7. oktober var den mørkeste dagen i staten Israels historie. Og den mørkeste dagen i jødenes historie, siden holocaust.

Foto fra det grusomme terrorangrepet 7. oktober 2023.
Det var et smertefullt årsminne for Israel, og for alle dem som er glad i det jødiske folk. Men ikke bare for dem. Det var en vond dag for alle som ønsker fred, og som vil det beste for både jøder, araberer og andre i Midtøsten.
Dette var et angrep uten noen folkerettslig berettigelse. Det hadde ingen moralsk begrunnelse. Det skiller seg så vesentlig fra alt annet av krigføring vi har sett i vår levetid, at det er rett og slett vanskelig å sette ord på det. Dette var ren ondskap.
Derfor passer ikke utenrikskommentatorenes sjablonger, når de prøver etter ringe evne å forklare den militære og geopolitiske situasjonen, med konvensjonell språkbruk.
For Israel står overfor et fiendebilde som savner sidestykke i historien. De står over for fiender som vill utslette nasjonen og folket, og som er drevet av et mørke som er verre enn alt. Verre enn nazistene. Verre en IS. Våre referanser for å forstå ondskap strekker ikke til.
Det er vondt å tenke på det som skjedde da, og som har skjedd det siste året.
Men så er det ufattelig å tenke på hvordan Israel har møtt dette mørket på.
For Israel er et imponerende land på veldig mange områder. Alt fra innovasjonen som har gjort Israel til verdens fremste i datateknologi, sikkerhet og landbruk. Til den utrolige positivteten og skaperevnen folket har vist ved å bygge opp et moderne demokrati som blomstrer på så mange måter, på bare 76 år. Et lys for nasjonene, som bibelen sier.
Men det som har imponert meg aller mest med Israel, er noe som ble satt ord på da jeg fikk besøke kibbutz Nirim i 2022. Kibbutsen er en av dem som ble angrepet 7. oktober. Hun som viste oss rundt snakket om «resilience». Det norske uttrykket som kommer nærmest, er motstandsdyktighet.
Men begrepet resilience rommer enda mer. Det er også utholdenhet, pågangsmot og evnen til å reise seg etter å ha blitt knust. Det er en verdi som vi finner igjen i hele den jødiske historien, fra bibelsk tid, til i dag.
Denne verdien ser vi demonstrert i disse dager. Jødene nekter å la seg knekke av dem som vil dem vondt, også når disse lykkes i å ramme Israel.
De gjenreiser kibbutzene, befester grensene, bandasjerer sine sår, trøster og bærer sin lidelse med verdighet og med selvrespekt. De vil ikke kompromisse sine verdier i møte med sine fiender.
De gråter for barna i Gaza og Libanon, og gjør det de kan for å skåne dem.
Og når Israel aksjonerer overfor sine fiender, er det ikke fordi de vil, men fordi de ikke har noe annet valg. Det er resilience det også. Man går inn i fiendtlige områder, vel vitende om at man vil miste egne soldater, fordi alternativet er verre.
Det gjelder jøder og arabere i nord-Israel som ikke har kunnet bo trygt i sine hjem på et år. Den trusselen må elimineres ette beste evne,
Det siste året har vært smertefullt for Israel. Men det har også vært en tid for styrke, samhold og resiilience – motstandskraft mot de krefter som vil ødelegge.
Israel er et fantastisk land. Jødene er et fantastisk folk. Et utvalgt folk, sier Bibelen. Og det er forunderlig å følge de begivenhetene som utspiller seg i vår tid.
Og det er veldig meningsfylt å stå opp for Israel, når andre som burde stått ved deres side, svikter.
Vi står sammen med Israel i den spennende tiden som ligger foran dem. Og jeg er helt trygg på at den er full av fremtid og håp
Comments