Friskolenes overlevelse

Friskolene er inne i en skjebnetid. Denne regjeringen er det verste som har rammet denne sektoren noensinne. Ett og et halvt år etter forrige stortingsvalg er det flere skoler som må ta stilling til om de skal fortsette, eller legge ned.

Kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) Foto: Ilja C. Hendel

Friskolesektoren har levd i spenningen mellom høyresidens sympati og venstresidens motstand, i alle år. Særlig har de kristne skolene kjent på dette. Pussig egentlig, siden skolene i Norge egentlig var en kristen idé i utganspunktet, slik sykehus og sosialhjelp var det.

KrF har vært friskolenes vokter i Storting og regjering, og partiets nøkkelposisjon har virket siviliserende på de mest ytterliggående kreftene i Arbeiderpartiet. Inntil nå.

Dagens Kunnskapsminister Tonje Brenna er en varslet katastrofe for friskolene. Varslet fordi hun tilhører en generasjon AP-politikere, som da de var i AUF, stemte for å forby kristne skoler. I 2011, sa daværende AUF-leder, Eskil Pedersen følgende til NRK: Vi ønsker ikke å tillate noen private religiøse skoler. En god start er å ta bort den offentlige støtten til slike skoler, da vil det blil nærmest umulig å drive slike skoler.

Datidens AUF’ere, er blitt dagens statsråder, og nå er holdningene fra den gang, i ferd med å bli landets politikk.

Friskolene kom usedvanlig uheldig ifra tilskuddsmatematikken etter corona-pandemien. Det skapte et sterkt kutt i de offentlige overføringen. En lissepasning til de rødgrønne som uansett ville gjøre det vanskelig for friskolene – nå kunne de skylde på den forrige regjeringen, og den byråkratiske formelen.

Det stod i regjeringens makt å korrigere dette, men det gjorde de ikke, og hvorfor skulle de det? Det er jo denne utarmingen venstresiden ønsker, når det gjelder friskoler.

Videregående skoler med musikklinjer og andre spesialmuligheter ble nedsablet i statsbudsjettet. Tilskuddene kuttes jevnt over. I tillegg gir regjeringen lokalpolitikerne vetorett over etableringen av friskoler. Det er en effektiv måte å frata foreldre og barn et alternativ til den offentlige skolen. Denne grunnleggende rettigheten blir i praksis raskt ofret, i interesskamp om skolestruktur, økonomi og ideologi. Selv politikere fra Høyre, FrP og KrF stemmer tidvis imot etableringen av en friskole, dersom de frykter at det fører til nedleggelse av en annen.

Til nå har regjeringen ikke foreslått den store bomben, men den kan komme. Det ville være å gi lokal- og fylkespolitikere makt til å redusere en friskoles lisens slik at den ikke kan ta inn nok elever. Det er nådestøtet som i praksis kan føre til massiv friskoledød.

Denne tilstrammingen er et produkt av en radikalisert venstreside, et lite og KrF som ingen frykter og til syvende og sist velgere som ikke forstår verdien av mangfold i utdanningen, før det er for sent.

For vi får stort sett de politikerne vi fortjener.

Slaget om friskolenes fremtid, står nå. Man blir forbauset over hvor kreativ, målrettet og effektiv friskolenes motstandere blir når de får makt til å gjøre omtrent som de vil. Det kommende stortingsvalget i 2025 er i praksis et være eller ikke være for store deler av friskolene, og muligheten de barna og foreldrene som velger friskole har.

Kristne og andre friskoler er en liten ventil i vårt store samfunn, som betyr uendelig mye for de som velger å benytte dem, og som veldig ofte gir en ny mulighet til elever som har kommet skjevt ut på den offentlige skolen.

Det er noe av det mest verneverdige vi har i det norske samfunnet.