.png)
Det er en spennende bevegelse som avtegner seg mer og mer internasjonalt. Den handler om å nå de unådde med evangeliet.
Illustrasjon: iStockphoto
Hvem er de unådde? En vanlig definisjon på en unådd folkegruppe er at det er mennesker som ikke kan nås av sine egne. Altså det finnes ikke kristne eller kirker som forkynner evangeliet på deres språk eller i deres kultur, eller så er de kristne så få og ressursfattige at de ikke deler evangeliet på en merkbar måte.
Det er vel 7000 folkegrupper i verden innenfor den gruppen, i følge Joshua Project.
Av disse er det knappe 2000 ansett som frontlinjen blant de unådde, der det ikke finnes noen bekreftet evangelisk virksomhet eller aktivitet.
Det finnes forskjellige beregninger av disse tingene, men en ting er alle enige om. Det nærmer seg fullførelsen av det Mesteren sa før han ble rykket opp til himmelen, at vi skulle gå ut og gjøre alle folkeslag til hans disipler.
Vi som bor i Norge, kan noen ganger kjenne på mismot, fordi kristendommen virker å være på retur i vårt eget land. Og vi har en jobb å gjøre hjemme, først og fremst i bønn. Det gjelder hele vårt kontinent, der bare 2,5% av befolkningen er kristne.
Men ser vi utenfor Norge og Europa, skjer det fantastiske ting. Evangeliet går frem, noen steder som aldri før. I Asia, Sør-Amerika og Afrika er det vekkelser som forvandler nasjonene. Afrika er i ferd med å bli et kristent kontinent.
En gang var de også unådde, og misjonærer fra Norge og andre land i Europa og Nord-Amerika kjente kallet og dro. Og Norge er et av de landene som har sendt aller flest misjonærene pr. innbygger, gjennom historien.
Men tilbake til dagens unådde folkeslag. I Norge har vi sett Unåddkonferansen vokse til en stor og viktig begivenhet. Der møter leder for en rekke kristne organisasjoner på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Hvorfor det?
Jo, fordi at de forstår at vi har et konkret og målbart oppdrag: Forkynne evangeliet til alle folkeslag. Og fordi at vi kommer raskere dit ved at vi samarbeider, uten å være så opptatt av hvem som får æren.
Men dette er ikke et norsk fenomen. Det skjer også internasjonalt. Siden 2011 har jeg fulgt The Billion Soul Network med base i USA. Det har siden skiftet navn til The Global Church Network. Målet er å vinne en milliard mennesker for Jesus. Og veien dit, går gjennom samarbeid mellom organisasjoner som tidligere har hatt nok med seg selv og sitt eget.
Mottoet er at vi får mye mer gjort, dersom vi ikke bryr oss om hvem som får æren.
Det er et løfte knyttet til at vi når målet om å fullføre misjonsbefalingen.
«Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24:14)
Med den takten som er nå, kan vi nå målet i vår levetid. Er det rart vi kjenner at det er spennende å leve akkurat nå?
Lørdagens markering mot antisemittisme var historisk. Aldri før har en slik bredde av kristne organisasjoner stått sammen mot antisemittisme. Aldri før i vår levetid har det vært viktigere.
Markering mot antisemittisme i Oslo. Foto: Dag Buhagen
Pinsebevegelsen, Frikirken, Indremisjonsforbundet, Misjonssambandet, Misjonskirken Norge og Den katolske kirke, for å nevne noen. Det var utrolig fint å være en del av det, selv om bakteppet er alt annet enn fint.
Antisemittismen fosser frem i Norge. Antijødiske fordommer i store deler av befolkningen, sammen med et muslimsk-arabisk jødehat er en giftig miks. Men disse to har eksistert her til lands i flere tiår. Hva er det som gjør at det er annerledes nå?
Nå er alt dette kommet til overflaten på en måte vi ikke har sett her i landet siden 30-tallet. Jødehatet er kommet opp i dagslys.
Og mens det ville ført til massiv fordømmelse i alle aviser og TV-kanaler for bare 10 og 20 år siden, er det forbausende stille nå.
Det er et gammelt ordtak som heter at alt som skal til for at det onde skal vinne frem, er at gode mennesker ikke gjør noe.
Likegyldigheten er livsfarlig. Tausheten i møtet med antisemittismen er storsamfunnets måte å samtykke til at jødehatet får blomstre.
Det er her vi som kristne kommer inn. Vi, som har et særlig nært forhold til jødene. Vi som har Guds ords klare formaning om at vi står i gjeld til dem. Vi som kan se med åndelige øyne. Vi som har en mørk 2000-årig historie å lære av. Vi må, av alle, kjenne at dette er vår time til å reise oss.
Og mange gjør det. Det er en gryende oppvåkning blant kristne i Norge, som sier at vi ikke kan være tause i møte med antisemittismens fremvekst. Lørdagens brede markering var et synlig tegn på dette.
Men en stemme mangler. Ledelsen i den norske kirke.
Vi som elsker Israel har forsonet oss med at ikke alle kristne har samme forhold til det. Det skyldes blant annet forskjellig vektlegging av forkynnelse i forskjellige kirkesamfunn. Noen av oss står tradisjon der kjærligheten til Israel og forkynnelsen av det profetiske ord har vært fremtredende.
Hadde man vokst opp i en annen kristen kirke der fokus var et annet, kunne også vi hatt et annerledes forhold til det. Vi er alle underveis, og vi ser stykkevis og delt.
Det som det ikke er noen unnskylding eller forklaring på, er at ikke Dnk vil være med på den store felleskristne markeringen mot antisemittisme.
Svaret fra preses Olav Fykse Tveit der Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, skyves foran som forklaring på at Den norske kirke ikke kunne stå sammen med resten av kristen-Norge i stå opp for at jøder skal ha det trygt i Norge, i farlige tider, er ikke imponerende lesning.
I min appell på Eidsvolls plass mandag, sa jeg følgende:
«Når vi studerer historien om Hitler og hans grusomheter, rettes blikket ofte mot kirkeledere, statsledere og redaktører som ikke protesterte når jødehatet kom til overflaten.
Vi vet ikke hva denne voldsomme fremveksten av jødehat vil føre med seg, men jeg sitter med en sterk følelse av det som kommer gjør at våre barn og barnebarn kommer til å diskutere sviket fra dem som er våre politikere, kirkeledere og avisredaktører i dag».
Utfordringen til Den norske kirke er: Hvilken side av historien vil dere stå på, denne gangen?
Hvordan skal vi som kristne opptre i det offentlige rom? Altså overfor storsamfunnet og dem som ikke går i våre forsamlinger.
Istockphoto
Dette har vært et hovedspørsmål jeg har møtt på i hele mitt yrkesliv som journalist. Kristne som strever med balanse mellom å være frimodig på det de tror, og hensynet til sitt gode navn og rykte.
Og jo lenger opp i det kristelige hierarkiet man kommer, desto større plass synes det å oppta i tankene. Jeg kunne fortalt noen historier som fikk deg til å både le og gråte.
Vi lever i et samfunn som beveger seg lenger og lenger bort fra Gud. Og for hvert steg på den veien, blir det kristne budskapet mer og mer fremmed for folk flest.
Og faren med å ville tekkes samfunnets forventinger til hva som er akseptabel kristen lære, er at man fort slår følge med samfunnet på veien bort fra det som er Guds ord, Guds standard og det oppdraget vi har om å være lys og salt i verden.
Og det blir mer og mer tydelig for mange at vi må ta et valg. Det blir vanskeligere å vanskeligere å være på begge sider. Skal vi kompromisse, eller skal vi stå fast?
I min oppvekst sang vi: «Jesus spør om du er tøff nok, til å vise hvem du hører til». Jeg tror han spør om det samme i dag.
Forleden ringte de fra TV2 Nyhetene. De hadde hørt at vi kristne tror at Jesus snart kommer igjen, og at hendelsene som nå utspiller seg i Midtøsten, kan være med å lede frem til det. De lurte på om jeg ville la meg intervjue om saken.
Veldig mange ville takket nei til en sånn henvendelse. Jeg svarte ja.
For meg er dette ganske enkelt. Det vi tror på, og som Gud har vist oss gjennom sitt ord, skal vi dele. Vi tror jo at Jesus kommer igjen. Det er faktisk noe alle bibeltroende kristne er enige om. Så møter vi tolkningen av tegn i tiden med varsomhet og ydmykhet, også når vi opptrer i media.
Evangeliet, de gode nyhetene, inkludert alt det som omverden synes er sært eller som de reagerer på, har vi fått for å dele det med alle mennesker. Det skal ikke være hemmeligheter forbeholdt dem som kommer inn i forsamlingen. Det er for alle, og om ikke du og jeg deler det, hvem skal gjøre det da?
I sangen Rop det ut med hjertets jubel, synger vi:
Del med dem som går i mørke Alt hva Kristus har å gi Bring Guds ord til hele verden! Bare det kan gjøre fri
Når det så gjelder vårt gode navn og rykte, la oss overlate det til Gud. Vi er jo hans vitner, ikke på egne vegne. Vi får være budbærere for kongenes konge. Det kan gi både ære og vanære her på jorden. Det må bli som det blir, tenker jeg.
I romerbrevet står disse kjente ordene: For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.
Det står også at vi skal forkynne ordet, og være rede i tide og utide.
Når det så gjelder intervjuet med TV2, vet jeg verken når det kommer, eller om det kommer på luften. Men det får bli som det blir.
Jeg synes det er fint at journalistene spør om Jesus snart kommer igjen…