Lengsel etter vekkelse

Den lille gnisten som ble tent i kapellet på Asbury universitet 8. februar ble til et bål som kunne ses fra hele verden. Det forteller om en lengsel etter vekkelse.

30 unge satt igjen etter skolegudstjenesten, ingen av dem kjente predikanter eller lovsangsledere, bare helt vanlig kristen skoleungdom som var sterkt berørt av Gud.

Det begynte å gå rykter på skolen, det ene førte med seg det andre, og brått stimlet det til i lokalet der studentene ellers var sammen til «chapel».

Lokalt var det en sterk opplevelse, slik de selv skildret det dem som var til stede. Men fenomenet ble raskt nasjonalt, og globalt. Alle snakket om Asbury-vekkelsen, i løpet av få dager.

Det forteller først og fremst om en stor lengsel etter vekkelse. For oss som har vært på kloden de siste drøye 40 årene, er vekkelse noe vi har snakket og bedt om, men ikke noe vi har sett. Jo, vi har hørt om Pensacola, Toronto og andre slike tilfeller der mennesker dras til et sted, men vi har ikke opplevd det i stor skala i vårt eget land.

Derfor sprer gode nyheter fra Asbury seg som ild i tørt gress. Det er fordi gresset er så veldig tørt, og lengselen så stor. Vi vil se store ting skje, som endrer familier, bygder, byer og nasjoner.

Vekkelse er ikke et presist begrep. Det står ikke i bibelen. Likevel har de fleste kristne et forhold til hva det er. Henrik Røykenes var emissær, vekkelsesforkynner og bedehusmann. Han døde i 2013, 89 år gammel. Han hadde kanskje opplevd flere bedehusvekkelser enn noen andre. Jeg spurte ham noen år før han døde, om hvordan en vekkelse var.

«Det var helt spesielt. Folk fikk syndenød. De gikk og gråt på veiene. De ble dratt mot bedehuset. Alle i bygden snakket om det som skjedde». Omtrent slik beskrev han det. Og vi vet at slike vekkelser ikke bare var minneverdige opplevelser. De forandret hele samfunn.

Rektor på Asbury forklarer det de opplever på skolen slik: «utallige uttrykk og demonstrasjoner av radikal ydmykhet, medfølelse, bekjennelse, innvielse og overgivelse til Herren».

Vekkelse, hva det enn er, kjennetegnes ikke først og fremst av de ytre tingene, men det som skjer i menneskers hjerter. Og det er de gode nyhetene fra Asbury. Folk kommer sammen, og Gud gjør noe med dem, så det blir frukt av det.

Det er dette vi lengter etter, vi som har bedt og snakket om vekkelse i 30-40 år. Våre liv, våre familier, lokalsamfunn og nasjonen vår står ikke til å redde gjennom kløktige kirkevekststrategier først og fremst, selv om det også er viktig. Redningen ligger heller ikke politisk arbeid og god innsats for å påvirke samfunnet, selv om også det er viktig.

Vi trenger først og fremst at Gud griper inn med vekkelse, og det må begynne med deg og meg. La oss vende oss til Gud i overgivelse og underkastelse, la oss be om at hans rike må komme på jorden, så som i himmelen.

Asbury er fantastisk. Det er en inspirasjon som tenner troen i oss. La deg inspirere og la oss be til Gud om at det skjer også her.

Å, som vi lengter!

Oslo Symposium 2023

18-19. august blir det nytt Oslo Symposium. Det blir det syvende i rekken, og denne gangen er det mer spennende enn noen gang.

Forsamling på Oslo Symposium 2019. Foto: Marion Haslien

I 2008 stiftet vi organisasjonen Kristenfolket, en kristen grasrotorganisasjon som skulle arbeide for å fremme kristenfolkets interesser i offentligheten. Noe av de første vi gjorde var å utgi Kristenfolkets velgerguide året etter, før stortingsvalget. Det ble stor oppmerksomhet, debatt i NRK med Trond Giske og brått var organisasjonen etablert i offentligheten.

Og to år senere, i februar 2011, dro vi i gang Oslo Symposium. Kristenfolket var arrangør, avisen Norge IDAG og Internasjonale Kristne Ambassade var sponsorer og samarbeidspartnere.

Siden den spede begynnelse med ca. 200 deltakere i 2011, vokste Oslo Symposium hver gang vi arrangerte det, frem til 2019 da det var hele 700 akkrediterte i Oslo Kongressenter.

I 2021 flyttet vi arrangementet til like før valget. Det var på grunn av koronapandemien. Vi klarte å gjennomføre det også denne gangen, selv med restriksjoner.

På grunn av fjorårets velkjente begivenheter, blir ikke Norge IDAG samarbeidspartner. Foreningen Kristenfolket har skiftet navn til Kristen Media Norge, og er fortsatt vertskap for konferansen. Enn så lenge er det bare Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem som er sammen med oss i dette. Dessuten har Kanal 10 lovet å sende arrangementet. Det er vi takknemlige for.

Vi gleder oss til å sette dagsorden igjen, og til å samles for en skikkelig folkefest, der vi retter fokus på våre kristne verdier og hjertesaker.

Denne gangen er det ekstra spennende å være arrangør, etter at virksomheten vår nå er utvidet til å være TV-arbeid, og det har skjedd så mange endringer. Vi er spent på påmeldingen, mediedekningen og økonomien.

Derfor måtte vi også gå noen runder for å finne ut om vi skulle tørre å satse videre på Oslo Symposium. Det gjør vi.

Datoene er satt. En del talere er allerede invitert. Vi kommer til å gjøre endringer i formatet, som gjør at symposiet blir enda mer attraktivt for deltakere, publikum og TV-seere. I løpet av et par uker har vi klart arenaen vi skal være på. Og etter hvert vil vi åpne for påmelding.

Landet vårt trenger at kristenfolket løfter røsten. Det er ingen andre som kan fylle vår plass. Derfor trenger vi Oslo Symposium. Derfor satser vi. Og så må vi, som i alle ting, sette vår lit til Gud, så han hjelper oss til å lykkes.

Hjertelig velkommen til Oslo Symposium, 18. og 19. august i hovedstaden.

Vi sees der!

Danieltider

Det hadde vært fint om alle var enige med oss kristne. Sånn er det ikke. Vi er jo ikke enige med hverandre en gang. Så hadde det vært fint om folk i det minste hadde forståelse for oss. Men sånn er det dessverre heller ikke. Sant å si er det liten forståelse for det vi tror og lærer. I det minste kunne det vært godt om vi ble respektert. Men selv det har vi problemer med fra tid til annen.

Mange kristne klør seg i hodet over hvordan vi kan gå frem for å større forståelse av vår samtid. Det er ikke unaturlig. Vi vil jo gjerne bli forstått og likt.

Og jeg tror vi gjør vel i å spørre oss selv hva vi kan gjøre for å redusere friksjonen mellom oss og samfunnet for øvrig. Er det noe i vår måte å opptre på, eller måten vi kommuniserer på som gjør at vi gjør det vanskeligere for oss selv, eller gjør evangeliet mindre tilgjengelig for alle dem som trenger det? Jeg tror, hvis vi skal være ærlige, at vi har en vei å gå i så måte.

Men så er det en annen side ved dette, som er viktig å forstå. Jesus sa til disiplene at de ville ha trengsler i denne verden. Vi har ikke andre løfter enn dem. Det hører til det kristne livet.

Og veien er kort fra kritisk selvgranskning, der vi spør oss hva vi kan gjøre annerledes for å redusere den motstanden vi står overfor, til at vi spør oss hvordan vi kan forandre evangeliet for å oppnå det.

Og det er den øvelsen vi nå ser utspille seg i kristen-Norge. Men det er jo ikke vi som skal forandre evangeliet. Det er evangeliet som skal forandre oss.

Og i stedet for å forandre evangeliet, la oss heller se hva evangeliet kan lære oss om å leve i tider som disse.

Bibelen har et nydelig eksempel om det å stå fast i troen og bekjennelsen, når presset fra omgivelsene er enormt.

I historien om Daniel har kongen bestemt at det skal være forbudt å tilbe noen andre enn ham i 30 dager. 30 dager… det var jo ikke ille. Jeg tror veldig mange av oss hadde tenkt at det kan vi tåle, så slipper vi konsekvensene av motstanden fra omgivelsene.

Men Daniel fryktet Gud mer enn han fryktet kong Nebukadnesar. Så i stedet for å bøye seg for kongen, bøyde han kne for Gud, slik han aldeles alltid hadde gjort. Og han gjorde det med vinduene åpne, ikke i skjul.

Jeg er sikker på at det er mange andre troende som ga Daniel velmente råd om hva han skulle gjøre for å unngå friksjon med konge og resten av samfunnet. Men han var mest opptatt av å gjøre det Gud ville. Og i stedet for å bli en belastning, ble han en stor velsignelse for de andre troende og for hele landet.

I stedet for å være engstelige for en kultur som ikke er enig med oss, forstår oss eller respekterer oss, la oss heller gjøre som Daniel. Bøye våre knær, åpne våre vinduer og stå opp for Gud og for hans evige ord, som vi aldeles alltid har gjort.

Og som med alle ting, la oss gjøre det ydmykt og fulle av kjærlighet. Og ikke minst, tro på Gud.