.png)
Da loven om fri abort ble vedtatt i 1978 var det med knappest mulig margin.
I 1974 var samme forslag oppe i Stortinget. Både Arbeiderpartiet og SV hadde gått til valg på støtte til en slik lov. Likevel manglet det én SV-stemme på å få forslaget vedtatt. Kristensosialisten Otto Hauglin nektet nemlig å stemme for forslaget av samvittighetsgrunner.
Vil ha utvidelse: Statsminister Jonas Gahr Støre tar et lovforslag til Stortinget, som vil utvide retten til fri abort fra uke 12 til 18. Foto: Arbeiderpartiet
I 1977 var det stortingsvalg, og også denne gangen fikk Arbeiderpartiet og SV flertall. Denne gangen hadde SV sørget for å ikke nominere abortmotstandere til de øverste plassene. Våren 1978 ble loven om selvbestemt abort fram til 12. svangerskapsuke vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget. Alle de borgerlige partiene stemte imot.
En av dem som var sentral i kampen for fri abort, var ironisk nok en lege. En som hadde viet livet sitt til å verne om liv og helse. Hun var statsråd og het Gro Harlem Brundtland.
Nå som da har vi en regjering fra venstresiden. Nå vil de utvide abortloven. Det er ikke nok for dem at man skal kunne ta abort frem til uke 12. De vil ha mer. De vil ha fri abort frem til uke 18. Det etter at en gruppering som ønsket utvidelse til uke 22, altså til barnet er levedyktig, måtte gi tapt i sine ambisjoner.
Det er forferdelig at vi i et av verdens rikeste land, der vi har grenseløse muligheter til å gjøre det lett å velge å beholde barnet, har en regjering som er mest opptatt av gjøre det lett å ta det bort.
Arbeiderpartiet fjerner støtten til abortforebyggende tiltak rituelt, når de har makten. Men det er ingen motforestillinger mot å gjøre stortingsvedtak som uten tvil vil føre til flere aborter, med ødelagte liv for mor og barn.
Vi liker å tro om oss selv i Norge at vi er varmhjertet. Dette er Norge på sitt kaldeste.
Vi er i en moralsk og åndelig krise.
En av dem som nå har gjort seg gjeldende i debatten om abortutvidelsen, er 84 år gamle Gro Harlem Brundtland. Nå er hun bystyrerepresentant i Oslo og vil utvide grensen for fri abort til uke 18. «Loven er rett og slett utdatert», sier hun til VG.
Gro Harlem Brundtland har rett i én ting. Abortloven er utdatert. For da den ble innført i 1978 var det med løgnen om at barnet ikke er et menneske. «Det er bare en celleklump» sa de da, for å forlede befolkningen til å tro at det lille barnet i uke 12 ikke har rett til liv.
I dag vet vi bedre enn som så. Loven, som aldri skulle vært innført fornekter dyrebare menneskers verdi. Det er ingen prinsipiell forskjell, slik jeg ser det, på abort i uke 12 eller 18. Det er like galt i alle faser av svangerskapet. Det vonde med denne utvidelsen, dersom den skjer, er at den vil koste flere ufødte menneskeliv.
Deler man stortinget langs partilinjene, mangler det fem stemmer for at Jonas Gahr Støre skal få gjennom sin abortutvidelse. Arbeiderpartiet, SV, MDG, Venstre og Rødt vil utvide abortloven. De andre står imot. Abortpartiene trenger fem representanter fra de andre partiene som vil slå følge med dem. Det kan de få. Det kan bli som i 1978, at det blir vedtatt med én stemmes overvekt.
Det er tid for kontakt med folkevalgte i FrP og Senterpartiet, som kan finne på å støtte dette forslaget fra regjeringen. De sitter med et stort ansvar. Dette er en politiker- og venstresideskapt diskusjon. Det finnes ikke noe folkelig krav om flere aborter. Og historien vil dømme dem hardt som med et stortingsvedtak gjorde det farligere å være barn i mors mage, det som skulle være det tryggeste stedet.
Vi lever i en tid som minner om den tiden Daniel i bibelen levde. Presset øker på oss som tror, om å avstå fra å leve ut troen.
I podcasten Tore & Tarjei som utgis av Dagen, forteller generalsekretær i svenske Evangeliska Alliansen, Olof Edsinger, om en vesentlig forskjell mellom Norge og Sverige. Han har reist og forkynt mye i Norge og sier at det er større kampglød blant kristne i Norge, enn hos Søta bror.
Det er skrevet og sagt mye om hvordan kristne skal møte avkristningen og motstanden fra verden. Vi i Kristen Media Norge påberoper oss ikke fasiten, men vi har noen tanker.
For det første må vi vite at vi ikke har en kamp mot kjøtt og blod, altså mot mennesker. Vi har ikke fiender. Vi har en åndelig kamp, mot åndelige krefter. Og vi tror at den kampen må kjempes med åndelige våpen.
Sannhet er et sånt våpen. Det står omtalt i Guds fulle rustning i Efeserne 6. «Spenn da sannheten som belte om livet», står det.
Vi trenger også å møte dette med frimodighet, ydmykhet og kjærlighet. For vi vet at frimodigheten har stor lønn. Den ydmyke får nåde. Og vi vet at uten kjærlighet, er vi ingenting.
Dessverre, må vi si, har kristne, i sine svakeste øyeblikk vært alt annet enn ydmyke og kjærlige. Noen ganger har vi gitt inntrykk av at vi er bedre enn andre mennesker. Det er vi ikke. Vi er jo kristne nettopp fordi vi har erkjent at vi ikke får det til, og trenger en frelser. Hvis ikke det gjør oss ydmyke, er det mye vi ikke har forstått.
Når vi først snakker om hvordan vi ikke skal gå frem, er det viktig at vi ikke får det til å handle om oss. Vi er ikke kalt til å være påfugler som tiltrekker oss oppmerksomhet gjennom vår kommunikasjon eller vår fremferd. Vi er ambassadører for Guds rike, og det må alltid handle om ham.
Daniel i løvehulen er vårt store eksempel. Han var under press for å bøye kne, og ble satt på prøve. Han ville heller lyde Gud. Det står at han åpnet vinduene mot Jerusalem, og bøyde kne i bønn til Gud, som han alltid hadde gjort.
Han skammet seg ikke for sin Gudsdyrkelse. Han gjorde som han alltid hadde gjort, verken mer eller mindre. Han provoserte ikke. Han fikk det ikke til å handle om seg selv. Han var simpelthen tro mot Gud og bestod prøven. Og Gud var med ham.
Det var dette som reddet Daniel, og som snudde hele nasjonen. Én mann som var frimodig og ydmyk og stod fast da han ble satt på prøve.
Det er veldig oppmuntrende å høre at det er stor kampglød blant norske kristne. Vi ønsker å være en del av den bevegelsen som vil kjempe troens gode strid. Og vi er opptatt av at det skjer på en måte som viser Kristi sinnelag.
Det er ikke vanskelig å finne ting å bekymre seg over i vår tid. Men det skjer samtidig så mye spennende, som lover godt for Norge. Det reiser seg en generasjon unge som vil være som Daniel. De vender seg til bibelen og det kristne fellesskapet på jakt etter en autentisk tro og overgivelse som ikke er forurenset av tidsånden.
Og de vil være frimodige og lide Kristi vanære, når det kreves.
Det er en spennende tid nå. Det er som om noe er på gang som skal sette Jesus på agendaen i landet vårt, og vi er satt inn i denne tiden for å tjene ham nå og under disse omstendighetene.
Og Daniels Gud er vår Gud.
Truls Olufsen-Mehus har forlatt Kristelig Folkeparti. Det er ingen stor overraskelse.
Det er et stort tap for KrF.
Forlater KrF: Truls Olufsen-Mehus går ut av Kristelig Folkeparti. Foto: Svend Ole Kvilesjø/Verdinytt
Aktivisten fra Hammerfest vendte seg mot KrF da han ble frelst og ville leve ut sitt kristne samfunnsengasjement. Med sine mange talenter, imponerende bakgrunn som gründer og forretningsmann, gjorde han seg raskt bemerket både lokalt og nasjonalt.
Han har frontet Pride-motstand, skepsis mot koronarestriksjoner og abort, og gjort det på en måte som har irritert meningsmotstanderne. Han viser grundighet og etterrettelighet. Han bruker helst deres egne kilder og uttalelser for å underbygge sine påstander og han overbeviser.
Truls skiller seg ut fra mengden. Og han har bygget seg en stor følgerskare i sosiale medier.
Mens mange forsamlinger og kristne miljøer har tomme stoler, fylles menighetssaler og samfunnshus opp når Truls kommer på besøk. Han har en unik appell og treffer en nerve i folket, og ikke bare blant menighetsfolket.
Det er i kjønnsdebatten han særlig har markert seg ved å snakke sant, når hele samfunnet med politikere, helsevesen og media lyver i kor. Når keiseren ikke har klær på seg, er det alltid forfriskende når noen våger å påpeke det. Det er en av hemmelighetene bak Truls Olufsen-Mehus’ popularitet. Han er fryktløs og ærlig.
Dette har gjort ham til en profil i KrF, og det har også gjort ham til et irritasjonsmoment i partiet. Mens KrF aller helst vil være politisk korrekt, har de i Truls hatt en frittalende stortingskandidat i nord som sier alt det partiapparatet i Oslo jobber hardt for at ingen i partiet skal si.
I takt med at irritasjonen i partiapparatet har økt, har begeistringen på grasrota vokst.
For oss som har fulgt Truls Olufsen-Mehus tett de siste årene, er det fint å se at han legger stadig mer vekt på bibelen, troen og Gud når han står på talerstolen. Han har et vitnesbyrd som inneholder en radikal omvendelse i fra ateisme til kristendom i voksen alder, og etter hvert også familievekkelse. Det er en enorm oppmuntring for oss som tror.
At han nå forlater KrF, etterlater et tomrom. Truls har akkurat den folkelige appellen på grasrota som KrF trenger for å holde liv i kjernevelgerne. At partiet ikke har klart å integrere ham som en av partiets profiler, er et nederlag. For det har vært en systemisk motstand mot Truls i KrF, som blant annet førte til at stortingskandidaten ikke ble valgt til utsending til landsmøtet i 2023 fra hjemfylket sitt.
Om den episoden har spilt inn i hans vurderinger om å forlate partiet vet ikke jeg, men det var et smålig maktgrep. Ironien var påtagelig da velgerne senere det året sendte ham forbi to andre, og inn i Fylkestinget gjennom personstemmer.
Han har blitt et symbol på gapet mellom partielite og velgere.
Nå er Truls Olufsen Mehus, enn så lenge, ikke politiker. Han er influencer og frontfigur for Kristent Ressurssenter. Det første KrF bør gjøre, er å invitere Olufsen-Mehus til å tale på deres neste nasjonale konferanse.
Selv om han ikke lenger er KrF-mann, kan han fortsatt være viktig for partiet. Han bygger nemlig en stor bevegelse av kristne og folk som tenker kristent om politikk på grasrota. Han begeistrer. Og begeistring er akkurat det KrF har savnet de siste 20 årene. KrF bør lytte til Truls og til dem som fyller lokalene når han er på besøk.
Dersom Truls Olufsen-Mehus fortsetter sin gode linje i årene som kommer, kan han være en verdifull mann for landet. Nå er han bare Truls fra Kristent Ressurssenter som snakker sant om den tiden vi lever i. Og i en tid som er så full av usannhet og forvirring, er dette akkurat det vi trenger, og de politiske resultatene kan også komme.