Pride

Det er Pride-måned igjen, og det florer av regnbueflagg over alt. For mange kristne er juni blitt en strevsom måned.

Illustrasjonsfoto - iStock

For kristne, som opplever at Pride både er et opprør mot Gud og mot det vi tror dypt på, kan det være vondt å være vitne til hvor overveldende denne feiringen har blitt.

Dessuten er det mange, særlig unge, som blir satt på prøve. De må ta stilling til om de vil bøye seg for pride-flagget, den falske regnbuen. Det skjer på jobb, skole, og sosiale medier og på forskjellige måter.

Det er rett nok merkbart mindre Pride-markering i år enn i fjor. Det er som om næringslivet har fanget opp den dalende begeistringen for all viraken rundt Pride.

Det var symbolsk da Foreningen Fri måtte true med boikott og straff da Thon-hotellene nølte om flagging i fjor. Foreningens svar til Thon var ikke et uttrykk for styrke, men svakhet.

Men redusert oppslutning betyr ikke at Pride er i ferd med å forsvinne. Det er allerede dypt inne i skole og barnehager, offentlige etater og på andre arenaer.

Vi som tror på Gud gjør vel i å minne oss om at dem som feirer under pride-flagget, ikke er våre fiender. Jesus ble kalt tolleres og synderes venn. Vi er ikke kalt til å ta avstand fra mennesker som lever borte fra Gud – men til å være deres venner.

Noe helt annet står det om hvordan vi skal håndtere vranglære i menigheten. Men det er en annen sak.

Så hvorfor er vi kristne så engasjert imot Pride?

For min del handler det om flere ting.

Pride er en bevegelse som skader unge mennesker. Det skjer gjennom indoktrinering og seksualisering av barnesinn. De sår tvil om kjønnsidentitet, noe som mange har stått frem og fortalt om med smerte.

Det er dessuten en autoritær bevegelse som vil legge bånd på tros- og ytringsfriheten. Den tvinger bedrifter og kirker til å bøye seg under deres flagg, og truer med konsekvenser for dem som ikke føyer seg.

Pride betyr stolthet. Tankene går til Adam og Eva, som hadde syndet mot Gud. Adam bebreidet Gud for sin synd. Han sa at kvinnen DU gav meg, fristet meg. På samme måte reiser Pride-bevegelsen seg mot Gud og sier det er ham som har skapt, og han plikter å velsigne. Pride er stolthet og opprør mot Gud.

Jeg tror Gud har velsignet Norge fordi tidligere generasjoner har tatt gode valg, slik vi blant annet markerte under 1000-årsfeiringen på Moster. Jeg tror at de velsignelsene kan videreføres om vi som nasjon i dag tar gode valg. Men det ser ut som Norge vil gå en annen vei, og at vi på et nasjonalt plan vil bøye oss under Pride-flagget. Det tror jeg ikke er bra for Norge og for slekter som kommer.

Vi som tror på Gud og er Pride-motstandere, er ikke fiender av dem som feirer Pride.

Vi skylder bare å være god mot alle, og det innebærer også å snakke sant om det som skjer.

Og det kan ha sine omkostninger. Det er det verdt.