top of page
Søk

Bredde – men én stor kirke manglet

Lørdagens markering mot antisemittisme var historisk. Aldri før har en slik bredde av kristne organisasjoner stått sammen mot antisemittisme. Aldri før i vår levetid har det vært viktigere.


Markering mot antisemittisme i Oslo. Foto: Dag Buhagen


Pinsebevegelsen, Frikirken, Indremisjonsforbundet, Misjonssambandet, Misjonskirken Norge og Den katolske kirke, for å nevne noen.  Det var utrolig fint å være en del av det, selv om bakteppet er alt annet enn fint.


Antisemittismen fosser frem i Norge. Antijødiske fordommer i store deler av befolkningen, sammen med et muslimsk-arabisk jødehat er en giftig miks. Men disse to har eksistert her til lands i flere tiår. Hva er det som gjør at det er annerledes nå?


Nå er alt dette kommet til overflaten på en måte vi ikke har sett her i landet siden 30-tallet. Jødehatet er kommet opp i dagslys.


Og mens det ville ført til massiv fordømmelse i alle aviser og TV-kanaler for bare 10 og 20 år siden, er det forbausende stille nå.


Det er et gammelt ordtak som heter at alt som skal til for at det onde skal vinne frem, er at gode mennesker ikke gjør noe.


Likegyldigheten er livsfarlig. Tausheten i møtet med antisemittismen er storsamfunnets måte å samtykke til at jødehatet får blomstre.


Det er her vi som kristne kommer inn. Vi, som har et særlig nært forhold til jødene. Vi som har Guds ords klare formaning om at vi står i gjeld til dem. Vi som kan se med åndelige øyne. Vi som har en mørk 2000-årig historie å lære av. Vi må, av alle, kjenne at dette er vår time til å reise oss.


Og mange gjør det. Det er en gryende oppvåkning blant kristne i Norge, som sier at vi ikke kan være tause i møte med antisemittismens fremvekst. Lørdagens brede markering var et synlig tegn på dette.


Men en stemme mangler. Ledelsen i den norske kirke.


Vi som elsker Israel har forsonet oss med at ikke alle kristne har samme forhold til det. Det skyldes blant annet forskjellig vektlegging av forkynnelse i forskjellige kirkesamfunn. Noen av oss står tradisjon der kjærligheten til Israel og forkynnelsen av det profetiske ord har vært fremtredende.


Hadde man vokst opp i en annen kristen kirke der fokus var et annet, kunne også vi hatt et annerledes forhold til det. Vi er alle underveis, og vi ser stykkevis og delt.

Det som det ikke er noen unnskylding eller forklaring på, er at ikke Dnk vil være med på den store felleskristne markeringen mot antisemittisme.


Svaret fra preses Olav Fykse Tveit der Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, skyves foran som forklaring på at Den norske kirke ikke kunne stå sammen med resten av kristen-Norge i stå opp for at jøder skal ha det trygt i Norge, i farlige tider, er ikke imponerende lesning.


I min appell på Eidsvolls plass mandag, sa jeg følgende:

 

«Når vi studerer historien om Hitler og hans grusomheter, rettes blikket ofte mot kirkeledere, statsledere og redaktører som ikke protesterte når jødehatet kom til overflaten.

 

Vi vet ikke hva denne voldsomme fremveksten av jødehat vil føre med seg, men jeg sitter med en sterk følelse av det som kommer gjør at våre barn og barnebarn kommer til å diskutere sviket fra dem som er våre politikere, kirkeledere og avisredaktører i dag».

Utfordringen til Den norske kirke er: Hvilken side av historien vil dere stå på, denne gangen?

 

83 visninger

Commentaires


bottom of page