Et tidsskille for KrF

Så lenge jeg har fulgt KrF har den opphøyde sannhet vært at partiet måtte være mer liberalt for å vokse. Det er nå motbevist.

VALG SPESIAL: Partileder i KrF, Dag Inge Ulstein (t.v.) var gjest i Valg Spesial fra Oslo, i forkant av valget.

Jeg var i slutten av tenårene da KrF hadde sin glansperiode rundt årtusenskiftet. KrF vokste til tidligere ukjente høyder med kontantstøtte, og «stem på en statsminister», «du trenger ikke være kristen for å stemme KrF». Det var en eventyrlig tid for KrF med over 20 stortingsrepresentanter på det meste.

Nedturen kom ubønnhørlig i 2005. Men én sannhet festet seg, og har ikke sluppet taket. Det var påstanden om at KrFs problem var at de var kristenkonservative, og deres mulighet lå i å bli kristenliberale. Selv om den påstanden har blitt motbevist ved hvert eneste valg siden, er det først nå det begynner å gå opp for et flertall i partiet.

En hel generasjon KrF hadde nemlig gjort den erfaring at KrF vokste når de ble «bredere» - og det ble definerende for partiets tillitsvalgte i 25 år. Men etter i går, kommer det en nye generasjon som har gjort en ny erfaring: Det er vekstpotensiale i å være et tydelig motstrømsparti som står for det de tror på, og ikke ber om unnskyldning for sin arv.

Flere av partiets tidligere ledere advarte mot den linjen som reddet KrF over sperregrensen,. På hvert sitt vis har både Bondevik, Svarstad Haugland, Hareide og Bollestad offentlig gitt til kjenne at de ikke støtter Dag Inge Ulsteins «nye KrF».

Desto større var bragden fra den sittende partilederen – og desto vanskeligere blir det for disse å nå frem med sine gamle paradigmer i årene som kommer.

Det hører med til historien at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik rykket ut med en KrF-anbefaling i dagene før valget.

Den konservative oppvåkningen vi har sett og snakket om var kanskje ikke så stor som vi trodde. Eller så har den ført til stor vekst for FrP og mindre for KrF. Men denne bevegelsen kommer til å vokse i årene som kommer. Woke-hysteriske partier på venstresiden kommer til å bidra til å bygge opp mot et stort konservativt comeback i 2029.

Og der ligger potensialet til KrF.

Valgkampen 2025 vil blant annet bli husket som valget da det snudde for KrF, og partiet slo tilbake mot sperregrensen.

Nå begynner dragkampen mellom dem som vil tviholde på den linjen som har ført KrF under sperregrensen, og dem som vil bygge videre på den linjen som har ført partiet over sperregrensen.

Vinner sistnevnte, og det bør det ligge til rette for, kan KrF ha en lys fremtid. Ikke bare i form av oppslutning, men også i å vise vei for Norge tilbake til de verdiene som har bygget dette landet og gitt oss et hav av velsignelser.