Vi er på oppløpssiden i misjonshistorien

Det er en spennende bevegelse som avtegner seg mer og mer internasjonalt. Den handler om å nå de unådde med evangeliet.

Illustrasjon: iStockphoto

Hvem er de unådde? En vanlig definisjon på en unådd folkegruppe er at det er mennesker som ikke kan nås av sine egne. Altså det finnes ikke kristne eller kirker som forkynner evangeliet på deres språk eller i deres kultur, eller så er de kristne så få og ressursfattige at de ikke deler evangeliet på en merkbar måte.

Det er vel 7000 folkegrupper i verden innenfor den gruppen, i følge Joshua Project.

Av disse er det knappe 2000 ansett som frontlinjen blant de unådde, der det ikke finnes noen bekreftet evangelisk virksomhet eller aktivitet.

Det finnes forskjellige beregninger av disse tingene, men en ting er alle enige om. Det nærmer seg fullførelsen av det Mesteren sa før han ble rykket opp til himmelen, at vi skulle gå ut og gjøre alle folkeslag til hans disipler.

Vi som bor i Norge, kan noen ganger kjenne på mismot, fordi kristendommen virker å være på retur i vårt eget land. Og vi har en jobb å gjøre hjemme, først og fremst i bønn. Det gjelder hele vårt kontinent, der bare 2,5% av befolkningen er kristne.

Men ser vi utenfor Norge og Europa, skjer det fantastiske ting. Evangeliet går frem, noen steder som aldri før. I Asia, Sør-Amerika og Afrika er det vekkelser som forvandler nasjonene. Afrika er i ferd med å bli et kristent kontinent.

En gang var de også unådde, og misjonærer fra Norge og andre land i Europa og Nord-Amerika kjente kallet og dro. Og Norge er et av de landene som har sendt aller flest misjonærene pr. innbygger, gjennom historien.

Men tilbake til dagens unådde folkeslag. I Norge har vi sett Unåddkonferansen vokse til en stor og viktig begivenhet. Der møter leder for en rekke kristne organisasjoner på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Hvorfor det?

Jo, fordi at de forstår at vi har et konkret og målbart oppdrag: Forkynne evangeliet til alle folkeslag. Og fordi at vi kommer raskere dit ved at vi samarbeider, uten å være så opptatt av hvem som får æren.

Men dette er ikke et norsk fenomen. Det skjer også internasjonalt. Siden 2011 har jeg fulgt The Billion Soul Network med base i USA. Det har siden skiftet navn til The Global Church Network. Målet er å vinne en milliard mennesker for Jesus. Og veien dit, går gjennom samarbeid mellom organisasjoner som tidligere har hatt nok med seg selv og sitt eget.

Mottoet er at vi får mye mer gjort, dersom vi ikke bryr oss om hvem som får æren.

Det er et løfte knyttet til at vi når målet om å fullføre misjonsbefalingen.

«Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24:14)

Med den takten som er nå, kan vi nå målet i vår levetid. Er det rart vi kjenner at det er spennende å leve akkurat nå?