Fra journalist til aktivist

Fredrik Græsvik var utenriksjournalist i TV2 i 30 år. Da han sluttet i 2024, slapp han løs sitt sinne mot Israel. Det endte med at han ble anmeldt for antisemittiske ytringer, tidligere denne måneden.

Fredrik Græsvik. Foto: TV12 Nyhetene

Græsvik er kanskje et ekstremt tilfelle, men han er ikke alene.

For de mange som forstår Israels side av konflikten med alle dem som står dem etter livet i Midtøsten, har det vært fortvilende å lytte til journalisten Græsvik, den tid han var reporter på norsk TV. Og hans anti-israelske slagside var mer og mer påfallende de siste årene.

I et foredrag i Samfundet i Trondheim, sa han at han ikke så det som en oppgave å være objektiv, og forklarte hvordan han tar utgangspunkt i ofrene for krigføringen, når han forteller sin historie, og hvordan han teller døde på hver side.

Det er en banal måte å dekke Midtøsten-konflikten på. Den er mer kompleks enn som så. Det ene er palestina-arabernes etter hvert velkjente strategi med å bruke sine egne som levende skjold og å prøve å drive opp antall døde i egen befolkning, for å vinne PR-kampen mot Israel.

Græsvik er en eksponent for dem som ser konflikten gjennom den prismen. Da er det lett å glemme det evige jødehatet, og den evige drømmen i Arabia om å kaste jødene på havet. Det er dette Israel forsvarer seg mot, og vi fikk et lite glimt inn i det, den 7. oktober.

Men Græsvik er ikke alene. NRKs journalister i Midtøsten står i samme lite ærerike tradisjon. De fremste blant disse er Odd Karsten Tveit, Lars-Sigurd Sunnanå, Sidsel Wold og Yama Wolasmal. De har hatt viktige roller og vært sentrale i å fortelle historien om konflikten og etablere den i det norske folks bevissthet.

Resultatet er at Norge er ett av de mest anti-israelske landene i Vesten. Politikerne, som er en refleksjon av kulturen, slipper unna med anti-israelsk og til dels antisemittisk politikk, fordi det norske folk er overbevist om at palestina-araberne er ofrene, Israel er overgriperne – og at det er noe grunnleggende ondt ved den israelske politikken.

Og 7. oktober endret ikke dette, dessverre. Israels traume – og behovet for å beskytte seg mot det igjen, ble fort glemt. Israel ble igjen overgriper, i NRK-journalistenes historiefortelling.

Hvordan kan den norske TV-journalistikken være så ytterliggående og ensidig? Svaret får vi når journalistene ikke lenger slipper å stå til ansvar for sitt arbeid. Da slippes vreden mot Israel løs.

Græsvik er ikke lenger ansatt i TV2. Nå har han kastet alle hemninger, og er anmeldt for antisemittisme.

Odd Karsten Tveit, det samme. Etter at han sluttet i NRK har han blitt enda mer ytterliggående. I 2023 ga han ut boken «Israels ran – vårt svik». Der går han tilbake til 1948 og tar et oppgjør med hele ideen om et jødisk hjemland – sionismen. Et klokkerent forsøk på delegitmering av staten Israel.

Men ikke bare Græsvik og Tveit. Tidligere i år fikk vi se andre tidligere NRK-journalister tone flagg, da de krevde at NRK skulle boikotte israelsk deltakelse i Melodi Grand Prix. Blant underskriverne på kravet var Christian Borch, Annette Groth, Erling Borgen, Joar Hoel Larsen og Ole Torp – alle i sin tid profilerte utenriksjournalister i NRK.

Jeg har ingen tillit til NRK og TV2 når det gjelder Midtøsten-journalistikken. Jeg blir ikke det minste overrasket når journalister går over til å være aktivister i det de slutter i faget. Og jeg mener det er et redaktørproblem, og at norsk TV er en versting.

Vi lever heldigvis i en tid der det finnes alternative medier, og der informasjon er tilgjengelig utenfor de store mediehusene. Det innebærer noen utfordringer, for oss som fortsatt tror på viktigheten av en redaktørstyrt journalistikk. Men i tilfellet Midtøsten er det et stort gode – for du kan ikke stole på norske aktivist-journalister verken før eller etter at de går av med pensjon.