.png)
På fredag var det 8. mars-feiring med tog i hovedstaden. Den internasjonale kvinnedagen har blant annet som mål å bekjempe vold mot kvinner. Til markeringen kom det i år en gruppe kvinner som ville stå opp for voldtatte jødiske kvinner i Israel og Gaza. Bakteppet er de mange voldtektene som ble utført mot kvinner 7. oktober, og antakelig også mot gislene som nå sitter fanget i Gaza.
Skjermdump: Dagen 08.03.24
Men det var ikke rom for deres paroler i 8. mars-toget. Der er det tydeligvis bare palestina-arabiske kvinner som skal ha vern, ikke jødiske kvinner.
Det er verd å merke seg at damene som ville demonstrere for jødiske ofre ikke hadde noen paroler av politisk valør. Ikke en gang en referanse til staten Israel, eller et israelsk flagg. Til gjengjeld var det mange palestinske flagg. De var tydeligvis velkommen.
Venstresiden er så forblindet av palestina-arabernes sak at de mister fullstendig gangsyn og anstendighet. Og de opptrer rasistisk og antisemittisk, på sitt verste.
Det er ingenting galt i å kjempe for en bedre fremtid for palestina-arabiske kvinner. Det bør alle anstendige mennesker gjøre. Noen av oss vil mene at Hamas ikke er de rette til å sørge for den, og vi vil ikke under noen omstendigheter akseptere premisset om at den jødiske staten står i veien for arabiske kvinners fremtid.
Samme dag som de uverdige scenene utspilte seg i Oslo, satt jeg i intervju med en kjent norsk jødisk kvinne, i samme by. Temaet var hennes og familiens historie i Norge, tilbake til 1880-årene og refleksjoner om vår tid og fremtiden.
«Jeg tror ikke det er noen fremtid for jøder i Norge», sa hun ettertenksomt.
Noen gater bortenfor ble altså kvinnene som ville forsvare jødiske voldtektsofre, jaget bort fra 8. mars-demonstrasjonen.
Jøder i Norge er engstelige for sin egen sikkerhet. De går uten jødiske særtegn når de er ute i offentlighet. De har beredskapsplaner for sikkerhet og flukt. Og de snakker mer enn på lenge om å dra til Israel, et land i krig, for å kunne være trygge.
Dette er en skamplett for Norge. Vår lille jødiske minoritet på noen hundre mennesker, som ikke sjenerer noen, føler seg utrygge og eksponert for fare. Og jeg er redd de har grunn til det.
Rundt om i verden er det dessverre mange eksempler på at jødehat går fra ord til handling, og koster jøder liv og helse. Stort sett skjer dette etter angrep fra mennesker med et arabisk-muslimsk jødehat.
Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) gjør sikkert en god jobb, men det er grunn til å tro at det er så mange mennesker i Norge med et voldspotensiale bygget på dette hatet, at PST ikke kan garantere for jøders sikkerhet. Det er i hvert fall slik kvinnen jeg intervjuet ser på det. Hun har langt på vei mistet troen.
Det må en bred aksjon til, ledet av politikere, kulturpersonligheter, kristne og muslimske ledere som vil stå vakt om vår jødiske minoritet. Ellers får vi pogromer i Norge også, slik jødene har opplevd mange av, og slik de opplevde 7. oktober.
Det er alvor nå, men det er ikke for sent.
Det er ikke sjelden jeg får høre disse ordene: Jeg ber for deg. Eller: Du står på bønnelisten min.
ILLUSTRASJON - iStockphoto
Det har vært utrolig fint å bygge opp dette arbeidet i Kristen Media Norge gjennom det siste halvannet året, og oppleve hvordan vi blir heiet frem av folk som ser på og er glade for programmene vi lager.
Det går nesten ikke en dag uten at noen kommer og sier at det er fine programmer, eller gir uttrykk for at de ser på.
Og veldig ofte forteller de at de ber for oss.
Et av de store privilegiene det er å få være i den tjenesten vi er i her i Kristen Media Norge, er å vite at det er mange som ber. Vi blir båret på bønnens armer av mennesker som ser oss på TV eller simpelthen vil oss vel. Noen av dem har vi aldri møtt, og vil kanskje aldri møte.
Ofte blir jeg minnet om dette av folk jeg treffer på eller snakker med på telefonen. «Du har stått på bønnelisten min i mange år», sa en mann jeg snakket med. Vi hadde aldri snakket sammen før. Det er rørende å få en sånn hilsen. Og det skjer ganske ofte.
Bibelen lærer oss å be for hverandre.
«Bekjenn syndene deres, og be for hverandre», står det i Jakob 5:16.
Når vi ber for hverandre gjør det også noe med den som ber. Da vokser broderkjærligheten, og vi løfter blikket opp fra vår egen navle, så vi fokuserer på andre, og på Gud.
Vi tror på en åndelig kamp, som utkjempes med åndelige våpen. Guds fulle rustning gir oss oversikt over disse: De er sannhet, rettferdighet, fredens evangelium, troen, frelsen, Guds ord og til slutt bønn; «Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige».
På det personlige plan, er det å be om forbønn en erkjennelse av at vi trenger Gud. Ikke bare når han er «god å ha», men når det røyner på og all vår egen kraft er uttømt. Da er det en troshandling å bøye seg under korset og si: «Jeg trenger din hjelp, Gud».
Det er vår største ressurs som mennesker og som medlemmer i det kristne fellesskapet. Men det er altfor ofte en ubenyttet ressurs. Det å be om forbønn er ydmykende. Men det er bra å la seg ydmyke. Den ydmyke får nåde.
Jeg har blitt så glad i disse ordene «Jeg ber for deg». Det er kjærlighet i sin reneste form, når de følges opp i handling.
Noe av det fineste med å tro på Gud og være en del av det kristne fellesskapet er å kunne be om og gi forbønn. Begge deler er en gave.
Norge har markert seg som Europas mest Israelfiendtlige land, etter Tyrkia, siden terrorangrepet mot Israel, 7. oktober. Hva skal vi gjøre, med regjeringen Støre?
Skiller seg ut: Jonas Gahr Støre og Espen Barth-Eide er blant Israelsfremste kritikere i den vestlige verden. Foto: Arbeiderpartiet
Staten Israel har opplevd sin verste dag i historien. Det jødiske folket sin verste dag siden holocaust. Landet er kringsatt av fiender som står dem etter livet, og 7. oktober skjedde marerittet for jødene. For Israels muslimsk-arabiske fiender var det det motsatte, en lykkedag.
Med dette bakteppet har Israel aksjonert i Gaza, for å eliminere Hamas og hente gislene hjem. Vi ville forventet det samme fra vår regjering, dersom noen hadde gjort rov på våre venner, familie og naboer.
Israel møter en fiende som romantiserer martyrdøden og bruker egne kvinner og barn som levende skjold, mens de kriger fra sykehuskjellere og barnehager.
Stilt overfor dette, har Israel vist varsomhet, og gått målrettet etter terrorister, og gjort alt i sin makt for å begrense tap av sivile liv. Alle som vet noe om israelsk militæretikk og jødiske verdier, vet dette. De som sier noe annet er enten forblindet, underinformert eller så er de rene motstandere av Israel.
Som sedvanen er, får Israel kritikk, når de forsvarer seg mot terror og fiender som ønsker statens utslettelse.
Og den sterkeste kritikken fra noe vestlig land, kommer fra Norge. Landet med korset i flagget, som sendte jødene sine i konsentrasjonsleir for bare 80 år siden. Som hadde et alminnelig jødeforbud i grunnloven av 1814. Og som ifølge en OSSE-rapport i 2012 preges av intoleranse mot jøder og ikke tar hatkriminalitet på alvor.
Hva er det med Norge og jødene?
Som regel opptrer Norge kledelig varsomt på verdensscenen, på en måte som står i stil med vår avhengighet omverden for sikkerhet og handel. Norge er et lite land, og vi må forholde oss til allianser og stormakter som ligger utenfor våre grenser. Vi sitter stille i båten når Russland, Kina, EU og USA diskuterer de store spørsmålene.
Men når det kommer til Midtøsten-konflikten, går den norske regjeringen fra puddel til chihuahua. Fortsatt liten, men veldig bråkete.
Det er pinlig at Norge er blitt en versting mot Israel. Utenriksminister Barth-Eides harmdirrende oppgjør med Israel, er smertefull å lytte til for alle som ser realistisk på det Israel står over. Det gjelder både gislene som fortsatt sitter fanget hos Hamas, terrorfaren internt og fra naboene i Gaza og Judea og Samaria. Og ikke minst et atomrustet Iran som er fast bestemt på å utslette staten Israel.
Vi har en mørk antisemittisk historie i Norge, og det er ingen tilfeldighet at Norge igjen utmerker seg på dette området.
Så hva skal vi gjøre med regjeringen Støre?
I påvente av et regjeringsskifte her til lands, der vi i beste fall kan håpe på at Norge demper sin massive kritikk av Israel, sier bibelen at vi skal be for den regjeringen vi har.
Det gir mening det. For antisemittismen i Norge er et åndelig problem.