En kristen velgerguide

Bibelen har noe å fortelle oss når det er valg.

Det er mange som vil fortelle deg hva du skal tenke og hva du skal stemme. Mer og mindre gode råd får du både av naboen, folk i familien og i diverse nye og gamle medier.

Bibelen forteller oss noen beroligende ord, som minner oss om at vi selv med vår beste intellekt kommer til kort.

Illustrasjonsfoto: iStock

I Daniel 2: 20-21 står det nemlig: «Lovet være Guds navn fra evighet og til evighet! For visdommen og styrken hører ham til. Han omskifter tider og stunder. Han avsetter konger og innsetter konger. Han gir de vise visdom og de forstandige forstand. Han åpenbarer det dype og skjulte. Han vet hva som er i mørket, og hos ham bor lyset». 

Gud har kontroll. Det kan være lett å føle det motsatte, men bibelen har alltid rett.

Videre forteller bibelen oss at vi skal be.

«Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet». 

Spørsmålet til deg og meg, er jo da: Ber vi for våre ledere, også dem vi er uenige med?

Det neste er å stå for det bibelen sier.

Vær nøye med å lyde alle disse bud som jeg gir deg, for at det må gå deg vel og dine barn etter deg til evig tid, når du gjør det som er godt og rett i Herrens, din Guds øyne.

Det tredje er at vi bør stemme. I Jeremia 29:7 der Israelsfolket får befaling om å «søke den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel».

Vi er også pilgrimer – gjester her på jorden. Men vi skal søke nasjonens velferd, og det betyr blant annet å bruke stemmeretten etter vårt beste skjønn til at Norge skal bli det beste landet det kan være. Noen ganger kan vi stemme på noen som deler vår tro, våre verdier og har integritet. Andre ganger må vi velge blant mangelfulle kandidater og partier. Vi må likevel gjøre det vi tror er det beste for landet.

Vi må deretter være lovlydige borgere i landet. Denne kan noen ganger være utfordrende, når verden ligger i det onde. Men bibelen sier i Romerne 13 at «Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud.  Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom». 

Det er et godt uttrykk som heter at det er bedre å tenne lys, enn å fordømme mørket.

Bibelen sier i Matteus 15: La lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen.

Livet som borger i denne verden byr på mange dilemma, og ett av dem oppstår når vi står ved valgurnene. Men vi har mye å være takknemlige for. En av de tingene, er bibelen Guds ord som har gitt veiledning til mennesker til alle tider, og under alle slags styresett. Og det hjelper oss også ved valget i Norge i 2025.

Og det minner oss om at vi ikke har vårt håp i våre politikere, men hos Gud. Og en dag skal hvert kne bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus er Herre. Og han skal regjere til evig tid.

Vi kan stå overfor et virkelig skifte

Det skjer en oppvåkning rundt kristen tro og kristne verdier. Det er sagt og skrevet i denne spalten flere ganger. Men det skyldes at potensialet er enormt. Og det finnes en historisk parallell.

BØNNESVAR: - Det som skjer blant dagens unge, har noen fellestrekk ved Jesus-vekkelsen, skriver Bjarte Ystebø. Illustrasjonsfoto: iStock

Vekkelse har alltid politiske konsekvenser.

Den siste vekkelsen av nasjonal betydning i Norge, var på begynnelsen av 70-tallet.

Jesus-vekkelsen var dyptgripende, og ut av den kom en generasjon kristne som har preget tiden siden da. En av de mest sentrale skikkelsene i den vekkelsen, Jens-Petter Jørgensen, beskriver hvordan det var kø utenfor telefonkioskene etter møtene der mennesker hadde møtt Jesus. Køen bestod av folk som skulle ringe til mennesker og gjøre opp synd eller uvennskap. Anekdotisk, men beskrivende. Dette var ikke følelser, men alvor. Mennesker så sin synd, og fikk nød for sin sjel, og hjerte for andre mennesker.

Nye menigheter, organisasjoner og en hel generasjon kristne ledere vokste frem. I dag er disse lederne pensjonister. Vi trenger en ny generasjon.

Bønnesvaret er på vei. Det som skjer blant dagens unge, har noen fellestrekk ved Jesus-vekkelsen. Den er foreløpig ikke like stor. Men den er like dyp. På de kristne internatskolene sitter gutter og jenter i tenårene i grupper og leser bibelen og bekjenner synd, slik vi fortalte i vår samtale om krigerne 29. mai.

De gjeninntar bedehusene som var i ferd med å tømmes, slik vi fikk høre i intervjuet med Dorthe og David under Sommerkvelder med venner 18. juni.

Dette er ikke en overflatisk stemning, dette er en ekte forvandling og den treffer en hel generasjon. Hvor stor blir den? Det vet vi ikke. Det er bare å be.

Hvordan spiller dette inn i politikken? Jeg skal være forsiktig med å være bastant – men vi ser noe skje som ligner på det som skjedde på begynnelsen av 70-tallet. Det synes å slå ut i Kristelig Folkeparti.

For KrF hadde en brå vekst i medlemstall på begynnelsen av 70-tallet. 30% flere ble medlemmer, mellom 1973 og 1976. Men ikke bare det. KrF gjorde også to veldig gode valg på 70-tallet. I 1973 og 1977 fikk partiet henholdsvis 12,3 og 12,4% oppslutning. Opp 3% fra valget i 1969.

Det var andre forklaringer inne i bildet, også da. EF-avstemning og Lars Korvald som KrF-statsminister var to av dem. Slik er det også i dag, mulig å finne forklaringer på KrFs oppgang i medlemmer og oppslutning. Dag Inge Ulsteins gjennombrudd i valgkampen, tydeligere konservativ profilering rundt Pride og Israel, er veldig tydelige elementer å peke på.

Men min påstand er at dette ikke skjer i et vakuum. Dette skjer i tider der det brenner en ild blant unge kristne som gir energi, vekst og frimodighet, også til dem som representerer kristne i politikken.

Dersom denne hypotesen stemmer, kan det ligge an til flere gode år, der kristne kan gjeninnta tapte skanser i samfunnet. Vi er ikke der ennå. Men dit kan vi komme.

Evangeliet er fortsatt den største, sterkeste og viktigste kraften til positiv forvandling av både enkeltmennesker og nasjoner. Og evangeliet er virksomt også i dag.

Det er vårt eneste håp.

Sommeren 25: Kollaps i pressen

Denne sommeren har Israels fiender kastet alle hemninger. Anklager om folkemord, sult og drap på journalister gjør at hatet mot Israel og jødene sprer seg som ild i tørt gress. Det er ganske utrolig å være vitne til. 

Det er ikke det at Israel ikke må holdes ansvarlig for det de gjør i denne krigen. Det må alle som er i væpnet konflikt. Krigens regler gjelder. Men med Israel, synes det å gjelde andre regler enn for alle andre. 

Folkemordanklagen serves over en lav sko. Så mye, at det for lengst har festet seg som en sannhet i manges bevissthet. Et folkemord er når noen med hensikt målretter en gruppe mennesker på grunn av deres tilhørighet til en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe, med et formål om helt eller delvis å ødelegge gruppen. Denne anklagen mot Israel faller på sin egen urimelighet. Dersom det var Israels mål, kunne de gjort det lett. Sannheten er at Israel gjør det de kan for å skåne sivile – altså det motsatte av anklagen. Israelsk militæretikk er den høyeste i verden. 

Sultanklagen har tatt fyr denne sommeren. Delvis iscenesatt av bilder av utmagrede barn. Flere av disse bildene er avslørt av ordentlige journalister som har avdekket at disse barna har hatt andre alvorlige sykdommer, men dette får liten eller ingen oppmerksomhet i Norge. Velfødde foreldre, utsultede barn? Hvorfor er det ingen som stiller spørsmålet om hvilke foreldre det er som selv synes å spise godt, mens barna deres sulter? Og hvor er fokuset på det såkalte Pallywood – altså propagandaindustrien i Gaza som skaper falske bilder, videoer og fortellinger om lidelse for å ramme Israel? 

Er det lidelse og matmangel i Gaza? Lidelse ja! Matmangel, nei. Er det noen som sulter? Ja. Det er mat på Gaza, men Hamas stjeler nødhjelpen så deres eget folk sulter. Hvorfor får da Israel skylden?  I tillegg kommer det faktum at denne krigen ble startet og opprettholdes av Hamas. De kan avslutte den på timen, dersom de vil det. Men presset legges på Israel. Det er umoralsk, og det vitner ikke om omsorg for de sivile i Gaza.

Anklagen om drap på journalister er den seneste. Fem journalister, blant dem en fremtredende Al Jazeera-profil, som også var medlem av Hamas, er døde. Israel sier at flere av de andre også var stridende, uten å gi mer informasjon. 

For det første: Hvis du er medlem av Hamas, er du ikke en journalist. Det er en fornærmelse mot faget, og norske medier burde rope tydelig ut mot dette. I stedet har Norsk Redaktørforening, som jeg selv er mangeårig medlem av, vært med på en felles uttalelse med norske presseorganisasjoner som totalt unnlater å fortelle om Hamasjournalistene, noen av dem deltakere i 7. oktober-angrepet. 

Den nevner ikke det terrorvelde ekte journalister i Gaza lever under, som gjør at de ikke kan rapportere annet enn det Hamas tillater. Det betyr at vi ikke kan stole på informasjonen som kommer ut, fordi den i stor grad er produsert med Hamas-godkjennelse. Er det ekte journalister som har blitt drept i tjeneste, så er det sterkt å beklage. Det må Israel svare for, slik de må for alle angrep som rammer sivile. Hvordan skjedde det, og har Israel gjort en feil, eller har de gjort noe galt? Det må Israel svare på, og de stilles til ansvar for dette, ikke minst av en hjemlig kritisk presse, som ikke på noen måte står tilbake for den norske. 

Men anklagen om at Israel målrettet dreper journalister, er åpenbart urimelig. Den er helt i strid med Israels etikk og egeninteresse. Men det er ingen journalistisk nysgjerrighet for hva som egentlig har skjedd, bare anklager og antakelser og alt i Israels disfavør. 

Hamas kriger videre, for de belønnes av vestlig presse som fører deres propagandakrig, og vestlige politikere belønner dem med alt fra ressurser til anerkjennelse av en palestinsk stat. 

Det kommer en regnskapsdag for denne krigen og for fremveksten av jødehat i vår verden i 2025, som det gjorde det etter krigen, over det som skjedde på 30-tallet. 

Og våre medier og politikere vil komme fra det uten særlig ære.