Én ting er de enige om

Det som forener alle de fem partiene på rødgrønn side, er motstanden mot Israel. Det er dårlig nytt, enten de blir enige om statsbudsjettet eller ikke.

Statsminister Jonas Gahr Støre kan nå stå overfor en politisk krise.

Underveis i budsjettforhandlingene fikk vi vite gjennom lekkasjer at de to store spenningene mellom partiene var oljesektorene og Israel.

Disse folkene som vil gjøre kampen mot Israel til et avgjørende spørsmål i forhandlingene om et norsk statsbudsjett, jobber ikke for deg og meg, våre barn eller barnebarn. De har en annen agenda med norsk økonomisk politikk en nordmenns interesser.

Det de alle samler seg om, er å øke presset på Israel. I enigheten mellom Arbeiderpartiet, Rødt og Senterpartiet heter det at det blir forbudt ved lov å innføre varer fra - og til Judea og Samarie og at Norge skal jobbe for at andre land innfører den samme boikotten.

Videre skal Norge støtte den internasjonale straffedomstolen ICC som har rettet arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Regjeringen skal dessuten jobbe for at voldelige israelske bosettere blir straffeforfulgt, og stille Israel ansvarlig for folkerettsbrudd.

Hvordan dette dukket opp i forhandlingene om et statsbudsjett, kan man bare lure på.

Fra MDG og SV, som ikke kunne godta denne budsjettenigheten, vet vi at deres krav bare ville være enda mer ytterliggående, basert på måten de har profilert seg de siste par årene.

Det hele beviser først og fremst at Senterpartiet ikke er et parti som vil bremse de ytre venstrepartiene. Den rollen hadde partiet tidligere, men det er lenge siden. De har enkeltrepresentanter som frir til kristne velgere når det er valg, men er dessverre et parti den ytre venstresiden kan regne med i verdipolitikken, enten det gjelder Pride, Israel eller abort. Partiene fra Senterpartiet og utover mot venstre, er i så måte én blokk som opptrer samlet i disse spørsmålene.

Dessuten har de siden 2005 stått for en felles retning i den økonomiske politikken. De vil la staten ese ut på bekostning av landets konkurransekraft og økonomiske bærekraft. Og de vil skattlegge befolkningen hardere og flytte pengene fra borgernes lommebok, over til staten – fordi staten vet best.

Nå står og faller alt på om Norge skal ha oljeinntekter i fremtiden eller ikke, og MDG setter hardt mot hardt. Gir de seg på det, og det gjør de sannsynligvis, blir det mer av alt det kristenfolket ber og arbeider imot.

Gir de seg ikke, kan det tvinge Senterpartiet over på borgerlig side og det vil gi muligheter for en ny retning.

Det er grunn til å tro at de blir enige, fordi de alle har en felles interesse i å beholde spillebrikkene på sin side av midtstreken i norsk politikk.

Men for Norge er det dårlig nytt, fordi vennskap med Israel både er moralsk riktig og i tråd med norske interesser. Derfor gir det mening at ytre venstre gir begge deler på båten. De er ikke så opptatt av noen av delene. De viker i alle fall for kamp mot den jødiske staten.

Det er lov å håpe på at Senterpartiet bytter side. Og det er det mange som gjør. Men siden 2005 har Senterpartiet vært et pålitelig rødgrønt parti, og ingenting synes å være så ytterliggående at ikke de kan godta det, så lenge de får penger til sine særinteresser.

Det rødgrønne flertallet kan selvsagt sprekke på dette budsjettet, men det har formodningen mot seg. Det er mer som skiller dem enn som forener.

Og skulle det sprekke, er det godt nytt for Norge. Da kan vi kanskje også begynne å lappe sammen det sårede forholdet til Israel. Det trenger vi.