Vitnesbyrdets kraft

«De som forteller historier beveger verden», heter det i et ordtak. Torsdag før påske var det mange som ble beveget, av historien til Øivind i Samtalen.

Samtalen: Øivind Kjærland Svendsen (t.h) delte sin sterke historie i Samtalen 30. mars.

Pride i menigheten, var den litt utydelige overskriften over programmet Samtalen like før påske. Hvilke forventninger seerne hadde, er ikke godt å vite. Men den sterke historien til Øivind Kjærland Svendsen gjorde inntrykk på mange.

Siden vi startet med Samtalen i januar, har vi aldri fått så mange tilbakemeldinger på noe program.

Hva er forklaringen på det?

Temaet handler om teologi, Gudsfrykt, bibeltroskap og møte med en samtid i fullt opprør mot Gud. Derfor blir det ofte en diskusjon med harde og forutsigbare fronter. Og nettopp derfor var Øivind Kjærland Svendsen sin historie et kjærkomment innlegg i en samtale som handler om bibeltroskap, men som også handler om mennesker.

Svendsen fortalte om hvordan han hadde strevet med tiltrekning til eget kjønn hele sitt voksne liv, men fulgt sin overbevisning, holdt seg til Guds ord og levd i sølibat til han i en alder av over 60 år, fikk sin Gunnhild. Ingen var vel uberørt da han fortalte om øyeblikket da han holdt henne i armene for første gang og ordet kom til ham: «Til mann og kvinne skapte han dem».

Han har levd med disse lengslene fra den tid homofili var forbudt ved lov, til vår tid, der det kan bli forbudt ved lov å gi mennesker med slike følelser råd om å leve avholdende. Hele veien, har han vært tro mot det han visste var Guds gode vilje. I mellomtiden har den sjelesørgeren som ga ham rådet om å holde seg til å bli Guds ord den gangen, skiftet syn og blitt en del av strømmen. Men Øivind, som kjente smerten på kroppen, har stått fast. Hvilket vitnesbyrd!

Og ingen kan argumentere mot Øivinds historie.

Tankene går umiddelbart til Pride-bevegelsen, som har behersket historiefortellingen til fulle. Godt hjulpet av media er det nettopp slik denne bevegelsen har rullet frem og fått oppslutning. Historiene om menneskene som er berørt har blitt både brukt og misbrukt for å nå politiske mål. Ingen annen politisk bevegelse kan vise til lignende suksess i vår levetid.

Og nettopp derfor er Øivind Kjærland Svendsens historie viktig for oss som tror på Guds ord, og for dem som trenger et forbilde å se til når de selv står i spenningen mellom Ordet og følelsene.

Og derfor er hans historie dårlig nytt for den bevegelsen som vil ha Pride inn i teologien. For historien til Øivind viser en annen vei. En vei som leder til velsignelse.

Det er også Øivinds historie. Han har levd et rikt liv som enslig. Og nå er han en lykkelig gift mann. Det finnes en vei for den som bøyer seg under korset og under Ordet. Men det kan være fullt av kamp og smerte. Og det skal vi som ikke kjenner deres virkelighet være veldig ydmyke for.

«De som forteller historier beveger verden», er et godt og sant ordtak. La oss være frimodige i å løfte frem de gode historiene om Guds trofasthet og hans gode vilje, til en verden som lengter etter Gud og radikal etterfølgelse av ham, men som er full av dårlige rådgivere med dårlige historier som fører bort fra Gud.

Bibelen sier: Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til.

Det er evangeliet. Den gode historien. Den skal vi fortelle med frimodighet.