Lengsel etter vekkelse

Den lille gnisten som ble tent i kapellet på Asbury universitet 8. februar ble til et bål som kunne ses fra hele verden. Det forteller om en lengsel etter vekkelse.

30 unge satt igjen etter skolegudstjenesten, ingen av dem kjente predikanter eller lovsangsledere, bare helt vanlig kristen skoleungdom som var sterkt berørt av Gud.

Det begynte å gå rykter på skolen, det ene førte med seg det andre, og brått stimlet det til i lokalet der studentene ellers var sammen til «chapel».

Lokalt var det en sterk opplevelse, slik de selv skildret det dem som var til stede. Men fenomenet ble raskt nasjonalt, og globalt. Alle snakket om Asbury-vekkelsen, i løpet av få dager.

Det forteller først og fremst om en stor lengsel etter vekkelse. For oss som har vært på kloden de siste drøye 40 årene, er vekkelse noe vi har snakket og bedt om, men ikke noe vi har sett. Jo, vi har hørt om Pensacola, Toronto og andre slike tilfeller der mennesker dras til et sted, men vi har ikke opplevd det i stor skala i vårt eget land.

Derfor sprer gode nyheter fra Asbury seg som ild i tørt gress. Det er fordi gresset er så veldig tørt, og lengselen så stor. Vi vil se store ting skje, som endrer familier, bygder, byer og nasjoner.

Vekkelse er ikke et presist begrep. Det står ikke i bibelen. Likevel har de fleste kristne et forhold til hva det er. Henrik Røykenes var emissær, vekkelsesforkynner og bedehusmann. Han døde i 2013, 89 år gammel. Han hadde kanskje opplevd flere bedehusvekkelser enn noen andre. Jeg spurte ham noen år før han døde, om hvordan en vekkelse var.

«Det var helt spesielt. Folk fikk syndenød. De gikk og gråt på veiene. De ble dratt mot bedehuset. Alle i bygden snakket om det som skjedde». Omtrent slik beskrev han det. Og vi vet at slike vekkelser ikke bare var minneverdige opplevelser. De forandret hele samfunn.

Rektor på Asbury forklarer det de opplever på skolen slik: «utallige uttrykk og demonstrasjoner av radikal ydmykhet, medfølelse, bekjennelse, innvielse og overgivelse til Herren».

Vekkelse, hva det enn er, kjennetegnes ikke først og fremst av de ytre tingene, men det som skjer i menneskers hjerter. Og det er de gode nyhetene fra Asbury. Folk kommer sammen, og Gud gjør noe med dem, så det blir frukt av det.

Det er dette vi lengter etter, vi som har bedt og snakket om vekkelse i 30-40 år. Våre liv, våre familier, lokalsamfunn og nasjonen vår står ikke til å redde gjennom kløktige kirkevekststrategier først og fremst, selv om det også er viktig. Redningen ligger heller ikke politisk arbeid og god innsats for å påvirke samfunnet, selv om også det er viktig.

Vi trenger først og fremst at Gud griper inn med vekkelse, og det må begynne med deg og meg. La oss vende oss til Gud i overgivelse og underkastelse, la oss be om at hans rike må komme på jorden, så som i himmelen.

Asbury er fantastisk. Det er en inspirasjon som tenner troen i oss. La deg inspirere og la oss be til Gud om at det skjer også her.

Å, som vi lengter!