Kristenfolket og arbeiderbevegelsen

1. mai er arbeidernes frigjøringsdag. Jeg heiser flagget på den dagen.

Det er ikke alle i kristen-Norge som gjør det. Det er en stor politisk kløft mellom kristne og venstresiden. Derfor er det ikke naturlig for alle.

Men historien forteller om et nært slektskap mellom kristne og arbeiderbevegelsen. Det er de to store folkebevegelsene i Norge de siste 100 årene.

Den historien vi er vant til, er den om kristne som arbeider for kristne verdier i hjem og samfunn, og venstresiden som kjemper imot.

Stikkordene er friskoler, trosfrihet, Israel, stigmatisering og ideologiske sverdslag i forskjellige varianter. På mange måter er venstresiden med Arbeiderpartiet og SV i spissen, kristenfolkets politiske hovedmotstandere.

Forklaringen finner vi i det store kulturelle oppgjøret som skjedde rundt 1968. Da adopterte de politiske partiene på venstresiden ideene til den unge folkebevegelsen som tok et rivende oppgjør med foreldregenerasjonen og dypest sett de kristne verdiene.

Den bærende ideologen i 68-opprøret var Karl Marx, som sa at det finnes ingen Gud. Religion er opium for folket, og hindrer oppgjøret med urettferdigheten i samfunnet.

Nå var ikke Marx ny på arenaen. Og allerede før krigen var det radikale krefter i Arbeiderpartiet som ville kristendommen til livs. Men det var likevel en helt annen fredelig sameksistens mellom de to bevegelsene. Norge var et kristent samfunn, der befolkningen hadde et kristent verdensbilde. Det var tider.

Men kristenfolket hadde noen felles verdier… Man kan til og med argumentere for at de dypest sett er sprunget av samme rot. For det handlet om å løfte menneskers verdighet. Kampen mot urettferdighet og overmaktens utnyttelse av mennesker i svake og sårbare situasjoner. Kampen mot alkoholen som kanskje var og er den største menneskefienden i samfunnet.

Arbeiderbevegelsen og den kristne bevegelsen er to av bærebjelkene i det samfunnet som gjenreiste seg etter andre verdenskrig og har skapt et av verdens beste og mest harmoniske land.

At det nå synes å være et hav mellom de to, er kanskje også symptomatisk for hvorfor mange piler nå peker feil vei. Venstresiden er blitt anti-kristen, og omfavner i stedet identitets- og offerpolitikk som skaper disharmoni. Og går fremst i alle de tog som heiser fanen for normoppløsning og å sette folk opp mot hverandre. De har dessverre også gjort 1. mai-toget til et slikt.

Så når jeg tillater meg en dempet 1. mai-markering, som stort sett begrenser seg til å heise flagget, så er det med et hevet blikk, til en rik felles historie der arbeiderbevegelse hadde idealer vi som kristne kunne stå skulder til skulder med. Og en dagdrøm, om at det en gang kan skje igjen.