En bedre verden, takket være USA og Israel

Iran har ikke tenkt å bøye av for presset fra verdens nasjoner om at de skal avstå fra atomvåpen. USA og Israel tar ansvar for at Iran ikke får vinne frem med den strategien. 

Hamas, Hezbollah og Houthi-bevegelsen har herjet mye i Midtøsten det siste halvannet året. De sprer død og uhygge, og drives av det eldgamle jødehatet som ligger som en klam hånd over den arabiske verden. Det finnes ingen fremtid for dem som hater jødene mer enn de elsker sine egne barn. 

Men på tross av alt det grusomme disse terroristene gjør mot Israel, og mot befolkningen i de områdene de regjerer, er de smågutter mot det som er en eksistensiell trussel – et Iran, bevæpnet med atomvåpen.  

Den russiske invasjonen i Ukraina hadde vært drevet tilbake av Ukrainas allierte hvis ikke det var for at Russland har atomvåpen. Slike våpen er avskrekkende, og gir sterke forhandlingskort til dem som besitter dem.  

Tanken på at Iran skulle få slike forhandlingskort, til å diktere hva de vil i regionen er nesten utålelig. Men det er verre enn som så. For Irans formål med atomopprustning er enda mer diabolske enn at de vil flytte på landegrenser: De vil utslette Israel. 

Derfor har Israel og USA bestemt at det ikke skal skje. Den amerikanske presidenten vil først forsikre seg om at alle diplomatiske midler er forsøkt. Det er de trolig nå. Iran driver uthalingstaktikk, men gir ingen indikasjoner på at de vil forlate sine atomambisjoner. Derfor går det mot en militær konfrontasjon når som helst. 

Søndag kveld truer Iran med å ramme amerikanske og israelske interesser, baser og styrker. Iran kan ikke stå seg mot Israel og USA militært, men de har ganske sikkert noe ondt i sinne, som de vil kunne sette ut i livet, dersom det blir krig. Det kan skje over hele verden, og alle amerikanske, israelske og jødiske mål vil være i beredskap.  

Du verden så takknemlig vi skal være for USA og Israel, som har vilje og evne til å ta omkostningen med å konfrontere Iran. Slik blir verden spart for et regime med endetidsliknende fantasier om å utslette Israel. Og de sunnimuslimske naboene i Midtøsten skal heller ikke føle seg trygge. 

Takket være Israels vellykkede aksjoner i 2024, er Iran nå nesten uten luftvern. Allerede i helgen begynte det å brenne på «sivile» fabrikker i Iran. Det er ganske sikkert Israel som er i gang med å ta ut mål som har med Irans atomprogram å gjøre.  

Den amerikanske presidenten har sagt at han selv vil lede aksjonen mot Iran, «med styrke», dersom det blir nødvendig. Nå er vi straks der.  

Målet for aksjonen, bør ikke begrense seg til stanse Irans atomprogram. For når kompetansen allerede er bygget opp, vil Iran kunne gjøre det samme igjen.  

Iran trenger et regimeskifte. Siden 1979 har det islamistiske presteskapet holdt befolkningen sin i et jerngrep. De har innført sharialover, banket opp og drept kvinner som ikke har på seg hijab, kastet kristne i fengsel, slått nådeløst ned på fredelige protester. De har brukt sine marionetter i regionen til å spre død, terror og uhygge. Kort sagt; verden blir et bedre sted, dersom regimet i Teheran faller.  

Et israelsk-amerikansk angrep på Iran er nødvendig, og det kan skje når som helst. Det er de to nasjonene norsk presse elsker å hate, som vil redde verden igjen.  

KrFs dramatiske liv

Årets KrF-landsmøte viser at den konservative vinden blåser gjennom partiet. Men den har ikke ennå tatt tak i seilene.  

Dag Inge Ulstein på talerstolen under KrF-landsmøte i Bergen.

Bakteppet for landsmøtet 2025, er at det for første gang på en stund, synes å være en motreaksjon i samfunnet mot en verdiutglidning som har gått i en nokså rett linje i 60 år.  

Mange ser skadevirkningen av normoppløsningen og ensrettingen som på mange måter har nådd sitt foreløpige høyde- eller bunnpunkt i den pliktmessige feiringen av Pride. Samfunnet har flyktet fra kristendommen i en rasende fart. Stadig flere mener det er på tide å dra i bremsen, og kanskje til og ta et steg tilbake, og omfavne våre kristne verdier.  

For KrF er målet at denne vinden skal ta tak i de gule seilene og dra partiet opp i fart og over sperregrensen på 4%. Skulle det skje, går partiet fra tre til 6-10 representanter. Det er vanskelig å overdrive hva det vil bety for partiet. Men viktigere, det vil kunne gi oss en ny regjering. Og det vil bli oppfattet som et mulig vendepunkt for partiet som har falt jevnt i oppslutning siden rekordvalget i 1997, med 13,7%. 

I landsmøtesalen var det de konservative som styrte avstemningene. Forbud mot Pride-flagging på skolenes flaggstenger, nei til å tvinge familiene til å ta ut pappaperm og ikke minst fjerningen av et palestinsk representasjonskontor i Norge, er alle voteringer som gikk omtrent langs samme akse, og der de konservative vant.  

Skjønt, konservative… det er et tøyelig begrep. Noen kunne gjerne sett at partiet tok enda noen steg i konservativ retning. Men det går riktig vei, og dersom velgerne premierer det, vil utviklingen kunne fortsette.  

KrF er truet fra flere hold. Ett av dem, er nettopp fra konservativ side. Samme helg som KrF hadde sitt landsmøte, hadde Konservativt, tidligere Partiet De Kristne, sitt landsmøte. De er enda mer konservative. Og en del kristne vurderer å gi sin stemme til dem. Foreløpig er de langt unna stortingsmandat, og om ikke det endrer seg, blir det ingen stortingsrepresentasjon av å stemme på dem.  

Derfor er KrF det partiet kristenfolk flest vil sette sin lit til, også i år, slik meningsmålingene har vist over lang tid.  

Fryktelig mye står på spill for KrF. Veien er kort fra å miste selv de stortingsplassene de har i dag, til å komme på vippen i stortinget og velge landets statsminister og få hånd om viktige departement.  

Men enda mer står på spill for oss alle, dersom ikke det blir fortsatt kristen hjertesaksrepresentasjon på stortinget. Abortsaken, friskolesaken, Pride og Israel er noen av de sakene som blir lidende eller forsvinner, dersom valget til høsten går galt.  

Lenge så det ut til at det kunne bli et rent borgerlig flertall. Etter Jens Stoltenbergs retur til norsk politikk, blir det nå igjen, kamp til døren om det skal bli mer av det vi har i dag, eller om det skal bli en ny retning og et pusterom for alle dem som driver kristen virksomhet, som blir presset av den sittende regjeringen.  

I de mest pessimistiske scenariene står vi for første gang uten et kristent parti på stortinget, siden 1933. I de mest optimistiske, har kristenfolket i landet hånden på rette og sitter rundt kongens bord.  

Den konservative vinden blåser, det er de fleste enige om. Men hva det vil si på valgdagen 8. september, er mer spennende enn på lenge. 

Sikre investeringer i usikre tider

Den siste tiden har vi blitt minnet om hvor usikker denne verden er. Tollmurer som skaper børskaos og ufortsigbarhet for renter og inflasjon, gjør at mange spør seg om deres økonomiske fremtid er truet.

Illustrasjon: iStock

Vi som har levd gjennom 90- og 2000-tallet, har opplevd et lite vindu i Europas og verdens historie med en unik kombinasjon av fred, stabilitet og vekst i økonomi og levestandard.

Det er lett å venne seg til tanken om at dette er en slags normaltilstand, og at vi kan forvente at den varer ved. Vi har ant fred og ingen fare. Men nå er det ingen som vil vedde på at de neste 30 årene blir like idylliske.

Jo, kriger i Midtøsten er vi vant til. Det samme gjelder andre regionale konfrontasjoner, som er alvorlig nok for dem det rammer, men som ikke skaper de store bølger for oss som er et stykke unna.

Russlands invasjon i Ukraina gjorde krig i Europa til en virkelighet igjen. Flyktningene strømmet til Norge. Verdensøkonomien ble mer usikker. Og den norske kronen, som har vært solid i flere tiår, svekket seg mot de aller fleste andre.

Med ny president i USA fikk vi handelskrig og tilløp til børspanikk. Mange lurer på hva de skal gjøre med sparepengene sine. Dem som ikke har sparepenger, bekymrer seg for om de får råd til å leve. Penger, til bekymring for både fattig og rik, heter det i en gammel sang.

Vi nordmenn er lykkeligst når det er rolig, forutsigbart og gode tider.

Men urolige tider er Guds rike-tider. Det er spennende når tilværelsen blir mer uforutsigbar, og mennesker kommer i kontakt med sin egen utilstrekkelighet. Da løfter mange blikket til Gud.

Vår materielle velstand har gjort at mange har tenkt at de kan klare seg selv, uten Gud. Skal vi være ærlige, gjelder det også mange som tilhører menighet. De lever som praktiske ateister, som ikke regner med Gud.

Men den siste tiden har vist hvor lite kontroll vi egentlig har over vår egen tilværelse.

Når det skjer, må vi huske bibelordet: «Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.» 

Vi skal forvalte våre midler, enten vi har mye eller lite, etter beste evne. Bibelen snakker mye om det.

Og så skal vi ha blikket vårt hevet utover det vi kan måle i kroner og øre. Vi er en del av et større prosjekt.

Så hvis jeg skal gi deg et investeringstips, så er det å investere i Guds rike. Så i god jord. I menighet, misjon, barmhjertighet og forkynnelse av evangeliet. Det er den tryggeste plassen å investere i urolige tider – i alle slags tider. Og avkastningen slipper du å bekymre deg for, for den har Herren lovet å sørge for.   

La oss bruke tider av uro, uforutsigbarhet og utrygghet, til å feste blikket på Jesus. Vi har ingenting å frykte. Vi har et viktig oppdrag. Og når dem som mangler en himmel over livet, begynner å lete etter noe mer enn materielle verdier, da er det gode tider i Guds rike.

Det kan bli innhøstningstider, for barn, barnebarn, venner og arbeidskolleger.

La oss si som Paulus: La oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett.