Den konservative vinden snur ikke

Den konservative bølgen har skylt langsomt over kristen-Norge de siste 2-3 årene og kommer ikke til å snu.

Illustrasjonsfoto: iStock

I min levetid har tidsånden blitt stadig mer verdiliberal og samfunnet har vært i drift bort fra de kristne verdiene, som var selvsagte for tidligere generasjoner.

Utviklingen i menigheter og trossamfunn har vært helt parallell. Det har kulminert i at en rekke av dem har brutt med bibelens ord om ekteskap, og i større eller mindre grad godtatt en hel ideologisk pakke som innbefatter samboerskap, homofili, kjønnsnøytrale ekteskap, trans-ideologi og ideer om at det finnes mer enn to kjønn. Alt er integrert i menighetens lære, på kreativt vis.

Den norske kirke og Metodistkirken har gjort vedtak på kirkesamfunnsnivå. Ellers er det enkeltmenigheter, forkynnere og kjente profiler i flere kirkesamfunn som har heist pride-flagget i ord eller handling.

Men så. Da pendelen hadde svingt langt nok, snudde den.

Det er vanskelig å sette et nøyaktig tidspunkt for når det skjedde, men vi snakker om noe som har tiltatt over de siste to-tre årene.

Flere ting skjer parallelt, og de har kanskje noe med hverandre å gjøre. Det ene er den konservative anti-woke-bølgen som har slått inn i storsamfunnet. Det andre er at unge kristne flagger tradisjonelle verdier og går i verdikonservativ retning. Og det tredje er at stadig flere, og særlig unge, søker til kristne menigheter.

De kristne internatskolene er et slags mikrokosmos der alt dette blir veldig synlig.

Samtidig vokser konservative podkaster og nye medier frem som alternativer til de bestående. Og senest forrige uke var det debatt i landets største og viktigste debattprogram om NRK, VG og Aftenpostens venstreliberale slagside. Dette hadde ikke skjedd for bare noen år siden.

Samlet sett utgjør dette en markant samfunnsendring som er spennende å følge i sanntid. Og viktigst av alt, dette er en endring som vil vare.

For den reaksjonen som nå kommer mot woke og politisk korrekthet er ikke simpelthen en politisk vind som farer forbi. Det er oppdagelsen av løgn og bedrag, som i fortellingen om Keiserens nye klær.

Og når man først har sett det og påpekt det, kan man aldri mer late som.

Derfor vil oppgjøret med Pride-ideologien og Pride-teologien tilta. Min egen generasjon vil være de siste som snur, men de unge har bestemt seg. De vil ha sannhet og de vil ikke bøye seg for politisk korrekthet.

Det vil ta lang tid før dette eventuelt fører til nye vedtak i Den norske kirke og Metodistkirken, som snur hele organisasjonene. De to organisasjonene er for en tid tapt. Men innenfor dem kan positive ting skje.

Og kraften i den unge generasjonen som leser bibelen og vil tro det som det står, er enorm og den finner et uttrykk innenfor eller utenfor trossamfunnsstrukturene. Det er en ny tid. Evangeliet kan leses, forstås og erfares av alle.  Sannheten lar seg ikke vedta bort på et kirkemøte.

Dette er dessuten særlig godt nytt for de kirkesamfunnene som har hatt debatt om likekjønnet samliv, men unnlatt å gjøre vedtak av den typen Metodistkirken har valgt. Det gjelder Pinsebevegelsen, Baptistkirken og Frikirken – og i de to sistnevnte er de menighetene som har valgt bort Guds ord på vei ut av kirkesamfunnet, i stedet for å forbli på innsiden og prøve å endre hele bevegelsen.

Men liberale kirker er tomme kirker. Kraften og veksten følger der evangeliet forkynnes klart. Det er da og bare da det blir vekkelse og varig vekst. Og det er det vi nå skal få se.

Jeg er glad for å få oppleve dette i min levetid. For det som har gått i en rett linje i 50 år har snudd – og nå ser fremtiden lys ut.

Så får vi hente frem igjen et par strofer fra Fedrelandssalmen.

«Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men, Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde.».

La det skje.