Vitnesbyrdets kraft

«De som forteller historier beveger verden», heter det i et ordtak. Torsdag før påske var det mange som ble beveget, av historien til Øivind i Samtalen.

Samtalen: Øivind Kjærland Svendsen (t.h) delte sin sterke historie i Samtalen 30. mars.

Pride i menigheten, var den litt utydelige overskriften over programmet Samtalen like før påske. Hvilke forventninger seerne hadde, er ikke godt å vite. Men den sterke historien til Øivind Kjærland Svendsen gjorde inntrykk på mange.

Siden vi startet med Samtalen i januar, har vi aldri fått så mange tilbakemeldinger på noe program.

Hva er forklaringen på det?

Temaet handler om teologi, Gudsfrykt, bibeltroskap og møte med en samtid i fullt opprør mot Gud. Derfor blir det ofte en diskusjon med harde og forutsigbare fronter. Og nettopp derfor var Øivind Kjærland Svendsen sin historie et kjærkomment innlegg i en samtale som handler om bibeltroskap, men som også handler om mennesker.

Svendsen fortalte om hvordan han hadde strevet med tiltrekning til eget kjønn hele sitt voksne liv, men fulgt sin overbevisning, holdt seg til Guds ord og levd i sølibat til han i en alder av over 60 år, fikk sin Gunnhild. Ingen var vel uberørt da han fortalte om øyeblikket da han holdt henne i armene for første gang og ordet kom til ham: «Til mann og kvinne skapte han dem».

Han har levd med disse lengslene fra den tid homofili var forbudt ved lov, til vår tid, der det kan bli forbudt ved lov å gi mennesker med slike følelser råd om å leve avholdende. Hele veien, har han vært tro mot det han visste var Guds gode vilje. I mellomtiden har den sjelesørgeren som ga ham rådet om å holde seg til å bli Guds ord den gangen, skiftet syn og blitt en del av strømmen. Men Øivind, som kjente smerten på kroppen, har stått fast. Hvilket vitnesbyrd!

Og ingen kan argumentere mot Øivinds historie.

Tankene går umiddelbart til Pride-bevegelsen, som har behersket historiefortellingen til fulle. Godt hjulpet av media er det nettopp slik denne bevegelsen har rullet frem og fått oppslutning. Historiene om menneskene som er berørt har blitt både brukt og misbrukt for å nå politiske mål. Ingen annen politisk bevegelse kan vise til lignende suksess i vår levetid.

Og nettopp derfor er Øivind Kjærland Svendsens historie viktig for oss som tror på Guds ord, og for dem som trenger et forbilde å se til når de selv står i spenningen mellom Ordet og følelsene.

Og derfor er hans historie dårlig nytt for den bevegelsen som vil ha Pride inn i teologien. For historien til Øivind viser en annen vei. En vei som leder til velsignelse.

Det er også Øivinds historie. Han har levd et rikt liv som enslig. Og nå er han en lykkelig gift mann. Det finnes en vei for den som bøyer seg under korset og under Ordet. Men det kan være fullt av kamp og smerte. Og det skal vi som ikke kjenner deres virkelighet være veldig ydmyke for.

«De som forteller historier beveger verden», er et godt og sant ordtak. La oss være frimodige i å løfte frem de gode historiene om Guds trofasthet og hans gode vilje, til en verden som lengter etter Gud og radikal etterfølgelse av ham, men som er full av dårlige rådgivere med dårlige historier som fører bort fra Gud.

Bibelen sier: Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til.

Det er evangeliet. Den gode historien. Den skal vi fortelle med frimodighet.

Tillit

Den siste uken har det vært medieoppslag om vårt arbeid. Jeg vil gjerne bruke anledningen til å snakke om hvordan arbeidet i Kristen Media Norge er bygget opp.

Som mange vet, startet min kone og jeg organisasjonen Kristenfolket i 2008. Det er gjennom den vi har arrangert Oslo Symposium siden 2011.

LIVE MED VENNER: Linn Myhr og Bjarte Ystebø i studio. Foto: Skjermdump

I fjor, da flere av oss befant oss i en situasjon med blanke ark, var det denne organisasjonen vi ville engasjere oss i, i fortsettelsen. Kristenfolket skiftet navn til Kristen Media Norge, og driver nå, med TV-produksjon, og lager Live med Venner og programmet Samtalen.

For å nå ut til dere, har vi samarbeid med Kanal 10 og Bedehuskanalen. Det er vi svært takknemlige for. De gir oss gratis sendetid, så lenge vi lager programmene selv.

For å kunne lage programmer og dekke kostnadene med det, er vi altså avhengige av økonomisk støtte fra dem som ser på. Vi kan bare lage disse programmene så lenge seerne holder oss oppe med sine gaver.

Skal man be om gaver, må man også ha tillit. Jeg håper, og opplever at folk har tillit til oss, og at vi forvalter innsamlede midler på en måte som er god og som bygger Guds rike.

Som et ledd i å ta vare på den tilliten, søker vi i disse dager om godkjenning hos Innsamlingskontrollen. Det er en uavhengig organisasjon som godkjenner organisasjoner som driver for innsamlede midler. Det innebærer en årlig gjennomgang av regnskap, revisjon, etiske retningslinjer og i tillegg rapport fra virksomheten.

Dette gjør vi for å vise størst mulig åpenhet og gjennomsiktighet, slik at våre støttespillere kan være trygge på at deres støtte blir forvaltet etter en høy standard. Det er egentlig en selvfølge for en kristen virksomhet.

Innsamlingskontrollen har allerede gransket våre regnskaper tilbake til 2016, og fant ingenting å bemerke. Det er vi fornøyd med.

Det er bare vel et halvt år siden vår første sending, men det føles som mye mer. For det skjer så mye rundt oss. Jeg skal også være ærlig å si at ikke alle vil oss vel. Det er en påkjenning, i perioder. Man kan føle seg nokså liten.

Herren sier i sitt ord: «Min nåde er nok for deg. For min kraft blir fullendt i svakhet». Så sier Paulus: Derfor vil jeg mest av alt rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan hvile over meg. For når jeg er svak, da er jeg sterk».

Vi takker Gud for at han har hjulpet oss i gang med dette arbeidet, og vi tror han har store planer for det. Ikke fordi vi er så sterke. Men fordi vi kan være svake, så hans kraft kan hvile over oss.

Takk for forbønn og mange fine hilsener. Vi opplever hver eneste dag at noen vil oppmuntre oss i tjenesten. Det tar vi ikke for gitt. Det er en stor nåde.

Så bygger vi videre, stein på stein. Vi er fulle av visjoner og planer. Nye programmer og prosjekter ligger klare etter hvert som våre inntekter vokser.

Det er et stort privilegium å få være gjest i din stue, og det vil vi forvalte så godt vi kan, så du skal få noe godt ut av disse programmene.

Men mest av alt så Gud skal få æren.

Støtte til Israel, i vanskelige tider

Det stormer i Israel for tiden. Og denne gangen er det en intern kamp som utkjempes.

SPLITTET: Titusener demonstrerer mot rettsreformene i Tel Aviv. Foto: Amir Terkel, Wikipedia Commons

Benjamin Netanyahu mener landets høyesterett har blitt en politisert venstresideelite, uten demokratisk kontroll.

Derfor har han foreslått en pakke rettsreformer som vil gjøre politikerne ansvarlige for utnevnelser til Høyesterett. I dag er det en komite av jurister som gjør dette.

Dessuten vil Netanyahu endre på loven, slik at høyesterett ikke kan overprøve beslutninger tatt av de folkevalgte.

Begge deler er forståelig for oss i Norge. I 1884 sa vi «All makt i denne sal», da vi innførte parlamentarismen, og gjennom det sitter regjeringen på stortingets nåde, og regjeringen, som blant annet utnevner dommere til høyesterett her i landet, kan kastes av stortinget.

Kritikerne av Netanyahus reformer, mener i stedet at politikerne, og især regjeringen, vil få for mye makt, dersom reformene går igjennom. De mener maktbalansen i demokratiet er truet, og noen sier også at Netanyahu gjør disse endringene for å beskytte seg selv mot å bli straffet av domstolene.

Det går fint an å forstå også kritikerne til det som nå skjer.

Presidenten, Isaac Herzog, har kommet med et kompromissforslag, som ingen av partene har sagt ja til. Den israelske presidenten har egentlig en seremoniell rolle, og det at han engasjerer seg slik, er et uttrykk for at saken har et stort potensial til å true harmonien i det israelske samfunnet.

11 helger på rad har titusenvis demonstrert i gatene mot reformene. Både israelske flagg og pride-flagg vaier blant demonstrantene.

Etter fem valg siden 2019 fordi det var umulig å skape styringsdyktige flertall etter de fire første, kan vi trygt si at Israel er splittet politisk. Og Netanyahu styrer med en meget knapp margin. Dessuten viser enkelte meningsmålinger at Netanyahu har et flertall mot seg.

For oss som elsker Israel, er det smertefullt å se de interne stridighetene i landet. Vi håper at det blir ro og gode løsninger for nasjonen, som gjør at landets befolkning kan stå sammen i møte med de mange utfordringene de står overfor, blant annet trusselen fra Irans atomambisjoner.

Hva gjør dette med vår støtte til Israel?

Ingenting. Vår kristne støtte til Israel ligger på et helt annet plan. Den er hevet over interne politiske forhold, der Israels venner ganske sikkert vil mene forskjellig.

Vår støtte til Israel, bygger først og fremst på bibelen, som gir oss et klart oppdrag om å trøste, hjelpe og velsigne den jødiske nasjonen. Så finnes det veldig mange andre grunner til å støtte Israel, blant annet deres juridiske rett til landet og til å bo innenfor trygge og forsvarbare grenser. Vi støtter også Israel som det eneste demokratiet i Midtøsten, en nasjon som søker fred og forsoning med sine naboer, senest gjennom Abrahamsavtalene.

Men bibelen er vår faste klippe. Og den forteller at vi står i takknemlighetsgjeld til jødene som ga oss Bibelen, profetene, apostlene og ikke minst frelseren. Det står skrevet så vakkert i Guds ord: Frelsen kommer fra jødene.

Så vi ber om fred for Jerusalem. Vi ber for våre venner i det hellige land. Og vi fortsetter å forsvare, støtte og hjelpe Israel både i gode og krevende dager.