Julegudstjenestene og vekkelsen

Den årvisse diskusjonen om julegudstjenester er her. Sekularistene som vil rydde vekk alt av kristendom har sin årlige parade gjennom nyhetsstudioene, for å advare mot at skoleelever skal gå i kirken.

Ilustrasjonsfoto: IStock

Lenge var det kampen for retten til fritak fra julegudstjeneste. Når den var på plass, ble det kampen for at elever med fritak skulle få et likeverdig og attraktiv tilbud, slik at det ikke skulle være stusselig å bli igjen på skolen når de andre elevene feiret gudstjeneste.

Deretter kom kravet om at det måtte være aktiv påmelding til gudstjenesten, slik at de elevene som ingenting gjorde, ikke dro på gudstjeneste.

Dernest, og der er vi blant annet kommet i Hamar, skal skolegudstjenesten fjernes som tilbud fullstendig.

Det er en historie om avkristning – fra skolegudstjeneste for alle, til ingen skolegudstjeneste for noen – på én generasjon.

Personlig synes jeg fritaksrett er en god og prinsipiell ordning. Man kan tenke seg selv om man bodde i et land med en annen hovedreligion, at man gjerne ville i det minste ha muligheten til å velge bort besøk i en moské, et buddhistisk eller hinduistisk tempel eller andre former for religiøse handlinger. Fritaket er begrunnet i trosfriheten og foreldreretten, og den bør ikke minst kristne være opptatt av.

Men resten av denne julegudstjenestekampen bygger på noe annet. Den bunner i den marxistiske læren om at religion er opium for folket. At kristendom er noe skadelig man må beskyttes på. For i den sammenhengen Karl Marx sa dette, var det kristendommen som var den fremtredende religionen.

Marxismen var også 68-bevegelsens politiske idégrunnlag, og det er denne ideologien som har fått prege vårt samfunn på et så dypt plan at vi knapt forstår det selv. I dag kan du møte hengitte kristne som har sans for denne idéen om at kristendom er noe vi må være forsiktig med å fremme til folk. At vi må sette oss i baksetet, i samfunnet. Det tankegodset kommer altså ikke fra bibelen, men fra Marx.

Det er verdt å merke seg at dette skjer i Hamar. Dette bispedømmet har vært fremst i kampen for å utvanne bibelens lære og margstjele kirken. At folk på Hedmarken, i dette tilfellet skoleledelsen på Hamar, ikke vil ha det kirken har å tilby,

er kanskje ikke så rart. Den liberale kirken avkristner seg selv og sine omgivelser, og resultatet blir deretter. Hvem vil gå til en kirke som ikke har et evangelium som de må ta stilling til? Der alt er likegyldig – og hver kan ha sin egen sannhet…

Ja, visst er det ille, og like visst kan det bli enda verre. Men jeg ber om og håper at vi med dette har nådd bunnen i avkristningen og er på vei til en ny kristen oppvåkning.

Forrige uke fikk jeg gleden av å besøke min gamle barneskole og undervise dem om kristendom i Norge. Jeg fortalte dem om et land som lenge var kristnet fra kongen og nedover – til et land som for alvor ble kristnet da Hans Nielsen Hauge fylt av Guds ånd,  reiste fra bygd til bygd og forkynte evangeliet. Jeg fortalte om hvordan hele samfunnet ble forandret når evangeliet fikk plass i hjertene til helt vanlige folk.

Det skjer spennende ting, kanskje en gryende vekkelse i Norge. La oss fortsette å be om det. At ikke vi bare skal ha skolegudstjenester – men at Jesus får gripe de unge så sterkt at de begynner å dele evangeliet med hverandre.

Vi må argumentere og arbeide så godt vi kan for at landet vårt skal ta vare på det vi har. Og så må vi også huske at vi ikke har kamp mot kjøtt og blod. Mot byråkrater eller sosialister.

Vår kamp er åndelig. Og den kan vi kjempe fra vårt lønnkammer. Og der ligger nøkkelen til en nasjon som igjen bøyer seg under korset. Da blir det skolegudstjenester da. Ikke bare til jul.

Det er noe å tenke på når vi snart skal feire den viktigste begivenheten i verdenshistorien – at når vi trengte en redning, ble det født oss en frelser i Davids by. Han er frelser for deg og for meg, og han er Norges eneste håp.