot tyskerne.

Inne på cellene i Veiten kan du fortsatt lese det fangene risset inn i veggen da de satt fengslet, og noen av dem endte sine liv der.

«Kast all dykkar sut på Herren, for han har omsut for dykk»

«Ha din lit til Herren, han styrker deg – herren er med deg en veldig kjempe»

«Herren er med deg, herren er for deg».

«Vår Gud han er så fast en borg»

Slik oppmuntret fangene hverandre, med ord om at Gud er attåt. Regn med ham. Kall på ham på nødens dag, så vil han fri deg ut.

Norges frihetskamp både i 1814 og 1945 var utkjempet av folk som forstod at de måtte regne med Gud. Han var kilden til mot, overlevelse og frihet.

Bjørnstjerne Bjørnsons ord lyder like godt i dag, som da de ble skrevet.

Norske mann i hus og hytte,takk din store Gud!Landet ville han beskytte,skjønt det mørkt så ut.Alt hva fedrene har kjempet,mødrene har grett,har den Herre stille lempet,så vi vant vår rett.

Vi takker og ærer Gud for fedrelandet, og ber om at han fortsatt vil holde sin gode hånd over oss.