En ny generasjon med nye forbilder

De unge som har forbilder som Charlie og Erika Kirk er heldige. Det er håp for neste generasjon.

Enken etter den drepte aktivisten Charlie Kirk talte til hele verden natt til søndag, og delte om sin kjære mann og alt han var for henne. Hun fortalte om smerten ved å miste ham og om 11 dager i dødsskyggens dal. 

Erika Kirk.

Så fortalte hun om alt det gode som hadde kommet av det vonde som hadde skjedd. Hun kalte det vekkelse, og fortalte om mennesker som hadde tatt imot Jesus, åpnet bibelen for første gang på årevis, eller gått til kirken for første gang i sitt liv.

Hun utfordret andre kristne til å ta imot og veilede de nyfrelste.

Erika fortalte om en ektemann som hadde orden i sine prioriteringer. Som satte Gud først, så familien, så tjenesten. 

Hun fortalte at det kristne livet ikke er lett, og siterte bibelordet om å fornekte seg selv og ta opp sitt kors og følge Jesus. Hun fortalte at Charlie visste om dette og om forfølgelse, og likevel bar sitt kors med glede helt til det siste. 

Det sterkeste øyeblikket i Erika Kirk sin tale var da hun fortalte om ektemannens hjerte for unge menn, som den mannen som tok hans liv. Hun fortalte om Jesu ord på korset om å tilgi dem som korsfestet ham, for de visste ikke hva de gjorde. Og så sa hun ordene som kommer til å bli stående gjennom historien. «Jeg tilgir ham».

Tilgivelse er den sterkeste kraften i universet. Den setter fri den som blir tilgitt, og den som tilgir. 

Vår verden er mer preget av hat, uforsonlighet og splittelse enn noen gang i moderne tid.  Da er det mest radikale noen kan gjøre, å elske, tilgi og søke forsoning. 

Hvilket forbilde!

Mens museumsvokterne i norske medier diskuterer om budskapet fra Arizona er for sterkt, for ytterliggående og for kristelig for det norske TV-publikummet, kan jeg melde om at de har sovet i timen. Redaktørstyrte mediers hegemoni i formidlingen, filtreringen og fortolkningen av nyheter er forbi. En ny generasjon har tilgang til informasjon på nettet, uten at noen andre kan bestemme hva de får vite.

Det smått legendariske sitatet fra tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland i 2018 har fått ny aktualitet. Hun sa: «Vi er i ferd med å miste kontrollen på hva folk blir fortalt».

Ja, velkommen til en ny virkelighet – på godt og vondt. 

Men når det gjelder forkynnelsen av evangeliet er det definitivt på godt. Det er bra at 68’ernes grep om offentligheten glipper, så mennesker kan høre det frie vitnesbyrdet og forkynnelsen av evangeliet, uten at en NRK-journalist på forhånd skal advare seerne om at det er både kontroversielt og skadelig.

Og unge mennesker, som de mange som fulgte og nå har blitt fascinert av Charlie Kirk i Norge, USA og hele verden ser etter noe som er både sant, ekte og verd å leve for – verd å dø for.

Det er også derfor evangeliet nå går frem blant de unge. 

Og med Charlie og Erika og de mange sterke forbildene som vokser opp i en ung generasjon er det ingen grenser for hva som kan skje. 

Elleve dager etter at hennes ektemann og hennes barns far ble tatt av dage, stod Erika foran hele verden og viste en styrke som ingen statsledere, TV-kjendiser eller influensere kan matche. 

Vår frelser sa: ‘Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.’ Den mannen, den unge mannen – jeg tilgir ham. Jeg tilgir ham fordi det var det Kristus gjorde og det Charlie ville gjort. Svaret på hat er ikke hat. Svaret vi kjenner fra evangeliet er kjærlighet, og alltid kjærlighet – kjærlighet til våre fiender og kjærlighet til dem som forfølger oss.

Det er slik evangeliet går frem.

Det virkelige generasjonsgapet

Drapet på Charlie Kirk har med god grunn tatt stor plass i alle medier den siste uken. Betydningen av dette vendepunktet i samfunnsdebatten viser noen dype kløfter i virkelighetsoppfatning. 

Charlie Kirk.

Den første jeg vil peke på, er USA-ekspertisen. 

Blant dem som følger USA via norske medier eller amerikanske venstresidemedier, var Charlie Kirk ukjent. Det viser at de befinner seg i et lukket rom. For Charlie Kirk var et fenomen i amerikansk politikk, og en av forklaringene på at det republikanske partiet har gjort det godt blant unge. 

Selv har jeg fulgt med på ham i mange år, fordi jeg har fulgt den kristne høyresiden i USA tett. Jeg har sågar også blitt titulert som USA-ekspert ved noen anledninger.

Man kan trygt si at ikke er en beskyttet tittel. Det er mange på dusinet i Norge. Men jeg innbiller meg at jeg kjenner hans primærstandpunkter, hans ideologiske instinkt og ikke minst hans forhold til den kristne tro. 

Så ble jeg vitne til at en såkalt USA-ekspert fra et universitet vi betaler for, si på NRK, en kanal vi betaler for, at Charlie Kirk hadde samme retorikk som 22. juli-terroristen. 

Fri og bevare meg vel. En så grov feilinformasjon er det lenge siden jeg har hørt fra en USA-ekspert. Og det sier ganske mye, for det er en sektor der det kommer mye desinformasjon gjennom eteren. 

Kirk var en del av den kristne høyresiden i USA, med alt det innebærer. For Israel, imot abort, for en beskjeden stat og et sterkt forsvar. Imot kriminell innvandring, for lovlig innvandring. For dødsstraff og vanlige folks rett til å bære våpen. 

Noe er fremmed for oss i Norge, andre ting ikke. Men særlig mystisk eller spesielt er det ikke. Kirk var en del av hovedstrømmen på amerikansk høyreside, verken mer eller mindre. Og han var et fenomen som fanget unge, særlig unge kristne. 

En annen kløft som har åpenbart seg den siste uken, er generasjonskløften blant norske kristne. 

Unge ledere hyller Charlie Kirks innsats for evangeliet og for kristne verdiers plass i offentligheten. De eldre, og med det mener jeg min egen generasjon, er enten tause eller skeptiske. 

Taus bør man være hvis man ikke har satt seg inn i det. Men da er det mye å lære fra de yngre som har fulgt Charlie Kirk på sosiale medier de siste årene. 

Men noen er også kritiske til den type kristen trosformidling Charlie Kirk stod for. De kommer fra den tapte generasjonen mellom 40 og 55 som selv har vært den mest defensive i formidlingen av kristen tro i manns minne. 

Til dem vil jeg si at det lykkeligvis kommer en ny generasjon som ikke vil være lammet av frykt og politisk korrekthet. Som ikke av frykt for å si noe feil, sier ingenting. Eller som er redd for motstanden som kommer av å reise seg for det man tror på. 

I dag er fremtidens kristne lederskap i ordets mest operative forstand, noe som kommer fra unge mellom 20 og 40. Unntaksvis fra generasjonen over. Og reaksjonene på Charlie Kirk-drapet har vist denne utviklingen tydelig. 

Det er først og fremst gode nyheter. De unge kan nå sin egen generasjon med evangeliet. Det kan snu avkristningen som har pågått siden 60-tallet. Og det kan gi økt innflytelse for kristne verdier i årene som kommer. Vi trenger så visst begge deler. 

Drapet på Charlie Kirk var brutalt og vondt. Og det kommer til å prege en generasjon slik drapet på Martin Luther King jr. gjorde i sin tid. 

Charlie Kirk vil bli husket for å ha vist vei for kristne som vil dele sin tro og sitt samfunnsengasjement. Og det var det første han ville bli husket for. 

Og hans død kan bli et vendepunkt. Og forhåpentligvis kommer det en dag der vi i tillegg til å minnes en frimodig kristen som ga livet sitt for det han trodde på, vil kunne si at det ikke var forgjeves. 

Men at det ble et nytt eksempel på det store kristne paradokset – seier gjennom død.

Et tidsskille for KrF

Så lenge jeg har fulgt KrF har den opphøyde sannhet vært at partiet måtte være mer liberalt for å vokse. Det er nå motbevist.

VALG SPESIAL: Partileder i KrF, Dag Inge Ulstein (t.v.) var gjest i Valg Spesial fra Oslo, i forkant av valget.

Jeg var i slutten av tenårene da KrF hadde sin glansperiode rundt årtusenskiftet. KrF vokste til tidligere ukjente høyder med kontantstøtte, og «stem på en statsminister», «du trenger ikke være kristen for å stemme KrF». Det var en eventyrlig tid for KrF med over 20 stortingsrepresentanter på det meste.

Nedturen kom ubønnhørlig i 2005. Men én sannhet festet seg, og har ikke sluppet taket. Det var påstanden om at KrFs problem var at de var kristenkonservative, og deres mulighet lå i å bli kristenliberale. Selv om den påstanden har blitt motbevist ved hvert eneste valg siden, er det først nå det begynner å gå opp for et flertall i partiet.

En hel generasjon KrF hadde nemlig gjort den erfaring at KrF vokste når de ble «bredere» - og det ble definerende for partiets tillitsvalgte i 25 år. Men etter i går, kommer det en nye generasjon som har gjort en ny erfaring: Det er vekstpotensiale i å være et tydelig motstrømsparti som står for det de tror på, og ikke ber om unnskyldning for sin arv.

Flere av partiets tidligere ledere advarte mot den linjen som reddet KrF over sperregrensen,. På hvert sitt vis har både Bondevik, Svarstad Haugland, Hareide og Bollestad offentlig gitt til kjenne at de ikke støtter Dag Inge Ulsteins «nye KrF».

Desto større var bragden fra den sittende partilederen – og desto vanskeligere blir det for disse å nå frem med sine gamle paradigmer i årene som kommer.

Det hører med til historien at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik rykket ut med en KrF-anbefaling i dagene før valget.

Den konservative oppvåkningen vi har sett og snakket om var kanskje ikke så stor som vi trodde. Eller så har den ført til stor vekst for FrP og mindre for KrF. Men denne bevegelsen kommer til å vokse i årene som kommer. Woke-hysteriske partier på venstresiden kommer til å bidra til å bygge opp mot et stort konservativt comeback i 2029.

Og der ligger potensialet til KrF.

Valgkampen 2025 vil blant annet bli husket som valget da det snudde for KrF, og partiet slo tilbake mot sperregrensen.

Nå begynner dragkampen mellom dem som vil tviholde på den linjen som har ført KrF under sperregrensen, og dem som vil bygge videre på den linjen som har ført partiet over sperregrensen.

Vinner sistnevnte, og det bør det ligge til rette for, kan KrF ha en lys fremtid. Ikke bare i form av oppslutning, men også i å vise vei for Norge tilbake til de verdiene som har bygget dette landet og gitt oss et hav av velsignelser.