Danieltider

Det hadde vært fint om alle var enige med oss kristne. Sånn er det ikke. Vi er jo ikke enige med hverandre en gang. Så hadde det vært fint om folk i det minste hadde forståelse for oss. Men sånn er det dessverre heller ikke. Sant å si er det liten forståelse for det vi tror og lærer. I det minste kunne det vært godt om vi ble respektert. Men selv det har vi problemer med fra tid til annen.

Mange kristne klør seg i hodet over hvordan vi kan gå frem for å større forståelse av vår samtid. Det er ikke unaturlig. Vi vil jo gjerne bli forstått og likt.

Og jeg tror vi gjør vel i å spørre oss selv hva vi kan gjøre for å redusere friksjonen mellom oss og samfunnet for øvrig. Er det noe i vår måte å opptre på, eller måten vi kommuniserer på som gjør at vi gjør det vanskeligere for oss selv, eller gjør evangeliet mindre tilgjengelig for alle dem som trenger det? Jeg tror, hvis vi skal være ærlige, at vi har en vei å gå i så måte.

Men så er det en annen side ved dette, som er viktig å forstå. Jesus sa til disiplene at de ville ha trengsler i denne verden. Vi har ikke andre løfter enn dem. Det hører til det kristne livet.

Og veien er kort fra kritisk selvgranskning, der vi spør oss hva vi kan gjøre annerledes for å redusere den motstanden vi står overfor, til at vi spør oss hvordan vi kan forandre evangeliet for å oppnå det.

Og det er den øvelsen vi nå ser utspille seg i kristen-Norge. Men det er jo ikke vi som skal forandre evangeliet. Det er evangeliet som skal forandre oss.

Og i stedet for å forandre evangeliet, la oss heller se hva evangeliet kan lære oss om å leve i tider som disse.

Bibelen har et nydelig eksempel om det å stå fast i troen og bekjennelsen, når presset fra omgivelsene er enormt.

I historien om Daniel har kongen bestemt at det skal være forbudt å tilbe noen andre enn ham i 30 dager. 30 dager… det var jo ikke ille. Jeg tror veldig mange av oss hadde tenkt at det kan vi tåle, så slipper vi konsekvensene av motstanden fra omgivelsene.

Men Daniel fryktet Gud mer enn han fryktet kong Nebukadnesar. Så i stedet for å bøye seg for kongen, bøyde han kne for Gud, slik han aldeles alltid hadde gjort. Og han gjorde det med vinduene åpne, ikke i skjul.

Jeg er sikker på at det er mange andre troende som ga Daniel velmente råd om hva han skulle gjøre for å unngå friksjon med konge og resten av samfunnet. Men han var mest opptatt av å gjøre det Gud ville. Og i stedet for å bli en belastning, ble han en stor velsignelse for de andre troende og for hele landet.

I stedet for å være engstelige for en kultur som ikke er enig med oss, forstår oss eller respekterer oss, la oss heller gjøre som Daniel. Bøye våre knær, åpne våre vinduer og stå opp for Gud og for hans evige ord, som vi aldeles alltid har gjort.

Og som med alle ting, la oss gjøre det ydmykt og fulle av kjærlighet. Og ikke minst, tro på Gud.