Sommeren 25: Kollaps i pressen

Denne sommeren har Israels fiender kastet alle hemninger. Anklager om folkemord, sult og drap på journalister gjør at hatet mot Israel og jødene sprer seg som ild i tørt gress. Det er ganske utrolig å være vitne til. 

Det er ikke det at Israel ikke må holdes ansvarlig for det de gjør i denne krigen. Det må alle som er i væpnet konflikt. Krigens regler gjelder. Men med Israel, synes det å gjelde andre regler enn for alle andre. 

Folkemordanklagen serves over en lav sko. Så mye, at det for lengst har festet seg som en sannhet i manges bevissthet. Et folkemord er når noen med hensikt målretter en gruppe mennesker på grunn av deres tilhørighet til en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe, med et formål om helt eller delvis å ødelegge gruppen. Denne anklagen mot Israel faller på sin egen urimelighet. Dersom det var Israels mål, kunne de gjort det lett. Sannheten er at Israel gjør det de kan for å skåne sivile – altså det motsatte av anklagen. Israelsk militæretikk er den høyeste i verden. 

Sultanklagen har tatt fyr denne sommeren. Delvis iscenesatt av bilder av utmagrede barn. Flere av disse bildene er avslørt av ordentlige journalister som har avdekket at disse barna har hatt andre alvorlige sykdommer, men dette får liten eller ingen oppmerksomhet i Norge. Velfødde foreldre, utsultede barn? Hvorfor er det ingen som stiller spørsmålet om hvilke foreldre det er som selv synes å spise godt, mens barna deres sulter? Og hvor er fokuset på det såkalte Pallywood – altså propagandaindustrien i Gaza som skaper falske bilder, videoer og fortellinger om lidelse for å ramme Israel? 

Er det lidelse og matmangel i Gaza? Lidelse ja! Matmangel, nei. Er det noen som sulter? Ja. Det er mat på Gaza, men Hamas stjeler nødhjelpen så deres eget folk sulter. Hvorfor får da Israel skylden?  I tillegg kommer det faktum at denne krigen ble startet og opprettholdes av Hamas. De kan avslutte den på timen, dersom de vil det. Men presset legges på Israel. Det er umoralsk, og det vitner ikke om omsorg for de sivile i Gaza.

Anklagen om drap på journalister er den seneste. Fem journalister, blant dem en fremtredende Al Jazeera-profil, som også var medlem av Hamas, er døde. Israel sier at flere av de andre også var stridende, uten å gi mer informasjon. 

For det første: Hvis du er medlem av Hamas, er du ikke en journalist. Det er en fornærmelse mot faget, og norske medier burde rope tydelig ut mot dette. I stedet har Norsk Redaktørforening, som jeg selv er mangeårig medlem av, vært med på en felles uttalelse med norske presseorganisasjoner som totalt unnlater å fortelle om Hamasjournalistene, noen av dem deltakere i 7. oktober-angrepet. 

Den nevner ikke det terrorvelde ekte journalister i Gaza lever under, som gjør at de ikke kan rapportere annet enn det Hamas tillater. Det betyr at vi ikke kan stole på informasjonen som kommer ut, fordi den i stor grad er produsert med Hamas-godkjennelse. Er det ekte journalister som har blitt drept i tjeneste, så er det sterkt å beklage. Det må Israel svare for, slik de må for alle angrep som rammer sivile. Hvordan skjedde det, og har Israel gjort en feil, eller har de gjort noe galt? Det må Israel svare på, og de stilles til ansvar for dette, ikke minst av en hjemlig kritisk presse, som ikke på noen måte står tilbake for den norske. 

Men anklagen om at Israel målrettet dreper journalister, er åpenbart urimelig. Den er helt i strid med Israels etikk og egeninteresse. Men det er ingen journalistisk nysgjerrighet for hva som egentlig har skjedd, bare anklager og antakelser og alt i Israels disfavør. 

Hamas kriger videre, for de belønnes av vestlig presse som fører deres propagandakrig, og vestlige politikere belønner dem med alt fra ressurser til anerkjennelse av en palestinsk stat. 

Det kommer en regnskapsdag for denne krigen og for fremveksten av jødehat i vår verden i 2025, som det gjorde det etter krigen, over det som skjedde på 30-tallet. 

Og våre medier og politikere vil komme fra det uten særlig ære.

Hvilken side er dere på?

Den norske regjeringen har gått seg inn i en posisjon som er stadig vanskeligere å forstå og forsvare. Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide svikter dem som står for frihet, fred og humanitet, og tar parti med terrorister.

VENNER MED TERRORISTER: Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide har endret norsk utenrikspolitikk, og er nå venner med terrorister i Iran, Gaza og Taliban. Foto: Bernt Sønvisen

Norge har ofte spilt en rolle som megler, nøytral tilrettelegger og pådriver for fred rundt om på kloden. Det mest vellykkede eksempelet er kanskje Colombia, der Norge har meglet mellom FARC-geriljaen og regjeringen.

Listen over mislykkede forsøk er enda lenger, med Sri Lanka, Malaysia og Midtøsten som noen eksempler. Oslo-avtalen mellom Israel og PLO på 90-tallet er kanskje det mest symboltunge nederlaget for norsk diplomati.

Det er ingen enkel jobb å skape fred, og Norge kan ikke bebreides for at edle forsøk på fred, ikke fører frem.

Under Jonas Gahr Støre har norsk fredspolitikk tatt en destruktiv retning. Nå er Norge blitt bestevenn med flere av verdens verste regimer og en fiende av Midtøstens eneste demokrati, Israel.

I 2011 måtte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre innrømme, etter først å ha benektet det, at han hadde hatt kontakt med Hamas. Det var en aldri så liten skandale den gangen, men det skulle vise seg at det var begynnelsen på et linjeskifte i norsk utenrikspolitikk under Arbeiderpartiet. 

I 2022 fløy Jonas Gahr Støre Taliban-ledere til Oslo med privatfly til 3,5 millioner kroner, i nok et forsøk på å være «først i verden» på å åpne døren for terrorister, med forhåpning om kunne utrette noe, i det godes tjeneste.

Så langt kunne man avskrive dette som norsk naivitet og overdrevne ambisjoner om å spille en rolle som fredsskaper. Det er knapt en norsk statsminister som ikke ser en fremtidig nobelprismottaker når de står foran speilet om morgenen.

Men nå har Arbeiderpartiregjeringen beveget seg fra å være blåøyde diplomater som søker heder, ære og høye stillinger i internasjonale organisasjoner, til å bli aktive støttespillere for noen av de verste kreftene på planeten.

Veien kan være kort fra fredsmegler til terrorsympatisør.

Jeg skal ikke gjenfortelle hele den pinlige håndteringen av 7. oktober-massakren, der regjeringen viste sterk ulyst til å kalle det for terror, og nektet kongen å kondolere. For det var bare begynnelsen.

Under Gazakrigen har regjeringen kommet med pliktmessige fordømmelser av Hamas, men harmdirrende fordømmelser av Israel. De sår tvil ved israelsk informasjon, som kommer fra en demokratisk valgt regjering som ettergås av en kritisk presse og opposisjon. Men de legger til grunn som fakta, det som kommer fra Hamas, som har en patologisk omgang med sant og usant, og henretter meningsmotstandere på gaten.

Regjeringen belønner Hamas med anerkjennelsen av en palestinsk stat, og viser åpen ringeakt for hensynet til en trygg nasjon for jøder.

La meg skynde meg å legge til at det det er legitimt å diskutere forholdsmessigheten og hensiktsmessigheten til de operasjonene Israel gjør på Gazastripen. Den diskusjonen foregår ikke minst blant Israels egne. Men den norske regjeringen driver med noe annet – de har tatt parti med Hamas og motarbeider Israel og de sivile på Gaza som lengter etter frihet og trygghet.

Og det samme er nå i ferd med å skje overfor Iran. Et sekulært og på mange måter moderne iransk samfunn ble i 1979 utsatt for et brutalt kupp av det islamske presteskapet. På kort tid førte de Iran tilbake til middelalderen. Den lille gruppen som støtter regimet undertrykker kvinner, homofile og meningsmotstandere.

De har endetidslignende fantasier om å utslette Israel og var i følge Benjamin Netanyahu, som har demonstrert at Israel har svært god etterretning, dager eller uker unna å kunne sende atomraketter til Tel Aviv, og skulle samtidig utruste houthi-militsen i Yemen med atomvåpen. Målet er klart. De vil ha et nytt holocaust.

Når så Israel, gjennom en imponerende og presis aksjon stanser dette, rykker Støre-regimet ut med fordømmelser av Israel. Ikke av Iran, verken for at de vil utslette Israel, eller at de bygger atombomber for formålet. Eller for den saks skyld at de undertrykker sin egen befolkning.

Bare dager før dette hadde utenriksminister Espen Barth Eide og statsminister Jonas Gahr Støre besøk av den iranske utenriksministeren for å snakke om «felles interesser». Skulle man se på hva den norske og iranske utenriksministeren har levert av offentlige uttalelser det siste halvannet året, synes de å ha én veldig skremmende felles interesser. Og det er ikke at den jødiske befolkningen skal leve innenfor trygge og forsvarbare grenser i Israel.

Vi legger bak oss 15 år med moralsk og strategisk forfall i norsk utenrikspolitikk, under Jonas og Espen. Det er nok nå.

De bør få avløsning, og aldri komme tilbake til regjeringskontorene.  

Konservativts utsikter

Hvordan er utsiktene til at Konservativt kommer inn på stortinget ved høstens valg? Hvis vi skal lese meningsmålingene, er de dårlige.

Konservativt satser for fjerde gang på stortingsvalg. Så langt, ligger det ikke an til å bli stortingsplass på dem.

Partiets kandidater er optimistiske. Det har de vært fra dag én. Da Partiet de kristne, som det het, stilte til valg i 2013, var målet vippeposisjon i stortinget,

regjeringsdeltakelse og utenriksministerposten. Partigründer Terje Simonsen var en mann som ikke så noen begrensninger – bare muligheter.

Resultatet ble et veldig respektabelt valgresultat, men det var et godt stykke unna målet. 

Siden den gang har resultatene gått ytterligere tilbake. 

Dersom meningsmålingene stemmer, og det gjør de som regel, er det ingenting som tyder på at Konservativt skal på stortinget i år heller. 

Partiet har aldri, siden sitt første stortingsvalg i 2013, hatt en meningsmåling eller et valgresultat som har vært nær en stortingsplass. Sitt beste valg gjorde de i 2013 med 0,6 %  – knapt 18 000 stemmer. Ved forrige valg var resultatet 0,4% og ca 10 500 stemmer fordelt på hele landet. 

Siden da har oppslutningen på meningsmålingene økt. I mars var gjennomsnittet på meningsmålingene 1,0%. I april 0,8% og i mai 0,9%. Så langt i juni er snittet 1,2% 

Fortsatt er det ingenting som tyder på at partiet vil være komme nær stortingsrepresentasjon. 

Kan det endre seg? Det kan det. Og det ville være et politisk jordskjelv om Konservativt begynte å se 3-tallet på meningsmålingene nasjonalt. Det ville kunne bety stortingsplass.

Midt i august begynner valgkampinnspurten for fult. Da har vi gjennomsnittstallene for Konservativt i juni og juli. Det vil gi enda bedre grunnlag for å si noe om utsiktene til partiet.

Enn så lenge, all den tid Konservativt er et godt stykke unna stortingsplass, er det mest interessante spørsmålet: Hvor mange vil stemme Konservativt, som ellers ville stemt KrF, og hva har det å si for KrFs representasjon, for sperregrensen og for om det blir rødt eller blått styre. 

Det er for eksempel ikke utenkelig at det var denne velgeradferden som gjorde at KrF falt under sperregrensen sist. Tallene kan tolkes slik. Det må KrF ta ansvar for, ikke Konservativt. 

Det politiske rommet som finnes «til høyre for KrF», er det KrF som må innta. Og det er mye som tyder på at de er i ferd med å gjøre det. KrFs gjennomsnitt på meningsmålingene økte fra 3,3 prosent i mars, til 3,6 prosent i mai, og er hittil i juni på fire prosent og over sperregrensen. Hvis det holder seg slik gjennom måneden, vil det være første gang på et år.

Dette er de nøkterne tallene i kampen om «de kristne velgerne». Kan det komme andre velgere å gi Konservativt et løft? Det er ikke umulig. Det finnes velgere blant de andre små partiene og hos FrP som kan vandre. Men denne sommeren bør de dukke opp på målingene, dersom de skal gi noe begrunnet håp for Konservativt.

Det er noen som sier at det er bortkastet å stemme på Konservativt. Jeg forstår hva som menes med det. Jeg liker ikke det uttrykket. Enhver stemme er berettiget og verdifull i demokratiet – også en blank stemme, eller en stemme til et parti som ikke har utsikter til representasjon. Kall det gjerne en proteststemme. 

Men slik det ser ut nå, står kampen om stortingsplassene og om hvem som skal styre landet, mellom de partiene som er representert i dag. Og sperregrensen blir fort avgjørende for om det blir en ny regjering eller fortsatt rødt styre.