Aldri mer… det er et uttrykk vi bruker når vi beskriver de mørkeste øyeblikkene i vår historie. Aldri mer 9. april. Aldri mer 22. juli. Aldri mer Krystallnatten.

Foto: IDF
Det egner seg godt som tidsriktige erklæringer som rører ved oss og samler oss. Og det er godt å slå fast at vi ikke vil gjenta eller tillate historiens feilgrep.
I Israel har folket samlet seg om å si «Aldri mer 7. oktober». Det kan alle slutte seg til, forhåpentligvis.
Men hva betyr det egentlig? Ja, hvis ikke det bare skal være et stemningsfullt utsagn, men noe som må bli sant. Jo, det betyr at Israel må nøytralisere Hamas og sprenge tunnelene. Bare slik kan de forsikre seg om at det ikke skjer igjen.
Når vi så vet hvilken fiende Israel står overfor, er det som skjer nå i Gaza ikke overraskende.
Israels aksjoner i Gaza er som forventet dramatiske, og det er smertefullt å se hvordan dette går ut over sivile uskyldige mennesker.
Krig er grusomt. Det var slik da Europa ble frigjort fra nazistene, og da Midtøsten ble frigjort fra IS. Forskjellen er at når Israel tvinges inn i en krig de ikke ønsker, blir Israel gjort ansvarlig for konsekvenser de gjør alt de kan for å unngå.
Vi har en selektiv moral, i Vesten. Israel måles med en annen målestokk enn vi bruker på oss selv, og våre allierte. Det er en dobbel standard. En for oss, en annen for jøder. Det er antisemittisme.
Når det snører seg til rundt sykehusene i Gaza, forteller det alt om det Israel står overfor. Stikk i strid med folkerett og alle regler for krigføring, bruker Hamas altså sykehus som hovedkvarter for sin militære aktivitet.
Mens verden roper på at Israel skal ta pauser i sine aksjoner, sier Israel i stedet «aldri mer 7. oktober», og har tydeligvis tenkt å lykkes i oppdraget med å sette terroristene ut av spill.
Israel bar sine egne innbyggere ut av Gaza i 2005, i håp om at verden skulle ha rett: Gi palestina-araberne land, så får dere fred. Men Norge, FN, EU, alle tok feil. Å gi land for fred fungerer ikke for Israel, for det landet deres fiender vil ha, er hele landet Israel. Eller som det ropes i gatene i Oslo, «From the river to the sea, Palestine shall be free”.
I stedet for fred, fikk Israel raketter. Mange tusen har det blitt siden da. Og hver gang det har regnet raketter over Israel, og Israel har svart – har Israel også gitt etter for det internasjonale presset om våpenhvile.
Resultatet så vi 7. oktober. Og det er forklaringen på at Israel ikke kan ta pause ennå. De må fulleføre oppdraget denne gangen.
Israels legendariske statsminister Golda Meir sa det slik: «Dersom vi har valget mellom å være døde og få medlidenhet, eller å leve med et dårlig image, foretrekker vi å leve med et dårlig image».
Det er der Israel er nå. De gjorde en tabbe hver gang de inngikk våpenhvile med Hamas. Hamas har bare et forsett, og alt de gjør bygger opp under det: De vil kaste jødene på havet.
Det er godt at Israel ikke lytter til europeiske statsledere som ikke forstår eller vil forstå dette.
På samme måte som Norge og Europa ble frigjort fra nazistene med store omkostninger, må vi håpe at Gaza snart blir frigjort fra Hamas.
Friheten har en høy pris, dessverre. Men alternativet har en enda høyere pris. Det har jødene fått erfare litt for mange ganger gjennom historien.
Aldri mer 7. oktober.
Comments