Kristenfolket og arbeiderbevegelsen

1. mai er arbeidernes frigjøringsdag. Jeg heiser flagget på den dagen.

Det er ikke alle i kristen-Norge som gjør det. Det er en stor politisk kløft mellom kristne og venstresiden. Derfor er det ikke naturlig for alle.

Men historien forteller om et nært slektskap mellom kristne og arbeiderbevegelsen. Det er de to store folkebevegelsene i Norge de siste 100 årene.

Den historien vi er vant til, er den om kristne som arbeider for kristne verdier i hjem og samfunn, og venstresiden som kjemper imot.

Stikkordene er friskoler, trosfrihet, Israel, stigmatisering og ideologiske sverdslag i forskjellige varianter. På mange måter er venstresiden med Arbeiderpartiet og SV i spissen, kristenfolkets politiske hovedmotstandere.

Forklaringen finner vi i det store kulturelle oppgjøret som skjedde rundt 1968. Da adopterte de politiske partiene på venstresiden ideene til den unge folkebevegelsen som tok et rivende oppgjør med foreldregenerasjonen og dypest sett de kristne verdiene.

Den bærende ideologen i 68-opprøret var Karl Marx, som sa at det finnes ingen Gud. Religion er opium for folket, og hindrer oppgjøret med urettferdigheten i samfunnet.

Nå var ikke Marx ny på arenaen. Og allerede før krigen var det radikale krefter i Arbeiderpartiet som ville kristendommen til livs. Men det var likevel en helt annen fredelig sameksistens mellom de to bevegelsene. Norge var et kristent samfunn, der befolkningen hadde et kristent verdensbilde. Det var tider.

Men kristenfolket hadde noen felles verdier… Man kan til og med argumentere for at de dypest sett er sprunget av samme rot. For det handlet om å løfte menneskers verdighet. Kampen mot urettferdighet og overmaktens utnyttelse av mennesker i svake og sårbare situasjoner. Kampen mot alkoholen som kanskje var og er den største menneskefienden i samfunnet.

Arbeiderbevegelsen og den kristne bevegelsen er to av bærebjelkene i det samfunnet som gjenreiste seg etter andre verdenskrig og har skapt et av verdens beste og mest harmoniske land.

At det nå synes å være et hav mellom de to, er kanskje også symptomatisk for hvorfor mange piler nå peker feil vei. Venstresiden er blitt anti-kristen, og omfavner i stedet identitets- og offerpolitikk som skaper disharmoni. Og går fremst i alle de tog som heiser fanen for normoppløsning og å sette folk opp mot hverandre. De har dessverre også gjort 1. mai-toget til et slikt.

Så når jeg tillater meg en dempet 1. mai-markering, som stort sett begrenser seg til å heise flagget, så er det med et hevet blikk, til en rik felles historie der arbeiderbevegelse hadde idealer vi som kristne kunne stå skulder til skulder med. Og en dagdrøm, om at det en gang kan skje igjen.

Er abortsaken tapt?

Denne helgen var det landsmøte i KrF. Partiet valgte en nestleder, Ida Lindtveit Røse, som er for dagens abortlov – altså fri abort frem til 12. svangerskapsuke, og i praksis fri abort frem til uke 18 – etter nemndbehandling.

Partileder Olaug Bollestad på landsmøte i KrF denne helgen. Foto: Tor-Bjørn Nordgaard

Det er et linjeskifte i partiet. Særlig med utsiktene til at Lindtveit Røse kan bli leder av partiet i fremtiden. Partiet som har hatt de ufødte barnas sak som hovedsak siden 70-tallet har gitt opp.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, som er æresmedlem i partiet sa at han anså saken som tapt, og at det ikke skulle være noen tvil om at alle i KrF egentlig er like opptatt av de ufødte barnas rett til liv.

Det første kan han ha rett i, som en politisk analyse knyttet til denne og kommende stortingsperiode. Men det siste er neppe sant. Det har alltid vært krefter i partiet som er for fri abort fordi de rett og slett vil ha fri abort.

Det har historisk ført til at man ikke har fått tillit i partiets ledelse, nettopp fordi det strider mot partiets standpunkt og verdier. Nå er det annerledes. Nå kan man være tilhenger av fri abort og velges til nestleder og leder.

Personlig mener jeg det er utillatelig.

Man ville ikke valgt en nestleder som var tilhenger av slaveri eller andre krenkelser av menneskeverdet. Abort er en slik krenkelse av menneskets «ukrenkelige verdi» som det alltid har stått å lese i KrFs program, og fortsatt gjør det.

Analysen om at saken er tapt er jeg heller ikke sikker på. Det samme sa de da William Wilberforce stilte til valg for å bekjempe slaveriet i 1780. Det tok ham 27 år, men kampen ble kronet med seier. I dag ville vi se med forakt på dem som ville foreslå å gjeninnføre slaveriet.

Bibelen har også noe å lære oss om tapte slag.

Daniel i løvehulen ville ikke bøye seg for kong Darius lov, som sa at ingen kunne be til noen annen enn kongen i 30 dager. Loven var uforanderlig, sier bibelen, etter medernes og persernes lov.

Men Daniel, som ikke var en provokatør eller demonstrant, gjorde bare det som hans samvittighet tilsa. Og Gud var med ham.

Ikke lenge etter kom kunngjøringen fra kong Darius. Den uforanderlige loven var forandret. Det tok ikke lang tid når én mann stod opp for det han trodde på.

Det er oppmuntringen til dem som fortsatt vil kjempe for de ufødte barnas rett til liv og en fremtid. Slaget er ikke tapt. Det kan ta tid, men ingen lover er uforanderlige når vi bare står opp for det som er sant og rett.

Seier i Ukraina

I helgen feiret Ukraina påske, i tråd med den ortodokse kirkes kalender. Der talte president Zelensky. Han tente håpet i en krigstrett befolkning.

President Zelensky.

Det er et år og to måneder siden Russland gikk til angrep på sin fredelige nabo og lillebror i sør. En totalt illegitim krig, uten noen rettferdiggjørende foranledning, verken juridisk eller moralsk. Et rent maktgrep fra en stormakt, som ville fortære et fredelig naboland.

Så gikk det ikke som Putin trodde. Ukraina kjempet tilbake og stod imot russerne. Putin hadde undervurdert det ukrainske folks vilje til å kjempe for fedrelandet sitt.

Ukraina er et moderne vekkelsesland. Evangeliet har gått frem med styrke siden muren falt, mange norske menigheter og organisasjoner kan vitne om det.

Kanskje er det hos Gud folket har hentet styrken fra det siste drøye året. President Zelensky sa det i hvert fall slik i sin påsketale til folket:

«Krigen har ikke klart å utslette oss, verdiene våre, tradisjonene våre og høytidene våre. I dag feirer vi Kristi oppstandelse. Det viktigste symbolet er seier: det godes seier, sannhetens seier, livets seiere. Vi feirer på påske med en urokkelig tro på at disse seirene ligger fast».

Man skal generelt være skeptisk når politikere tar i bruk et religiøst språk. Det er mange historier om at det har ført galt av sted.

Men Zelensky er ingen demagog eller manipulator. Han er en sann folkehelt. Han ble tilbudt beskyttelse og fritt leide ut av landet fra Joe Biden, da krigen brøt ut. Både Biden og de fleste andre må ha forventet at Russland skulle gjøre kort prosess, og innta Kyiv i løpet av timer.

Men Zelensky var øyeblikkets mann, og nektet å flykte. Han har blitt på post, og er blitt symbolet på nasjonens mot. Det er en av forklaringene på at folket også reiste seg i samlet flokk, og gjorde motstand. Han viser lederskap og moralsk styrke. Det inspirerer. I sterk kontrast, sitter Putin i trygghet i Moskva og sender til dels intetanende ungdommer til å kjempe for seg.

Krigen i Ukraina har vart så lenge nå, at den er i ferd med å bli normalisert i vår bevissthet. Det er ikke lett å unngå. Men nøden og fortvilelsen er fortsatt stor. Og mennesker lever farlig på begge sider av konflikten.

Stadig er det mange som reiser inn til Ukraina for å hjelpe, trøste og oppmuntre både folket og kirken. Og norske menigheters engasjement i landet er fantastisk. Ofte skjer det med fare for liv og helse. Det vil komme mange heltehistorier ut av denne hjerteskjærende krigen. Og det ukrainske folk har fått en plass i hele verdens hjerter.

La oss slutte oss til presidentens bønn om seier og fred for Ukraina:

«Solen skal skinne i sør, solen skal skinne i øst, solen skal skinne over Krim. En glødende gul sol mot en fredelig blå himmel. Det vil være rettferdighetens lys».