Nestleder – neste leder

Nestledervalget i KrF har vekket uvanlig mye diskusjon i partiet. Med god grunn. Det er et veivalg for KrF.

Nestlederkandidat: Jorunn Gleditsch Lossius er kandidat til å bli nestleder, men må i så fall bli foreslått på benkeforslag på vårens KrF-landsmøte.

Alle som engasjerer seg i KrF blir umiddelbart kjent med den mest spenningsfylte konfliktlinjen i partiet, konservativ-liberal. Den har vært fremtredende i 50 år, med flere periodiske høydepunkt. Kjell Magne Bondevik og Kåre Kristiansen-duellen er kanskje den mest legendariske dragkampen i partiets historie.

Men den har vært personifisert også ved andre korsveier, blant annet da Dagfinn Høybråten og Jon Lilletun var kandidater til å etterfølge Valgerd Svarstad Haugland i 2004.

Nå ser denne konfliktlinjen ut til å maksimeres ved nestledervalget, der kandidatene Jorunn Gleditsch Lossius og Ida Lindtveit Røse står mot hverandre. Røse har blitt innstilt av valgkomiteen, etter at de to hadde ganske nøyaktig like stor oppslutning i høringsrunden.

De to kandidatene ser veldig forskjellig på to spørsmål som er svært viktige for partiets velgere; Pride og abort. Røse er liberal i begge spørsmål; Lossius konservativ.

Det er ikke uvanlig at KrF har en bredde i sitt persongalleri. Den har som regel vært uproposjonal til fordel for liberale profiler som heller til venstre, men det har likevel alltid vært en og annen konservativ profil i sammensetningen.

Men i år handler valget om nestleder, kanskje også om partiets neste leder. Blir det Røse, fra Viken, der KrFs ledere ofte har sin adresse, kan det fort ende med at hun blir partileder, den dagen Olaug Bollestad trer av. Det samme kan gjelde for Lossius, skulle hun lykkes i å bli valgt ved benkeforslag på landsmøtet.

Og her har Røse sitt fortrinn, fordi valgkomiteen har pekt på henne. Det, samt at hun har sin støtte i partiets establishment, taler for at hun blir valgt.

Samtidig er det riktig å si at det koker blant Jorunn Gleditsch Lossius sine støttespillere. Hun står for KrFs klassiske syn i de aktuelle stridsspørsmålene, og representerer dessuten partiets soleklart sterkeste område, Agder. Noen av dem er svært indignert på valgkomiteen, og varsler benkeforslag og kampvotering.

Det er grunn til å håpe at det siste skjer, og at Lossius vinner over Røse. Lossius står for det samme som KrFs velgere. Røse står for det KrFs velgere er imot. Det er det sentrale KrF-apparatets livsløgn at hvis man bare kommer de liberale strømningene i tiden i møte, vil velgerne komme strømmende til. Det har aldri skjedd, og kommer aldri til å skje. Røses KrF vil bare bli mer populær blant dem som uansett aldri vil stemme KrF.

Lossius står for gjenkjennelig KrF-politikk, når det gjelder Pride og abort. Og det siste er det som gjør dette til et så skjebnetungt øyeblikk. Røse er for fri abort.

Abortmotstand har kanskje har vært KrFs viktigste hjertesak i 40 år. KrF har aldri hatt et medlem i partiledelsen som står for dette synet.

Abortsaken er grunnen til at mange holder seg til KrF, fordi den er et menneskeverdspørsmål. Hvis ikke barnet i mammas mage skal beskyttes av KrF, hvem skal da tale de ufødte barnas sak i stortinget?

Skulle den skansen falle i KrF, begynner mange å gå tom for grunner til å stemme på partiet. Derfor er nestledervalget så skjebnetungt, og derfor kan Lossius-tilhengerne være villige til å utfordre både valgkomiteen og establishmentet. Dette handler ikke om person, men om sak. Og den viktigste saken.

Jorunn Gleditsch Lossius bør bli KrFs nestleder, for Ida Lindtveit Røse må ikke bli KrFs neste leder.

Stille før stormen, for USAs konservative

Det er en merkelig stemning på konservativ side i amerikansk politikk. Kampen om å bli republikanernes presidentkandidat gjør gamle venner til rivaler. Og det er stille før stormen som kommer neste vinter.

CPAC: Den viktigste samlingen for konservative amerikanere gikk av stabelen i helgen. Foto: Bjarte Ystebø

Hvis vi går tilbake til primærvalget internt i det republikanske partiet i 2016, var den preget av mye støy og Donald Trump i hovedrollen. Partiet var splittet, og det endte med at Trump ble republikanernes kandidat.

Fire år senere hadde Trump full kontroll på partiet. Han hadde levert varene på en rekke punkter, blant annet høyesterettsdommere, fart i økonomien og avskrekking av USAs fiender i verden. Da han søkte gjenvalg, var så godt som all opposisjon borte i eget parti.

Men nå er det annerledes. Nederlaget i 2020, og et skuffende mellomvalg i 2022 har svekket Trump i eget parti, og nå er det en rekke andre sterke kandidater på gang.

Tidligere FN-ambassadør Nikki Haley, tidligere utenriksminister Mike Pompeo, tidligere visepresident Mike Pence og Florida-guvernør Ron DeSantis er de fremste.

Disse fire har det til felles at de hadde et nært forhold til daværende president Trump. Sant og si har de mye å takke ham for, karrieremessig.

Derfor er det en underlig stemning i partiet om dagen. Trump utfordres av sine egne. Og alle venter på angrepene Trump vil komme med, etter hvert som primærvalget vinteren 2024 nærmer seg.

CPAC, den største konservative konferansen i USA gikk av stabelen forrige uke. Den manifesterte litt av splittelsen i partiet. Verken Pence eller DeSantis møtte opp. Det gjorde heller ikke partileder Ronna McDaniel. Og de to som faktisk møtte opp, Pompeo og Haley fikk en behersket mottakelse. Energien i rommet gikk til Trump.

Samtidig var det påfallende roligere stemning og dårligere fremmøte på CPAC i år, enn de siste årene. Siden 2017 har det nemlig kokt av Trump-eurofori på den store konferansen.

Det er en merkelig stemning i det republikanske partiet.

CPACs egen meningsmåling ga en klar seier til Trump. 62%, og DeSantis på plassen bak, med 20%. Det er både et uttrykk for at Trump fortsatt har CPAC-publikumet i sin hule hånd, og at han på alle vis må regnes som favoritt til å vinne den republikanske nominasjonen, og deretter å vinne presidentvalget.

Den synlig aldrende Joe Biden gjør rett og slett en dårlig jobb. Republikanerne skal rote forferdelig om de ikke skal vinne presidentvalget i 2024.

Da Trump tilte til valg i 2016, hadde han rekordhøy oppslutning blant hvite evangelisk kristne. Det har skjedd mye siden da. Han har levert politisk til denne gruppen, men også skapt misstemning med noe av sin opptreden.

I januar starter primærvalget, men valgkampen er i full gang. Og i november 2024 skal USA til urnene igjen, og velge seg en president. Det ville forbause meg om han heter Joe Biden.

En visjon for kristen TV

For et halvt år siden gikk vi på luften med vårt første program, Live med venner. Det er tid for å forklare litt hva vi holder på med.

PROGRAMLEDERE: Bjarte Ystebø, Tone Haukeland Mork, Linn Myhr og André Birkeland.

De fleste kjenner vår bakenforliggende historie. Den førte oss ut i et ukjent terreng, der vi skulle prøve å finne veien inn i det som lå foran. Det ble TV, i samarbeid med våre venner i Bedehuskanalen og Kanal 10. Det har vært en eventyrlig reise så langt. Det er mye hardt arbeid, og mye glede. Vi er fortsatt i en kritisk oppstartsfase, og fortsatt er det mye kratt å tråkle seg gjennom, men vi ser at dette kan gå bra. Med Guds og venners hjelp.

Live med venner var det første vi lanserte. Det bygger på mye av det vi har gjort tidligere. På overflaten ser dette ut som et kristent underholdningsprogram, med god stemning og interessante tema og gjester.

Og det er det. Vi vil at seerne skal trives i vårt selskap, slappe av og glede seg over det som kommer til dem gjennom TV-skjermen.

Men det vi egentlig gjør, som er selve grunnen til at vi driver med dette, er at vi ønsker å være en stemme av sannhet inn i deres liv.

Når kristne ledere engster seg for å snakke sant om Guds Ord, og kristne politikere vil gå omveier for å slippe å snakke sant om samfunnet, vil vi gjerne at dette skal være et sted der vi snakker sant om begge deler.

Det gjør vi gjennom nyhetssamtalen, og det gjør vi gjennom gjestene og deres historier.

Og når vi gjør det, tror vi at det betyr noe for dem som sitter der hjemme. Sånn at de som tror på Gud og ønsker å stå opp for hans ord og hans gode vilje, kan bli mer frimodige til å gjøre det, selv om de kanskje føler at de står alene, eller at det har en omkostning. Vi kan styrke hverandre gjennom det fellesskapet vi har via TV-skjermen.

Og til dem som ennå ikke tror, eller kjenner at de er underveis, at noe rører seg i hjertet og i tankene, håper vi at de skal kunne komme litt nærmere Jesus, hver gang vi er sammen og peker på ham.

Samtalen, vår nysatsning i år, har blitt godt mottatt. Det er vi glade for. Gjennom Samtalen ønsker vi å ta opp spørsmål som vi snakker for lite eller for enkelt om, ellers. Menighetene våre kan fort bli et sted for et minste felles muliplum, der vi unngår å snakke om det som kan være ubehagelig for noen.

Da kan vi komme i skade for å få berøringsangst for ting som angår livet vårt, og som vi burde snakke om.

Men da er det fint at vi kan være sammen på denne måten. Vi kan sitte i studio, seerne kan sitte hjemme i sofaen, så kan vi snakke sant og godt om også det som er vanskelig, uten at å tenke på hva folk rundt oss vil tenke.

Vår visjon for vårt bidrag til kristen TV er at det skal være evangeliserende, så de gode nyhetene når ut til mennesker som kanskje aldri vil sette sine bein i et gudshus. Og at det skal være trosstyrkende for oss som hører til i Guds rike.

Det skal aldri handle om oss. Det skal aldri erstatte menighetsfellesskapet. Det må handle om Jesus, og det skal være berikende for det kristne felleskapet, så vi hjelper hverandre til å komme nærmere Jesus, og tjene ham mer og mer i vår hverdag.