Det virkelige generasjonsgapet

Drapet på Charlie Kirk har med god grunn tatt stor plass i alle medier den siste uken. Betydningen av dette vendepunktet i samfunnsdebatten viser noen dype kløfter i virkelighetsoppfatning. 

Charlie Kirk.

Den første jeg vil peke på, er USA-ekspertisen. 

Blant dem som følger USA via norske medier eller amerikanske venstresidemedier, var Charlie Kirk ukjent. Det viser at de befinner seg i et lukket rom. For Charlie Kirk var et fenomen i amerikansk politikk, og en av forklaringene på at det republikanske partiet har gjort det godt blant unge. 

Selv har jeg fulgt med på ham i mange år, fordi jeg har fulgt den kristne høyresiden i USA tett. Jeg har sågar også blitt titulert som USA-ekspert ved noen anledninger.

Man kan trygt si at ikke er en beskyttet tittel. Det er mange på dusinet i Norge. Men jeg innbiller meg at jeg kjenner hans primærstandpunkter, hans ideologiske instinkt og ikke minst hans forhold til den kristne tro. 

Så ble jeg vitne til at en såkalt USA-ekspert fra et universitet vi betaler for, si på NRK, en kanal vi betaler for, at Charlie Kirk hadde samme retorikk som 22. juli-terroristen. 

Fri og bevare meg vel. En så grov feilinformasjon er det lenge siden jeg har hørt fra en USA-ekspert. Og det sier ganske mye, for det er en sektor der det kommer mye desinformasjon gjennom eteren. 

Kirk var en del av den kristne høyresiden i USA, med alt det innebærer. For Israel, imot abort, for en beskjeden stat og et sterkt forsvar. Imot kriminell innvandring, for lovlig innvandring. For dødsstraff og vanlige folks rett til å bære våpen. 

Noe er fremmed for oss i Norge, andre ting ikke. Men særlig mystisk eller spesielt er det ikke. Kirk var en del av hovedstrømmen på amerikansk høyreside, verken mer eller mindre. Og han var et fenomen som fanget unge, særlig unge kristne. 

En annen kløft som har åpenbart seg den siste uken, er generasjonskløften blant norske kristne. 

Unge ledere hyller Charlie Kirks innsats for evangeliet og for kristne verdiers plass i offentligheten. De eldre, og med det mener jeg min egen generasjon, er enten tause eller skeptiske. 

Taus bør man være hvis man ikke har satt seg inn i det. Men da er det mye å lære fra de yngre som har fulgt Charlie Kirk på sosiale medier de siste årene. 

Men noen er også kritiske til den type kristen trosformidling Charlie Kirk stod for. De kommer fra den tapte generasjonen mellom 40 og 55 som selv har vært den mest defensive i formidlingen av kristen tro i manns minne. 

Til dem vil jeg si at det lykkeligvis kommer en ny generasjon som ikke vil være lammet av frykt og politisk korrekthet. Som ikke av frykt for å si noe feil, sier ingenting. Eller som er redd for motstanden som kommer av å reise seg for det man tror på. 

I dag er fremtidens kristne lederskap i ordets mest operative forstand, noe som kommer fra unge mellom 20 og 40. Unntaksvis fra generasjonen over. Og reaksjonene på Charlie Kirk-drapet har vist denne utviklingen tydelig. 

Det er først og fremst gode nyheter. De unge kan nå sin egen generasjon med evangeliet. Det kan snu avkristningen som har pågått siden 60-tallet. Og det kan gi økt innflytelse for kristne verdier i årene som kommer. Vi trenger så visst begge deler. 

Drapet på Charlie Kirk var brutalt og vondt. Og det kommer til å prege en generasjon slik drapet på Martin Luther King jr. gjorde i sin tid. 

Charlie Kirk vil bli husket for å ha vist vei for kristne som vil dele sin tro og sitt samfunnsengasjement. Og det var det første han ville bli husket for. 

Og hans død kan bli et vendepunkt. Og forhåpentligvis kommer det en dag der vi i tillegg til å minnes en frimodig kristen som ga livet sitt for det han trodde på, vil kunne si at det ikke var forgjeves. 

Men at det ble et nytt eksempel på det store kristne paradokset – seier gjennom død.