top of page
Søk

Helt siden starten av den kristne kirke har det vært diskusjoner og strid om hva som er rett lære. De diskusjonene kommer til å vare så lenge vi er her. Det er ikke et sykdomstegn at vi ser forskjellig på teologiske spørsmål. 



For den som følger med i kristne nyhetsmedier er det nå en diskusjon om hva som er rett lære i spørsmålet om Israel, endetiden og Jesu gjenkomst. Den er interessant og viktig. Og lykkeligvis, takket være at vi har gode «høvdinger» som kan sin bibel og vet å la skrift forklare skrift, ser akkurat den diskusjonen ut til å lande godt. De fleste evangeliske kristne sier ja, Guds løfter til Israel står ved lag. Ja, vi tror vi er inne i de siste tider. Og ja, Jesus kommer igjen. 


Når sånne diskusjoner oppstår, er det alltid noen som blir anfektet og ønsker at diskusjonene skal opphøre. Splid og uro er det ingen som vil ha, og dessuten advarer jo bibelen mot partier i blant oss. 


Jeg har det samme instinktet. Det er så fint når vi kan være enige og holde fred med hverandre. 


Likevel tror jeg vi ikke skal være redde for å ha teologiske diskusjoner mellom mennesker som vil stå på Guds ord. 


For det første må vi alle erkjenne at vi ser stykkevis og delt. Det er nyttig å lytte til hverandre og ta inn perspektiver, synspunkter og vurderinger. Her har vi mye å lære fra den jødiske debatt og samtaletradisjonen. Vi skal ikke være redde for å drøfte teologiske spørsmål. Det kan gjøre oss tryggere på vårt eget ståsted, eller kanskje få oss til å bevege oss nødvendige steg, fordi vi kan oppdage noe vi ikke har sett før. 


Men kanskje enda viktigere, er det at bibelen formaner oss til å stå vakt om læren. Eller det Paulus kaller for den sunne lære. Det betyr at det finnes sunn og usunn lære, og ikke minst vranglære. 


Jeg tror Paulus beskriver den tiden vi lever i, når han skriver til unge Timoteus: 


«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr», og videre:  «…Tal du slik det sømmer seg for den sunne lære». 


Dette er en del av det kristne livet som ikke er valgfritt. Dette skal vi gjøre. Det betyr at vi engasjerer oss i å forkynne og forsvare Guds ord. Vi advarer mot usunn lære, og vi løfter frem den sunne lære, så langt vi ser og forstår det. 


En forutsetning for at slike samtaler og diskusjoner skal være gagnlige, er at vi har et felles utgangspunkt i troen på Guds ufeilbarlige ord. Vi tror, som Paulus også skriver, at «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd».


På det grunnlaget står vi støtt, og kan hjelpe hverandre til å holde oss på sporet. «Ordet holder deg på sporet, og uten Ordet havner du på jordet», sang Stephan Christiansen på 90-tallet. Det er en fin påminnelse. Den ruster oss mot liberal teologi og tidsånden. 


Vi snakker for mye om læren med folk som ikke tror på bibelen. Og for lite sammen med dem som gjør det.

Det er en spennende bevegelse som avtegner seg mer og mer internasjonalt. Den handler om å nå de unådde med evangeliet.


Illustrasjon: iStockphoto


Hvem er de unådde? En vanlig definisjon på en unådd folkegruppe er at det er mennesker som ikke kan nås av sine egne. Altså det finnes ikke kristne eller kirker som forkynner evangeliet på deres språk eller i deres kultur, eller så er de kristne så få og ressursfattige at de ikke deler evangeliet på en merkbar måte.


Det er vel 7000 folkegrupper i verden innenfor den gruppen, i følge Joshua Project.

Av disse er det knappe 2000 ansett som frontlinjen blant de unådde, der det ikke finnes noen bekreftet evangelisk virksomhet eller aktivitet.


Det finnes forskjellige beregninger av disse tingene, men en ting er alle enige om. Det nærmer seg fullførelsen av det Mesteren sa før han ble rykket opp til himmelen, at vi skulle gå ut og gjøre alle folkeslag til hans disipler.


Vi som bor i Norge, kan noen ganger kjenne på mismot, fordi kristendommen virker å være på retur i vårt eget land. Og vi har en jobb å gjøre hjemme, først og fremst i bønn. Det gjelder hele vårt kontinent, der bare 2,5% av befolkningen er kristne.


Men ser vi utenfor Norge og Europa, skjer det fantastiske ting. Evangeliet går frem, noen steder som aldri før. I Asia, Sør-Amerika og Afrika er det vekkelser som forvandler nasjonene. Afrika er i ferd med å bli et kristent kontinent.


En gang var de også unådde, og misjonærer fra Norge og andre land i Europa og Nord-Amerika kjente kallet og dro. Og Norge er et av de landene som har sendt aller flest misjonærene pr. innbygger, gjennom historien.


Men tilbake til dagens unådde folkeslag. I Norge har vi sett Unåddkonferansen vokse til en stor og viktig begivenhet. Der møter leder for en rekke kristne organisasjoner på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Hvorfor det?


Jo, fordi at de forstår at vi har et konkret og målbart oppdrag: Forkynne evangeliet til alle folkeslag. Og fordi at vi kommer raskere dit ved at vi samarbeider, uten å være så opptatt av hvem som får æren.


Men dette er ikke et norsk fenomen. Det skjer også internasjonalt. Siden 2011 har jeg fulgt The Billion Soul Network med base i USA. Det har siden skiftet navn til The Global Church Network. Målet er å vinne en milliard mennesker for Jesus. Og veien dit, går gjennom samarbeid mellom organisasjoner som tidligere har hatt nok med seg selv og sitt eget.


Mottoet er at vi får mye mer gjort, dersom vi ikke bryr oss om hvem som får æren.

Det er et løfte knyttet til at vi når målet om å fullføre misjonsbefalingen.


«Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24:14)


Med den takten som er nå, kan vi nå målet i vår levetid. Er det rart vi kjenner at det er spennende å leve akkurat nå?

Lørdagens markering mot antisemittisme var historisk. Aldri før har en slik bredde av kristne organisasjoner stått sammen mot antisemittisme. Aldri før i vår levetid har det vært viktigere.


Markering mot antisemittisme i Oslo. Foto: Dag Buhagen


Pinsebevegelsen, Frikirken, Indremisjonsforbundet, Misjonssambandet, Misjonskirken Norge og Den katolske kirke, for å nevne noen.  Det var utrolig fint å være en del av det, selv om bakteppet er alt annet enn fint.


Antisemittismen fosser frem i Norge. Antijødiske fordommer i store deler av befolkningen, sammen med et muslimsk-arabisk jødehat er en giftig miks. Men disse to har eksistert her til lands i flere tiår. Hva er det som gjør at det er annerledes nå?


Nå er alt dette kommet til overflaten på en måte vi ikke har sett her i landet siden 30-tallet. Jødehatet er kommet opp i dagslys.


Og mens det ville ført til massiv fordømmelse i alle aviser og TV-kanaler for bare 10 og 20 år siden, er det forbausende stille nå.


Det er et gammelt ordtak som heter at alt som skal til for at det onde skal vinne frem, er at gode mennesker ikke gjør noe.


Likegyldigheten er livsfarlig. Tausheten i møtet med antisemittismen er storsamfunnets måte å samtykke til at jødehatet får blomstre.


Det er her vi som kristne kommer inn. Vi, som har et særlig nært forhold til jødene. Vi som har Guds ords klare formaning om at vi står i gjeld til dem. Vi som kan se med åndelige øyne. Vi som har en mørk 2000-årig historie å lære av. Vi må, av alle, kjenne at dette er vår time til å reise oss.


Og mange gjør det. Det er en gryende oppvåkning blant kristne i Norge, som sier at vi ikke kan være tause i møte med antisemittismens fremvekst. Lørdagens brede markering var et synlig tegn på dette.


Men en stemme mangler. Ledelsen i den norske kirke.


Vi som elsker Israel har forsonet oss med at ikke alle kristne har samme forhold til det. Det skyldes blant annet forskjellig vektlegging av forkynnelse i forskjellige kirkesamfunn. Noen av oss står tradisjon der kjærligheten til Israel og forkynnelsen av det profetiske ord har vært fremtredende.


Hadde man vokst opp i en annen kristen kirke der fokus var et annet, kunne også vi hatt et annerledes forhold til det. Vi er alle underveis, og vi ser stykkevis og delt.

Det som det ikke er noen unnskylding eller forklaring på, er at ikke Dnk vil være med på den store felleskristne markeringen mot antisemittisme.


Svaret fra preses Olav Fykse Tveit der Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, skyves foran som forklaring på at Den norske kirke ikke kunne stå sammen med resten av kristen-Norge i stå opp for at jøder skal ha det trygt i Norge, i farlige tider, er ikke imponerende lesning.


I min appell på Eidsvolls plass mandag, sa jeg følgende:

 

«Når vi studerer historien om Hitler og hans grusomheter, rettes blikket ofte mot kirkeledere, statsledere og redaktører som ikke protesterte når jødehatet kom til overflaten.

 

Vi vet ikke hva denne voldsomme fremveksten av jødehat vil føre med seg, men jeg sitter med en sterk følelse av det som kommer gjør at våre barn og barnebarn kommer til å diskutere sviket fra dem som er våre politikere, kirkeledere og avisredaktører i dag».

Utfordringen til Den norske kirke er: Hvilken side av historien vil dere stå på, denne gangen?

 

bottom of page