Israels plikt som demokrati

Hva skal til for å bringe ende på krigen i Midtøsten, og unngå ytterligere tap av uskyldige menneskeliv? Israels fiender må legge ned våpnene. For Israel har plikt til å beskytte sin befolkning.

Israels første og største plikt, er å beskytte sine egne innbyggere. Foto: IDF

Når man følger den norske mediedekningen, kan man få inntrykk av at aktørene i denne konflikt er moralsk likeverdige, og at noen bare må gi etter, og at det er det samme hvem. Ønsket om våpenhvile, trumfer alle andre vurderinger.

Da er det nyttig å minne om at Israel, siden sin opprettelse i 1948 har hatt som eneste ønske, å leve i fred med sine naboer. Fred har de aldri fått. Angrepene som begynte dagen etter at staten Israel ble erklært, har siden kommet mot dem i forskjellige former, enten som konvensjonell krig eller terrorisme av forskjellige slag.

7. oktober skjedde det igjen, og det skulle være unødvendig å gjenta hva som skjedde den skjebnetunge dagen, for knapt et år siden.

Det som har vært ekstra smertefullt for Israel denne gangen, har vært de mange gislene Hamas tok, og som har satt Israel i en umulig situasjon, der de bare har hatt dårlige alternativer å velge mellom, i sitt svar på angrepet.  

En våpenhvile, der gislene ble levert tilbake, har syntes å være det beste Israel kan håpe på den siste tiden.

Søndag sa USAs talsmann John Kirby at Hamas-leder Yahya Sinwar ikke har vært interessert i det, siden seks gisler ble drept, for vel tre uker siden. Selv en amerikansk administrasjon som er den mest politisk radikale og minst Israelvennlige noensinne, må iblant erkjenne at det er terroristene som har ansvaret for at det er krig, ikke Israel.

Det kunne være nyttig for den norske regjeringen å lytte til. Det betyr ikke noe for utfallet av krigen eller det som skjer på bakken, hva den norske regjeringen sier. Men det hadde hjulpet Norge om ikke den norske stats- og utenriksministeren satte oss alle i forlegenhet med sine uttalelser. Og det hadde vært fint om vår regjering ikke ledet an blant vestlige land, i en urettferdig og historieløs forfølgelse av den jødiske nasjonen, med sine anklager og sin aktivisme.

Status quo er en umulighet for Israel. De kan ikke glemme gislene. Etter hvert som tiden går, dør de. Israelske myndigheter tror nå at bare 50 av de om lag 100 gislene som er igjen på Gaza, lever. De må lete etter dem.

I nord er hele befolkningen nå internt fordrevne flyktninger. De kan ikke vende hjem, så lenge det regner raketter fra Hizbollah. Det kan Israel tåle i noen uker, kanskje måneder. Men nå har det snart gått et år. Terroren fra Hizbollah må stoppe nå, og Israel må handle.

Israels første og største plikt, er å beskytte sine egne innbyggere. Det gjør de med enorme omkostninger, mot fiender som ikke bryr seg om verken Israels eller sine egne sivile.

Nå skjer det en oppgradering i kampen mot Hizbollah i nord.

Det er vanskelig for dem som blir berørt av dette, men Israel gjør som alltid det de kan for å skåne sivile.

Og de gjør det vi ville forvente at vår regjering ville gjort, dersom det var vårt land som var under angrep.