top of page
Søk

Et løp som gjør andre bedre

Bibelen beskriver det kristne livet som et idrettsløp. Der vi løper mot et mål, himmelen, der seierskransen venter på oss.



Jeg var med på et løp, tidligere i høst. Treningsgrunnlaget var så som så. Men jeg var påmeldt, så det var bare å stille opp og gjøre sitt beste.


Jeg stilte på startstreken med nummer på brystet, og med håp om å kunne klare en sånn middels god prestasjon.


Jeg la i vei, sammen med flere tusen andre, og det var tett i tett med folk ut av startområdet. Etter en kilometer var det litt mer strekk i feltet, og jeg hadde funnet en slags marsjfart.


Foran meg løp det en dame som var i bedre form enn meg. Jeg så at hun hadde løpt før, og jeg tenkte at jeg skulle prøve å holde samme fart som henne. Det ville hjelpe meg. Jeg hadde fått en rygg å løpe etter.


Noen perioder gikk det lett å holde følge. Og noen ganger måtte jeg grave dypt for å hente krefter nok til å holde farten.


Men jeg holdt den ryggen nesten hele løpet igjennom. Resultatet av mitt løp ble bedre, fordi jeg hadde en som dro meg og som ga meg noe å strekke meg etter.


Hvordan er det i våre liv som kristne. Har vi sånne gode forbilder, som vi kan strekke oss etter? Det kan være en far eller mor, en predikant eller idrettsutøver. Eller kanskje en hverdagskristen som du ser har noe som du også vil ha. Jeg tror de fleste kan kjennes seg igjen i det.


Men det vi kanskje ikke tenker så mye på, er at vi kan være et sånt forbilde. En sånn rygg å løpe etter, for noen andre. Kanskje et barn eller barnebarn. En nevø eller niese. En nabo, en i forsamlingen eller kanskje en du aldri noen gang kommer til å veksle ord med.


Sånn var det da jeg løp dette løpet denne høsten.


Hun som dro meg i mål på en bedre tid enn jeg hadde klart alene, visste ikke at hun var den ryggen jeg holdt gjennom mitt løp. Og det får hun heller aldri vite. Men det var fordi hun løp et sterkt løp og holdt hele veien inn, at jeg fikk hjelp til mitt løp.


Du får kanskje aldri vite hvem som ser på ditt liv og finner noe å strekke seg etter. Men du kan være trygg på ditt liv kan være til hjelp for noen.


Derfor skal vi løpe som om noen andres fremtid bestemmes av hvordan vi løper.

Paulus sier det slik:


«Hver den som deltar i kappløpet, forsaker alt annet. De gjør det for å oppnå en forgjengelig krans, men vi gjør det for en uforgjengelig.


Derfor løper jeg, ikke i usikkerhet. Jeg kjemper ikke som en som slår i løse luften.


Jeg legger tvang på min kropp og holder den i trelldom, slik at jeg som har forkynt for andre, ikke selv skal bli forkastet»


Et annet sted sier han:


Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.


Når vi gjør det, så er vi gode forvaltere av det vi har fått, både som enkeltpersoner og samfunn. Og så drar vi med oss andre, så de også kan være den beste versjonen av seg selv.


Og hvem som har fulgt vårt eksempel og løpt etter ryggen vår, får vi kanskje ikke vite før vi kommer over på andre siden.

36 visninger

Comentarios


bottom of page