Kristne som ikke bøyer av

Ingrid Olina Hovland dominerte overskriftene i alle medier forrige uke. Samtalen om sannheten i evangeliet går aldri ut på dato – og er alltid et anstøt.

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland. Foto: KrFU

I en radiodebatt jeg deltok i med Audun Lysbakken for ca. 20 år siden, avsluttet han debatten med å slå fast at heldigvis er Ystebø og hans likesinnede en utdøende minoritet.

Da jeg inviterte Audun Lysbakken til programmet Vi møtes på tvers i fjor, minnet jeg ham om debatten og spurte om han fortsatt er like sikker på at konservative kristne ikke kan gjøre et comeback. Nei, han var ikke det.

Og her er vi altså. KrF har snudd nedturen. Hele Norge diskuterer abort. Det koker på de kristne bibelskolene. Og lysene tennes igjen på fredag og lørdag kveld på bedehusene.  

Ingrid Olina Hovland sin tydelige refleksjon om det ufødte barnets verdi, satte sinnene i kok blant feminister av begge kjønn. Til og med islam har et bedre kvinnesyn enn KrFU, mente en VG-kommentator.

Over 40 000 krevde Ingrid Olina sin avgang i en spontan underskriftsaksjon. Fordømmelsene fra politikere, aviskommentatorer og samfunnstopper er den mest omfattende siden Utøya, mot denne sterke unge kvinnen på 20 år som våget å snakke om rett og galt, med utgangspunktet i at et barn har menneskeverd fra unnfangelse.

Dette var lenge også KrFUs politikk. Det såkalte liv-mot-liv-prinsippet. Bare ved fare for mors liv, kunne en abort forsvares. Det er lenge siden dette var politikken, men logikken følger av det kristne menneskesynet. Det har Ingrid Olina Hovland forstått, og derfor sier hun det hun mener om hva man bør gjøre, også om omstendighetene rundt en graviditet er forferdelige. Og hun gjør det med en styrke vi ikke har sett på lenge.

I Finland går saken til den finske politikeren Päivi Räsänen for Høyrestett. Hun har snakket sant om Guds ord om familie, ekteskap og seksualitet. Det vekket interessen til en aktivist ved statsadvokatembetet, og resultatet ble en seks år lang rettsprosess, som kunne være egnet til å knekke noen hver. Men ikke Päivi.

Med trusselen om fengsel hengende over seg, har hun stått imot dette misbruket av domstolene. Hun har smilt og gått med hevet hode i alle tre rettssaler, og sagt til hele verden at Guds ord er sant, uansett hva mennesker måtte mene.

Ingrid Olina Hovland og Päivi Räsänen to kvinner i hver sin generasjon, i hvert sitt nordiske land, i samme kamp om sannhet, samme uke.

Og begge møtte mobben med styrke. Enten det var kommentariatet og pressen som ville stigmatisere Ingrid Olina ut av det offentlige ordskifte, eller det var finsk påtalemyndighet som ville sende en tidligere innenriksminister i fangehullet, var svaret det samme. Jeg står for det jeg tror på – og jeg kommer ikke til å bøye av.

Det må være en sjokkartet opplevelse i begge land, for den intolerante venstresiden å bli møtt av den type styrke – en styrke de ikke har møtt fra kristne – eller fra kristendemokrater på lenge.

De to er symboler på en ny tid, der kristne reiser seg mot ensrettingen, og snakker sant i en tid som lenge har foretrukket løgn.

Og det blir ikke mindre av det. Det blir mer.