Sommeren 25: Kollaps i pressen

Denne sommeren har Israels fiender kastet alle hemninger. Anklager om folkemord, sult og drap på journalister gjør at hatet mot Israel og jødene sprer seg som ild i tørt gress. Det er ganske utrolig å være vitne til. 

Det er ikke det at Israel ikke må holdes ansvarlig for det de gjør i denne krigen. Det må alle som er i væpnet konflikt. Krigens regler gjelder. Men med Israel, synes det å gjelde andre regler enn for alle andre. 

Folkemordanklagen serves over en lav sko. Så mye, at det for lengst har festet seg som en sannhet i manges bevissthet. Et folkemord er når noen med hensikt målretter en gruppe mennesker på grunn av deres tilhørighet til en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe, med et formål om helt eller delvis å ødelegge gruppen. Denne anklagen mot Israel faller på sin egen urimelighet. Dersom det var Israels mål, kunne de gjort det lett. Sannheten er at Israel gjør det de kan for å skåne sivile – altså det motsatte av anklagen. Israelsk militæretikk er den høyeste i verden. 

Sultanklagen har tatt fyr denne sommeren. Delvis iscenesatt av bilder av utmagrede barn. Flere av disse bildene er avslørt av ordentlige journalister som har avdekket at disse barna har hatt andre alvorlige sykdommer, men dette får liten eller ingen oppmerksomhet i Norge. Velfødde foreldre, utsultede barn? Hvorfor er det ingen som stiller spørsmålet om hvilke foreldre det er som selv synes å spise godt, mens barna deres sulter? Og hvor er fokuset på det såkalte Pallywood – altså propagandaindustrien i Gaza som skaper falske bilder, videoer og fortellinger om lidelse for å ramme Israel? 

Er det lidelse og matmangel i Gaza? Lidelse ja! Matmangel, nei. Er det noen som sulter? Ja. Det er mat på Gaza, men Hamas stjeler nødhjelpen så deres eget folk sulter. Hvorfor får da Israel skylden?  I tillegg kommer det faktum at denne krigen ble startet og opprettholdes av Hamas. De kan avslutte den på timen, dersom de vil det. Men presset legges på Israel. Det er umoralsk, og det vitner ikke om omsorg for de sivile i Gaza.

Anklagen om drap på journalister er den seneste. Fem journalister, blant dem en fremtredende Al Jazeera-profil, som også var medlem av Hamas, er døde. Israel sier at flere av de andre også var stridende, uten å gi mer informasjon. 

For det første: Hvis du er medlem av Hamas, er du ikke en journalist. Det er en fornærmelse mot faget, og norske medier burde rope tydelig ut mot dette. I stedet har Norsk Redaktørforening, som jeg selv er mangeårig medlem av, vært med på en felles uttalelse med norske presseorganisasjoner som totalt unnlater å fortelle om Hamasjournalistene, noen av dem deltakere i 7. oktober-angrepet. 

Den nevner ikke det terrorvelde ekte journalister i Gaza lever under, som gjør at de ikke kan rapportere annet enn det Hamas tillater. Det betyr at vi ikke kan stole på informasjonen som kommer ut, fordi den i stor grad er produsert med Hamas-godkjennelse. Er det ekte journalister som har blitt drept i tjeneste, så er det sterkt å beklage. Det må Israel svare for, slik de må for alle angrep som rammer sivile. Hvordan skjedde det, og har Israel gjort en feil, eller har de gjort noe galt? Det må Israel svare på, og de stilles til ansvar for dette, ikke minst av en hjemlig kritisk presse, som ikke på noen måte står tilbake for den norske. 

Men anklagen om at Israel målrettet dreper journalister, er åpenbart urimelig. Den er helt i strid med Israels etikk og egeninteresse. Men det er ingen journalistisk nysgjerrighet for hva som egentlig har skjedd, bare anklager og antakelser og alt i Israels disfavør. 

Hamas kriger videre, for de belønnes av vestlig presse som fører deres propagandakrig, og vestlige politikere belønner dem med alt fra ressurser til anerkjennelse av en palestinsk stat. 

Det kommer en regnskapsdag for denne krigen og for fremveksten av jødehat i vår verden i 2025, som det gjorde det etter krigen, over det som skjedde på 30-tallet. 

Og våre medier og politikere vil komme fra det uten særlig ære.