Religionsdialog ut fra svakhet

Den beste måten å ødelegge et politisk parti, er innenfra, heter det. Det samme kan vel sies om menigheter.

Det er mange måter å gjøre det på. En av dem, er når vi bryter det første budet, «Du skal ikke ha andre guder enn meg».

Synkretisme: Religionsblanding, eller synkretisme, er et postmoderne fenomen. I en tid der alt har vært relativt, står kristen lære for fall. Men tidene forandrer seg nå. Illustrasjonsfoto: iStock

Det postmoderne samfunn, som vi har levd i de siste tiårene, kjennetegnes av relativisering. Når alt er relativt, er ingenting absolutt. Sant og usant finnes ikke, bare forskjellige perspektiv.

Denne strømningen har slått inn i kirkene. Og hver uke kan vi lese eller høre om nye uttrykk for at 2000 år gamle kristne sannheter, blir relativisert, - ikke av muslimer, ateister eller journalister, men av den kristne kirkes egne ledere.

En av dem som med glede henter impulser fra andre religioner, er Oslos nye biskop. Hun har lenge drevet med yoga i gudstjenester i Fagerborg kirke. Hun har tidligere gitt ut en bok om tro på tvers, sammen med en muslimsk forfatter. Hun hadde dessuten med en imam som lystenner i sin vigslingsgudstjeneste.

Det er fint med interreligiøs dialog. Vi trenger alle å møte mennesker som tror noe annet, med nysgjerrighet og vennlighet. Vi driver blant annet med det, i vårt program, Vi møtes på tvers. Når vi gjør det, er det for å finne ut hva vi har av felles verdier, men like mye for å klargjøre hvor våre veier skilles.

I postmoderne religionsdialog er det motsatt. Det ender som regel i religionsblanding. I stedet for å avklare motsetninger respektfullt, jakter man på en felles gud, og en vei utenom korset og bekjennelsen.

Yoga-gudstjenester, er i en egen kategori. Det er å blande hinduisme med kristen tro og etter mitt syn et klart brudd på de første budet – «Du skal ikke ha andre Guder enn meg». Det er ikke uskyldig gymnastikk – det er religionsblanding og uforenlig med evangelisk kristendom.

Det er tidstypisk at dette fenomenet har pågått i hovedsak de siste 20 årene, i moderne tid. For vi har levd i postmodernismen – der alt er relativt. Men tidene er i ferd med å forandre seg.

Den unge generasjonen vil ikke ha utvannet kristendom. De vil ha noe som er sant, ekte og radikalt. De vil leve for noe som er verd å dø for, ikke noe som kan forhandles bort i interreligiøs dialog, der det ene kan være like bra som det andre.

Den riktige måten å møte muslimer, hinduer, buddhister og ateister er med sannheten om evangeliet. Det som sier at Jesus Kristus er Guds egen sønn. At han er veien, sannheten og livet og at ingen kommer til Faderen uten gjennom ham.

Og min erfaring er, at når vi gjør det, skaper det respekt og aktelse for evangeliet.

Når vi står opp for vår overbevisning, blir det attraktivt å være en kristen.

Religionsdialog som springer ut av svakhet, forringer det kristne budskapet. Men når vi kan møte annerledes troende med trygghet og tydelighet, forkynner vi evangeliet med hele oss.

«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror».

Tostatsløsningen er død, og kan ikke vekkes opp

Det er ganske utrolig å høre våre politikere snakke om en tostatsløsning på Midtøsten-konflikten. Tostatsløsningen er død, og det vet alle som er involvert i konflikten.

INGEN TROR PÅ TO STATER: Til forskjell fra noen av sine forgjengere, tror ikke statsminister Benjamin Netanyahu på en tostatsløsning. 7. oktober var kanskje den endelige spikeren i kisten for den idéen. Foto: NTB

7. oktober 2023 forblir et vendepunkt i Midtøsten. Virkeligheten blir aldri den samme. Angrepet har tilført ny dynamikk, men gamle tankemønstre er vanskelig å endre. 

Det internasjonale samfunnet har hatt samme tilnærming til konflikten mellom Israel og palestina-araberne i flere tiår: Gi araberne mest mulig penger, og la de få sin egen stat.

Denne metoden har spilt fallitt. Pengene har blitt misbrukt, og terrororganisasjonen befolkningen på Gaza selv valgte, Hamas, gikk til krig mot Israel. Det er opplagt for alle som vil se på dette med åpne øyne, at en opprettelse av en palestinsk stat vil være et hodeløst prosjekt, farlig for Israel og dømt til å bli et mareritt for dem som skal bo i denne staten.

Norske politikere fra alle partier holder fast på denne politikken, på tross av de åpenbare fakta. Det er tragikomisk å høre dem snakke om en tostatsløsning, når du knapt kan finne en jøde eller araber som tror på det.

Israel har vært delt i dette spørsmålet i flere tiår. Men situasjonen har endret seg. På Camp David i 2000 tilbød Israels statsminister Ehud Barak en slik stat til Yassir Arafat.

I 2008 fikk palestina-araberne et nytt generøst tilbud, den gang fra statsminister Ehud Olmert. I begge tilfeller fikk Israels statsminister sterk kritikk for å gå lenger enn velgerne ønsket. Men i begge tilfeller takket den palestina-arabiske siden nei.

I dag er det ingen statsministerkandidat i Israel som ville funnet på noe lignende. Hamas er en ren terrororganisasjon. Fatah, som vestlige politikere har forsøkt å fremstille som moderate, er gjennomkorrupte, og støtter terror både i ord og handling. Israel har ingen fredspartner på palestina-arabisk side.

Befolkningen i Israel har beveget seg, etter vonde møter med virkeligheten de siste 20 årene – og tanken om en tostatsløsning er i dag 100% død.

Det skyldes like mye utviklingen på arabisk side. For om det er liten tro på to fredelige stater side om side i Israel, skal du lete lenge før du finner noen på palestina-arabisk side som vil si ja til at Israel skal få leve som en jødisk stat innenfor trygge og forsvarbare grenser.

Realiteten er at selv om det nok finnes sivile palestinske arabere som ønsker seg et fredelig liv for seg og sin familie, og er villige til å holde fred med Israel, er ideologien som sier at Israel skal fjernes, dominerende.

Og alt snakk fra arabisk side om opprettelsen av en stat, må forstås som et steg på veien mot ødeleggelsen av Israel. Og det vil ikke Israel finne seg i. I valget mellom å bli klappet på ryggen av vestlige politikere som ikke følger med, eller sikre sin egen overlevelse som stat, velger Israel det siste.

President Trump har lansert en helt ny idé som bare han kunne kommet opp med: Han vil flytte hele befolkningen ut av Gaza, inn til Egypt, og gjenskape Gaza som et fredelig sted.

Det reiser noen opplagte spørsmål, blant annet hva gjelder folkerett. Men han tenker utenfor boksen, og det er interessant. Og det kan være en mulighet for neste generasjons barn på Gaza til å vokse opp på et fredelig sted, uten Hamas.

Dem som fortsatt argumenterer for en palestina-arabisk stat, har et større forklaringsproblem enn Trump. For deres forslag har en dårlig historie og ingen fremtid.

Det kan være europeiske politikere blir de siste som får dette med seg, men i Midtøsten er tostatsløsningen død.

Det er gode nyheter, for den løsningen hadde blitt en katastrofe. Det var araberne som sa nei til den, og det skal vi alle være glade for i dag.

Sannhetens støtte og grunnvoll

Gud har gitt sin menighet på jord et stort og ansvarsfullt oppdrag. Vi skal være sannhetens støtte og grunnvoll.

Oslo Symposium 2025.

Hva som ligger i det, er gjenstand for mange dype bibelstudier. Oppgaven synes overveldende – for vi mennesker ser stykkevis og delt. Likevel skal vi representere sannheten.

Hvis vi har fått oppgaven, så er det fordi Gud mener vi kan bli betrodd å løse den. Når vi lager Oslo Symposium annet hvert år, er dette noe av det vi ønsker. Å være en stemme for sannheten til landet vårt.

Men da må vi ha klart for oss hva som er absolutt sannhet, og hva som er våre beste fortolkninger av hva som er Guds vilje.

Sannheten med stor s, er bibelen. Det finnes ingen sannhet som er høyere, dypere eller renere. Det er den vi skal være støtte og grunnvoll for, i den tiden vi lever.

Det betyr at vi må tale sant om hva Guds ord sier, enten vi taler i kirken, til kirkens ledere eller til samfunnet. Guds ord er sannhet og vi skal forkynne det slik det står.

Men så blir det mer komplisert. For utfra dette ordet kan vi også snakke om det som er sant i vår samtid.

Men det betyr ikke at vi har et vers som adresserer enhver situasjon. Men summen av Guds ord er sannhet, og det gir oss verktøy til å skjelne mellom rett og galt i aktuelle situasjoner.

Hva skal vi mene ut fra bibelen om politikk og konflikt? Der må vi gjøre vårt beste, med den visdom som bibelen gir.

Sagt på en annen måte; Hvis vi skal snakke om det ufødte liv, ekteskap, familie, kjønn, synd, frelse og skaperverk, så er det ikke så vanskelig. Det kan være krevende å stå i mot tidsånden, men ikke så vanskelig å finne sannheten, for den som vil bøye seg under Guds ords autoritet.

Skal vi snakke om strømpriser, oljeboring, EU, Ukraina, Trump, Gaza eller Putin, er det ikke så lett eller så lurt å være kategorisk. Men vi kan likevel, etter vårt beste skjønn, formidle sannheten ut fra bibelen.

Men vi må gjøre det med varsomhet og ydmykhet.

Dessverre er det noen ganger omvendt fra kirkens ledere. De er kategorisk om politikk, men uklare på Guds ord.

Denne helgen har vi beveget oss i dette spenningsfeltet, under Oslo Symposium. Både fra talerstolen og i media. Vi må be Gud se i nåde til oss om vi har representert ham dårlig.

Men det er nettopp i hans nåde vi får virke. Og vi er avhengige av hans veiledning. 2. Kor sier det ganske fint: «Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det».

Dette klynger vi oss til, og ordene til kirkefader Augustin: «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt».