KrFs dramatiske liv

Årets KrF-landsmøte viser at den konservative vinden blåser gjennom partiet. Men den har ikke ennå tatt tak i seilene.  

Dag Inge Ulstein på talerstolen under KrF-landsmøte i Bergen.

Bakteppet for landsmøtet 2025, er at det for første gang på en stund, synes å være en motreaksjon i samfunnet mot en verdiutglidning som har gått i en nokså rett linje i 60 år.  

Mange ser skadevirkningen av normoppløsningen og ensrettingen som på mange måter har nådd sitt foreløpige høyde- eller bunnpunkt i den pliktmessige feiringen av Pride. Samfunnet har flyktet fra kristendommen i en rasende fart. Stadig flere mener det er på tide å dra i bremsen, og kanskje til og ta et steg tilbake, og omfavne våre kristne verdier.  

For KrF er målet at denne vinden skal ta tak i de gule seilene og dra partiet opp i fart og over sperregrensen på 4%. Skulle det skje, går partiet fra tre til 6-10 representanter. Det er vanskelig å overdrive hva det vil bety for partiet. Men viktigere, det vil kunne gi oss en ny regjering. Og det vil bli oppfattet som et mulig vendepunkt for partiet som har falt jevnt i oppslutning siden rekordvalget i 1997, med 13,7%. 

I landsmøtesalen var det de konservative som styrte avstemningene. Forbud mot Pride-flagging på skolenes flaggstenger, nei til å tvinge familiene til å ta ut pappaperm og ikke minst fjerningen av et palestinsk representasjonskontor i Norge, er alle voteringer som gikk omtrent langs samme akse, og der de konservative vant.  

Skjønt, konservative… det er et tøyelig begrep. Noen kunne gjerne sett at partiet tok enda noen steg i konservativ retning. Men det går riktig vei, og dersom velgerne premierer det, vil utviklingen kunne fortsette.  

KrF er truet fra flere hold. Ett av dem, er nettopp fra konservativ side. Samme helg som KrF hadde sitt landsmøte, hadde Konservativt, tidligere Partiet De Kristne, sitt landsmøte. De er enda mer konservative. Og en del kristne vurderer å gi sin stemme til dem. Foreløpig er de langt unna stortingsmandat, og om ikke det endrer seg, blir det ingen stortingsrepresentasjon av å stemme på dem.  

Derfor er KrF det partiet kristenfolk flest vil sette sin lit til, også i år, slik meningsmålingene har vist over lang tid.  

Fryktelig mye står på spill for KrF. Veien er kort fra å miste selv de stortingsplassene de har i dag, til å komme på vippen i stortinget og velge landets statsminister og få hånd om viktige departement.  

Men enda mer står på spill for oss alle, dersom ikke det blir fortsatt kristen hjertesaksrepresentasjon på stortinget. Abortsaken, friskolesaken, Pride og Israel er noen av de sakene som blir lidende eller forsvinner, dersom valget til høsten går galt.  

Lenge så det ut til at det kunne bli et rent borgerlig flertall. Etter Jens Stoltenbergs retur til norsk politikk, blir det nå igjen, kamp til døren om det skal bli mer av det vi har i dag, eller om det skal bli en ny retning og et pusterom for alle dem som driver kristen virksomhet, som blir presset av den sittende regjeringen.  

I de mest pessimistiske scenariene står vi for første gang uten et kristent parti på stortinget, siden 1933. I de mest optimistiske, har kristenfolket i landet hånden på rette og sitter rundt kongens bord.  

Den konservative vinden blåser, det er de fleste enige om. Men hva det vil si på valgdagen 8. september, er mer spennende enn på lenge.