Vi kan stå overfor et virkelig skifte

Det skjer en oppvåkning rundt kristen tro og kristne verdier. Det er sagt og skrevet i denne spalten flere ganger. Men det skyldes at potensialet er enormt. Og det finnes en historisk parallell.

BØNNESVAR: - Det som skjer blant dagens unge, har noen fellestrekk ved Jesus-vekkelsen, skriver Bjarte Ystebø. Illustrasjonsfoto: iStock

Vekkelse har alltid politiske konsekvenser.

Den siste vekkelsen av nasjonal betydning i Norge, var på begynnelsen av 70-tallet.

Jesus-vekkelsen var dyptgripende, og ut av den kom en generasjon kristne som har preget tiden siden da. En av de mest sentrale skikkelsene i den vekkelsen, Jens-Petter Jørgensen, beskriver hvordan det var kø utenfor telefonkioskene etter møtene der mennesker hadde møtt Jesus. Køen bestod av folk som skulle ringe til mennesker og gjøre opp synd eller uvennskap. Anekdotisk, men beskrivende. Dette var ikke følelser, men alvor. Mennesker så sin synd, og fikk nød for sin sjel, og hjerte for andre mennesker.

Nye menigheter, organisasjoner og en hel generasjon kristne ledere vokste frem. I dag er disse lederne pensjonister. Vi trenger en ny generasjon.

Bønnesvaret er på vei. Det som skjer blant dagens unge, har noen fellestrekk ved Jesus-vekkelsen. Den er foreløpig ikke like stor. Men den er like dyp. På de kristne internatskolene sitter gutter og jenter i tenårene i grupper og leser bibelen og bekjenner synd, slik vi fortalte i vår samtale om krigerne 29. mai.

De gjeninntar bedehusene som var i ferd med å tømmes, slik vi fikk høre i intervjuet med Dorthe og David under Sommerkvelder med venner 18. juni.

Dette er ikke en overflatisk stemning, dette er en ekte forvandling og den treffer en hel generasjon. Hvor stor blir den? Det vet vi ikke. Det er bare å be.

Hvordan spiller dette inn i politikken? Jeg skal være forsiktig med å være bastant – men vi ser noe skje som ligner på det som skjedde på begynnelsen av 70-tallet. Det synes å slå ut i Kristelig Folkeparti.

For KrF hadde en brå vekst i medlemstall på begynnelsen av 70-tallet. 30% flere ble medlemmer, mellom 1973 og 1976. Men ikke bare det. KrF gjorde også to veldig gode valg på 70-tallet. I 1973 og 1977 fikk partiet henholdsvis 12,3 og 12,4% oppslutning. Opp 3% fra valget i 1969.

Det var andre forklaringer inne i bildet, også da. EF-avstemning og Lars Korvald som KrF-statsminister var to av dem. Slik er det også i dag, mulig å finne forklaringer på KrFs oppgang i medlemmer og oppslutning. Dag Inge Ulsteins gjennombrudd i valgkampen, tydeligere konservativ profilering rundt Pride og Israel, er veldig tydelige elementer å peke på.

Men min påstand er at dette ikke skjer i et vakuum. Dette skjer i tider der det brenner en ild blant unge kristne som gir energi, vekst og frimodighet, også til dem som representerer kristne i politikken.

Dersom denne hypotesen stemmer, kan det ligge an til flere gode år, der kristne kan gjeninnta tapte skanser i samfunnet. Vi er ikke der ennå. Men dit kan vi komme.

Evangeliet er fortsatt den største, sterkeste og viktigste kraften til positiv forvandling av både enkeltmennesker og nasjoner. Og evangeliet er virksomt også i dag.

Det er vårt eneste håp.